15 aug. 2022 – Det siste slaget – Del 1 – Helvetes skarer marsjerer

Den demoniske hæren spredte seg så langt øyet kunne se. Den var delt inn i divisjoner, og hver avdeling bar et eget banner. De ledende divisjonene marsjerte under flagget stolthet, selvrettferdighet, anstendighet, egoistisk ambisjon, urettferdig dom og misunnelse. Det var mange flere onde divisjoner utenfor mitt synsfelt, men disse, i fortroppen til denne forferdelige hæren fra helvete, så ut til å være de mektigste. Lederen for hæren var Brødrenes anklager selv.

Jeg lærte også navnene på våpnene hæren bar. Sverdet ble kalt Trussel, skarp Troløshet (Forræderi), pilene Anklagelse, Sladder, Baktalelse og Feilsøkere (oa: de som søkte å finne feil hos andre).

Speidere og mindre tropper av demoner med navn som Forkastelse, Bitterhet, Utålmodighet, Utilgivelse og Lyst ble sendt i forkant av hæren for å forberede hovedangrepet. Disse var langt færre enn soldatene i de følgende divisjonene, men ikke desto mindre mektige. De var mindre av strategiske grunner. Akkurat som døperen Johannes var en enkelt mann som ble gitt ekstraordinær salvelse for å døpe og forberede de mange for Herren, ble disse små gruppene gitt ekstraordinær ond makt til å «døpe» massene. En enkelt bitterhetsdemon kunne så giften sin i mengder av mennesker, til og med hele raser eller etniske grupper. En Lyst Demon kunne knytte seg til en individuell utøver, en film eller en reklame og sende ut det som så ut til å være glimt av elektrisk gjørme, som slo og sørget for at masser av mennesker ble ufølsomme for det onde. Alt skjedde for å forberede veien for den store onde hæren som fulgte.

Armens mål var hele Kristi kirke, som den marsjerte mot, men den angrep alle den møtte. Jeg forsto at den prøvde å forhindre Guds verk som var forutbestemt for å la masser av mennesker komme inn i Guds menighet.

Armens primære strategi var å dele menneskelige relasjoner på alle tenkelige nivåer – menigheter mot hverandre, menigheter mot sine pastorer, gifte ektefeller mot hverandre, barn og foreldre mot hverandre, ja barn mot hverandre. Speiderne ble sendt ut for å lokalisere åpninger i menigheter, familier eller enkeltpersoner slik at Avvisning, Bitterhet, Lyst etc. kunne komme inn og vokse seg større. Så kom de følgende avdelingene og strømmet inn gjennom de utvidede åpningene og overveldet fullstendig ofrene deres.

Det mest sjokkerende i Visjonen var at hæren ikke red på hester, men hovedsakelig på kristne! De fleste var velkledde, greie og virket hyggelige og utdannede, men det så også ut til å være representanter fra alle andre livsstiler. Disse menneskene talte for kristne sannheter for å døve ned deres samvittighet, men de levde i harmoni med mørkets makter. Etter hvert som de samtykket til disse maktene, vokste demonene som ble tildelt dem, og demonene var i stand til å målrette angrepene deres med større letthet.

Mange troende var verter for mer enn én demon, men tilsynelatende var bare en av dem på kommandopost. Lederens natur besto i hvilken divisjon de marsjerte i. Selv om alle divisjonene marsjerte sammen, virket det som om hele hæren var på randen av kaos. For eksempel hatet demonene de andre demonene like mye som de hatet de kristne. Sjalusidemonene var alle sjalu på hverandre. Lederen av hæren hadde bare én måte å hindre demonene i å kjempe mot hverandre, og det var ved å rette sitt hat, misunnelse osv. mot de de red. Men disse menneskene havnet også ofte i kamper med hverandre. Jeg forsto at det var slik noen av Skriftens hærer, som marsjerte mot Israel, hadde ødelagt hverandre. Da deres hensikt med Israel hadde mislyktes, hadde raseriet deres blitt ukontrollerbart og de hadde rett og slett begynt å slå hverandre ned.

Jeg la merke til at demonene virkelig red på disse kristne, men de var ikke inne i dem, slik tilfellet var med ikke-kristne. Det var tydelig at troende bare trengte å slutte å være enige med demonene sine for å bli kvitt dem. Det hendte for eksempel at en kristen med en misunnelsesdemon på ryggen stilte spørsmål ved misunnelsen, slik at demonen raskt skulle bli svak. Når dette skjedde, ropte den svekkede demonen til avdelingslederen, som igjen ledet de omkringliggende demonene til å angripe den kristne inntil bitterheten etc. kunne bygges opp i ham igjen. Hvis dette ikke fungerte, begynte demonene å sitere Skriftens tabeller og forvrenge dem, slik at de skulle rettferdiggjøre bitterheten, anklagene osv.

Det var tydelig at demonene fikk sin makt nesten utelukkende gjennom villfarelsens makt. De hadde bedratt disse kristne til det punktet at de kunne bruke dem, samtidig slik de kristne trodde at de ble brukt av Gud. Dette kunne skje fordi banneret til Selvrettferdighet ble båret av nesten alle. Det tilslørte utsikten til de som gikk i rekkene, slik at de ikke kunne se banneret som kunngjorde divisjonenes sanne natur.

Da jeg så bort mot den bakre delen av hæren, så jeg omgivelsene rundt anklageren selv. Jeg begynte å forstå strategien hans, og ble overrasket over at den var så enkel. Han visste at et hus som er sønderslått ikke kan stå. Derfor ville hans hær forsøke å få til en slik splittelse i kirken at hun ville falle fullstendig fra nåden. Det var åpenbart at han bare kunne oppnå dette ved å bruke kristne til å kjempe mot sine egne brødre. Derfor var nesten alle i de fremste avdelingene kristne, eller i det minste de som hevdet å være det. Hvert skritt disse forførte troende tok i lydighet mot anklageren, styrket hans makt over dem. Det fikk motet til ham og hele kommandoen hans til å øke mens de marsjerte fremover. Det var tydelig at makten til denne hæren var avhengig av disse kristnes samstemmighet med ondskapens krefter.

Fangene

Bak frontdivisjonene sto en stor masse andre kristne som var krigsfanger. De ble alle såret og bevoktet av mindre demoner kalt Frykt. Det så ut til å være flere fanger enn demoner i hæren. Jeg ble overrasket over at disse fangene fortsatt hadde på seg sverd og skjold uten å bruke dem. Det var sjokkerende å se at så mange kunne holdes fanget av så få og små fryktdemoner. Hvis de kristne bare hadde brukt våpnene sine, kunne de lett ha frigjort seg – og sannsynligvis også i stand til å påføre hele den onde hæren stor skade. Men de marsjerte underdanig med.

Over fangene var himmelen svart av gribber (Oa. En type Demoner) kalt Depresjon. En gang i blant landet disse på en fanges skuldre og spydde på ham. Oppkastet besto av fordømmelse. Da en fange ble truffet av oppkastet, reiste han seg og marsjerte litt sterkere for en stund, og sank så enda svakere ned enn før. Igjen lurte jeg på hvorfor fangene ikke bare drepte disse gribbene med sverdene sine, noe de lett kunne ha gjort.

Fra tid til annen snublet og falt de svakere fangene. Så snart de nådde bakken, begynte de andre fangene å håne dem og angripe dem med sverdene. Så kom gribbene og slukte dem, før de i det hele tatt hadde rukket å dø. De andre de kristne fangene sto der og så bifallende på, mens de av og til stakk dem igjen med sverdene.

Mens jeg så på, skjønte jeg at disse fangene trodde at gribbenes oppkast var Guds sannhet. Da forsto jeg; fangene trodde faktisk at de marsjerte i Guds hær! Det er derfor de ikke drepte de små demonene Frykt, og heller ikke gribbene – de trodde dette var Guds sendebud. Mørket forårsaket av gribbeflokken gjorde det så vanskelig for fangene å oppdage hvor alt som skjedde med dem kom fra. Naivt trodde de at alt kom fra Herren. Derfor trodde de at de som snublet var under Guds dom, og det var derfor de angrep dem som de gjorde. De trodde de hjalp Gud!

Den eneste maten disse fangene ble tilbudt var gribbenes oppkast. De som nektet å spise det ble bare svakere og svakere til de falt. De som spiste det ble styrket en stund, men med den ondes styrke. Da ble de også svake, med mindre de drakk bitterhetens vann, som stadig ble tilbudt dem. Da de drakk det vannet begynte de å kaste opp på de andre. Når en fange gjorde det, klatret en demon som ventet på en tur, opp på ham og red ham til en av frontdivisjonene.

Enda verre enn gribbenes oppkast var det frastøtende, gjørmete smusset gjennom demonenes urin og avføring på de kristne de red. Smusset besto av stolthet, selviske ambisjoner osv., som var divisjonens natur. Men dette smusset fikk de kristne til å kjenne seg selv mye betre enn under fordømmelsen, så de godtok uten videre demonene som Guds sendebud, og de trodde faktisk at denne røren var Den Hellige Ånds salvelse.

Den onde hæren var så frastøtende at jeg ønsket å dø. Så kom Herrens røst til meg og han sa:

«Dette er begynnelsen på fiendens hær i de siste dager. Dette er Satans ultimate og siste bedrag. Hans ultimate makt til å forstå blir åpenbart når han bruker kristne til å angripe hverandre. Han har brukt denne hæren gjennom tidene, men han har aldri vært i stand til å bruke så mange til sine onde formål som nå. Frykt ikke, for Jeg har også en hær. Nå må du stå og kjempe, for nå er det ikke lenger noen sted å gå videre, vekk fra denne krigen. Du må kjempe for mitt rike, for sannheten og for de som har blitt bedratt.»

Herrens ord var så oppmuntrende at jeg begynte å rope til de kristne fangene at de ble lurt. Jeg trodde de ville høre på meg. Men da jeg ropte ut, virket det som om hele hæren stirret på meg i smerte, og frykten og depresjonen som lå over dem begynte å komme over meg. Jeg fortsatte å rope, slik jeg trodde de kristne ville våkne opp og innse hva som skjedde med dem, men i flere av dem begynte å strekke seg etter pilene deres for å skyte på meg. Andre nølte, som om de ikke visste hva de skulle gjøre med meg. Jeg skjønte da at jeg hadde gjort dette før tiden var moden, og at det var en veldig dum feil.

Kampen begynner

Jeg snudde meg og så Herrens hær stå bak meg. Den besto av tusenvis av soldater, men var fortsatt i mindretall. Jeg var forferdet og fortvilet, siden det så ut til å være mange flere kristne som ble brukt av den onde enn i Herrens hær. Jeg visste også at det kommende slaget ville bli kjent som «Den store indre kristne krigen«, ettersom svært få ville forstå kreftene bak den konflikten som nærmet seg.

Da jeg så litt nærmere på Herrens hær, var den virkelige situasjonen enda mer deprimerende. Bare et lite antall hadde full rustning på. Mange hadde bare tatt på seg en eller to deler av rustningen. Noen hadde ingen rustningsdeler i det hele tatt. Et stort antall var allerede såret. De fleste av de som tok på seg full rustning hadde bare veldig små skjold, som jeg ikke visste ville være i stand til å beskytte dem i den kommende stormen. Til min overraskelse var de første soldatene også kvinner og barn. Og svært få av de som var fullt bevæpnet hadde tilstrekkelig opplæring i bruk av våpen.

Bak Herrens hær var en hengende folkemengde, som fangene fra den onde hæren, men disse var annerledes. De virket overlykkelige, som om de var dopet. De lekte og spilte, sang, koste seg og streifet fra den ene lille leiren til den neste. Det fikk meg til å tenke på Woodstock (Oa: stort musikkarrangement kun for fornøyelse).

Jeg løp i retning av Herrens hær for å unnslippe angrepet som jeg visste ville komme fra den onde hæren. Alle tegn tydet på at vi sto overfor et ensidig angrep. Jeg var spesielt bekymret for mengden som fulgte hæren, så jeg prøvde å heve stemmen over murringen for å advare dem om det kommende slaget. Bare noen få kunne høre meg, og de som hørte, viste fredens tegn og sa at de ikke trodde på krig, og at Herren ikke ville la noe skje med dem. Jeg prøvde å forklare at Herren har gitt oss en rustning fordi vi trenger den for det som er i ferd med å skje, men de svarte bare at de hadde kommet til et sted med fred og glede, hvor ingenting slikt kunne skje med dem. Jeg begynte å be inderlig til Herren om å utvide skjoldene til dem som hadde rustning, så de kunne beskytte dem som ikke var klare til kamp.

Så kom en budbringer bort til meg og ga meg en trompet og ba meg blåse i den raskt. Jeg gjorde det, og de som hadde i det minste et stykke rustning på seg, reagerte umiddelbart og ga seg i akt. Så fikk de mer rustning, som de raskt tok på seg. Jeg la merke til at de som ble såret ikke beskyttet sårene sine, men før jeg rakk å si noe om det, begynte fiendtlige piler å regne ned over oss. Hver eneste som ikke hadde på seg full rustning ble såret. De som ikke hadde dekket sårene sine, fikk nye sår på det gamle sårstedet.

De som ble truffet av sladderpiler begynte umiddelbart å baktale de som ikke var såret. De som ble rammet av skryt begynte å skryte, og snart hadde det dannet seg en større avdeling innenfor vår egen leir. Det føltes som om vi var på nippet til å kaste oss ut i fordervelse, akkurat som noen av de hedenske hærene i Skriften hadde gjort. Følelsen av hjelpeløshet var fryktelig. Så kom gribbene ned for å plukke opp de sårede og levere dem til fangeleiren. De sårende bar fortsatt sine sverd, og kunne ha stukket gribbene ned med letthet, men gjorde det ikke. De lot seg faktisk bære avgårde med vilje, fordi de var så sinte på de som ikke var såret.

Tankene mine gikk raskt til mengden bak hæren, og jeg løp for å se hva som hadde blitt av dem. Det virket utrolig, men det var var enda verre der. Tusenvis av sårede lå på bakken og gråt. Himmelen over dem ble formørket av gribber som fraktet dem til fiendens fangehull. Flere av de som ikke ble skadet satt lammet av vantro. Også disse ble forsiktig fløyet bort av gribbene. Noen få prøvde å kjempe mot gribbene, men de manglet de rette våpnene, og gribbene brydde seg ikke engang om dem. De som ble såret var så sinte at de truet og dyttet bort alle som prøvde å hjelpe dem, men de ble gribbene underdanige og føyelige.

De i mengden som ikke ble såret og som prøvde å bekjempe gribbene, begynte å løpe fra slagmarken. Dette første møtet med fienden var så ødeleggende at jeg ble fristet til å gjøre felles sak med dem og flykte. Men så, overraskende raskt, begynte noen av de som hadde flyktet å komme tilbake i full rustning og med store skjold. Dette var det første glimtet av oppmuntring jeg kan huske å ha sett.

De hjemvendte krigerne hadde erstattet partyets løsaktighet med en skrekkingytende besluttsomhet. Jeg visste at disse var blitt lurt en gang, og at de ikke så lett ville la seg lure igjen. De begynte å ta de falnes plass, men også å danne seg i nye rekker for å beskytte bak og til sidene. Dette ansporet hæren til nytt mot.

Med nyvunnet besluttsomhet reiste alle seg opp igjen for å kjempe. Straks kom tre store engler som heter Tro, Håp og Kjærlighet og stilte seg bak hæren. Mens vi så på dem, begynte våre skjold å vokse. Det var utrolig hvor raskt fortvilelsen hadde blitt blitt vendt til tro – en tro som dessuten var blitt forherdet og befestet av erfaring.

Veien opp

Nå hadde alle sverd med betegnelsen Guds Ord, og alle hadde piler med forskjellige navn på bibelske sannheter. Vi ønsket å skyte tilbake, men visste ikke hvordan vi skulle unngå å treffe de kristne demonene red på. Da slo tanken oss at hvis disse kristne ble slått med Sannhet, ville de våkne opp og kvitte seg med undertrykkerne sine. Jeg skjøt noen piler. Noen få andre gjorde det samme. Nesten alle pilene traff kristne. Men da sannhetens pil trengte inn i dem, våknet de ikke, men falt ned såret – de ble rasende, og demonen som red på dem ble mye større.

Dette gjorde oss alle opprørte, og vi følte det som om krigen var umulig å vinne. Til tross for det hadde vi i det minste fått tillit til å kunne beholde vårt eget felt gjennom Tro, Håp og Kjærlighet. Så dukket plutselig en annen stor engel som heter Visdom, og han viste oss at vi skulle kjempe fra fjellet bak oss.

På fjellet var det avsatser på forskjellige nivåer, så langt øyet rakk. For hvert høyere nivå ble avsatsene smalere og vanskeligere å stå på. Hvert nivå hadde fått navn etter en bibelsk sannhet. De lavere ble oppkalt etter grunnleggende sannheter som Frelse, Helliggjørelse, Bønn, Tro etc., og de høyere nivåene etter dypere bibelske sannheter. Jo høyere vi klatret, desto større ble våre skjold og sverd, og desto færre av fiendens piler kunne nå våre posisjoner.

En tragisk feil

Noen av dem som hadde holdt seg på de nedre avsatsene begynte å plukke opp fiendens piler og skyte dem tilbake. Dette var en veldig alvorlig feil. Demonene kunne lett unnvike pilene slik at de traff de kristne i steden. Når en kristen ble rammet av en anklage pil eller sladderpil, kunne en bitterhetsdemon eller sinnedemon kunne fly frem og bruke pilen som en plass å sitte på. Så begynte han å urinere og avføre giften sin på den kristne. Når en kristen mottok to eller tre slike demoner i tillegg til den stoltheten eller selvrettferdigheten han allerede hadde, ble han forvandlet til et forvrengt bilde av demonene.

Vi kunne se hvordan dette skjedde fra de høyere nivåene, men de på de lavere nivåene som brukte fiendens piler kunne ikke se det. Omtrent halvparten av oss bestemte oss for å fortsette å klatre, mens halvparten gikk tilbake til de lavere nivåene for å forklare de under hva som foregikk. Alle ble deretter oppfordret til å fortsette å klatre oppover uten å stoppe, bortsett fra noen få, som stasjonerte seg på de forskjellige nivåene for å hjelpe de andre soldatene med å klatre høyere.

Sikkerhet

Da vi nådde nivået kalt «Broderlig enhet», kunne ingen av fiendens piler nå oss. Mange i leiren vår bestemte da at dette var så langt de trengte å klatre. Jeg forsto dette, for for hvert nytt nivå ble det viktigere og viktigere hvordan man setter ned foten. Men jeg følte meg også mye sterkere og dyktigere med våpnene mine når jeg kom høyere, så jeg fortsatte å klatre.

Snart var jeg dyktig nok til å skyte demonene uten å treffe de kristne. Jeg følte at hvis jeg fortsatte å klatre høyere ville jeg være i stand til å skyte langt nok til å treffe hovedlederen for den onde hæren som sto bak hæren hans. Jeg beklaget at så mange hadde oppholdt seg på de lavere nivåene der de var trygge, men uten evnen til å slå fienden. Uansett vokste styrken og karakteren til de som fortsatte å klatre og gjorde dem til store mestere, som hver kunne ødelegge mange fiender.

På hvert nivå lå piler av Sannhet spredt på bakken, som jeg visste hadde blitt etterlatt av de som hadde falt fra den posisjonen (mange hadde falt fra de forskjellige posisjonene). Alle pilene ble oppkalt etter sannheten om den avsatsen. Noen nølte med å ta opp disse pilene, men jeg visste at vi trengte alt vi kunne få for å ødelegge den store hæren nedenfor. Jeg tok opp en av dem, skjøt den og traff en demon så lett at de andre også begynte å plukke opp piler og skyte dem. Vi desimerte flere av fiendens divisjoner. Men på grunn av dette fokuserte hele den onde hæren sin oppmerksomhet på oss. En tid så det ut til at jo mer vi oppnådde, jo mer angrep fienden oss. Uansett hadde oppgaven livnet oss, selv om den virket uendelig.

Siden fienden ikke kunne treffe oss med pilene sine på de høyere nivåene, fløy gribber over oss i svermer for å spy på oss eller bære med seg demoner som urinerte eller gjorde avføring på steinhyllene, og dermed gjorde dem veldig glatte.

Ankeret

Sverdet våre vokste seg større etter hvert som vi nådde høyere nivåer, men jeg var klar til å legge bort mitt, siden det ikke så ut til å være nødvendig på de høyere nivåene. Jeg motsto midlertidig fristelsen og beholdt den, fordi jeg følte at det måtte være en grunn til at jeg fikk den. Så plutselig, fordi fjellhyllen jeg sto på var så smal og var blitt så glatt, tok eg sverdet og kjørte det i bakken og bandt meg fast til det, mens jeg skjøt mot fienden. Da kom Herrens røst til meg og han sa:

«Du har brukt visdom som gjør det mulig for deg å fortsette å klatre. Mange har falt fordi de ikke brukte sverdet til å ankre seg.» Ingen andre så ut til å høre denne røsten, men mange så hva jeg hadde gjort, og gjorde det samme.

Jeg lurte på hvorfor Herren ikke hadde bedt meg om å gjøre dette tidligere. Og da visste jeg at han allerede hadde snakket om det til meg på en eller annen måte. Mens jeg grunnet på dette, begynte jeg å forstå at hele livet mitt hadde vært en trening for dette øyeblikket. Jeg visste at jeg var forberedt i den grad jeg hadde lyttet til Herren og adlydt hans stemme gjennom hele livet. Jeg visste også at visdommen og forståelsen jeg nå hadde, av en eller annen grunn, verken kunne holdes tilbake eller tas fra meg mens jeg forble i denne krigen. Jeg var veldig takknemlig for hver prøvelse jeg hadde fått i livet mitt, og jeg var lei meg for at jeg ikke hadde satt mer pris på dem da jeg var i dem.

Snart traff vi demonene med nesten perfekt presisjon. Vrede steg opp fra fiendens hær i form av ild og svovel. Noen ble så rasende at de skjøt på hverandre. Normalt ville dette vært veldig oppmuntrende, men de som led mest var de bedratte kristne som var i fiendens leir. Jeg visste at fiendens vrede nå var over dem de kristne som var fanget der, og jeg forsto at for verden stod dette som et enestående tilbakeslag for kristendommen.

Noen som ikke brukte sverdene som ankere klarte å drepe mange gribber, men de falt også lettere og nedstyrtet fra fjellhyllene der de sto. Noen av disse landet på andre hyller, men andre falt hele veien ned og ble der plukket opp og båret bort av gribbene. Jeg brukte hvert ledige øyeblikk til å forsøke å drive sverdet enda dypere inn i fjellhylla eller prøve å binde meg fast enda sikrere ved det. Hver gang jeg gjorde dette, var Visdom ved min side, så jeg forsto at det var veldig viktig.

Et nytt våpen

Sannhetens piler trengte sjeldan in i gribbene, men såret dem nok til å drive dem tilbake. Hver gang de ble presset langt nok tilbake, klatret noen av oss videre til neste nivå. Da vi nådde «Galaterne 2:20″ avsatsen («Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg»), hadde vi passert høyden over der hvor gribbene kunne klare. Vi ble nesten blendet av den vakre, skinnende himmelen over oss. Jeg kunne føle en fred jeg aldri hadde opplevd før.

Før jeg nådde denne avsatsen, hadde min stridslyst vært motivert like mye av frykt, hat eller avsky for fienden som av saken til Guds rike, sannheten eller kjærlighet til fangene. Men det var på denne avsatsen jeg igjen stolte på Tro, Håp og Kjærlighet, som jeg tidligere bare hadde kunnet se på avstand. Her ble jeg overveldet av deres herlighet. Jeg følte til og med at jeg kunne komme nær dem. Da jeg kom nær dem snudde de seg mot meg og begynte å reparere og pusse rustningen min. Snart var den forvandlet til å gjenskinne og reflektere herligheten frå troen, håpet og kjærligheten. Da de rørte ved sverdet mitt, gikk det ut store lysglimt fra det. Så sa Kjærlighet:

«De som når dette nivået er betrodd med kreftene til den kommende tidsalder.» Så snudde han seg mot meg med et hellig alvor i blikket, som gjorde meg edrulig. Han sa: «Jeg trenger å lære deg mer om hvordan du bruker rustningen.»

Gal 2:20-nivået var så stort at det ikke så ut til å være noen risiko for å falle. Det var også et ubegrenset antall piler med inskripsjonen Håp. Vi plukket opp noen av dem og skjøt dem ned over gribbene, og disse pilene drepte dem så lett som som bare det. Omtrent halvparten av de som nådde dette nivået fortsatte å skyte, mens de andre begynte å bære slike piler ned til de som fortsatt var på lavere nivå.

Gribbene fortsatte å fly i bølger over avsatsene nedenfor, men for hver bølge ble det færre og færre av dem. Fra Gal 2:20 kunne vi møte alle fiendene i hæren bortsett fra lederne, som akkurat var utenfor vårt område. Vi bestemte oss for ikke å bruke sannhetens piler før vi hadde ødelagt alle gribbene, ettersom skyen av depresjon de skapte gjorde sannheten mindre effektiv. Det tok veldig lang tid, men vi ble ikke slitne. Til slutt så det ut til at himmelen over fjellet var nesten helt fri for gribber.

Tro, håp og kjærlighet, som i likhet med våpnene våre hadde vokst med hvert nivå, var nå så store at jeg visste at folk langt utenfor slagmarken kunne se dem. Deres herlighet skinte til og med inn i fangeleiren som fortsatt var under en stor sky av gribber. Jeg ble sterkt styrket av at de nå kunne sees på denne måten. Kanskje nå ville de kristne som var blitt brukt av fienden og tatt til fange i leiren forstå at det ikke var vi som var fienden, men at det faktisk var de som hadde blitt brukt av ham.

Men det var ikke tilfelle, i hvert fall ikke ennå. De i fiendeleiren som kunne se utstrålingen av tro, håp og kjærlighet begynte å kalle dem «Lysets engler» som var kommet for å lure de svake og uvitende. Da forsto jeg at deres ondskap og bundenhet var langt verre enn jeg tidligere hadde skjønt.

Men alle de andre som ikke var i noen av hærene, altså de ikke-kristne, så deres herlighet, og de begynte å nærme seg fjellet for å se bedre. De som kom nærmere for å se begynte også å forstå hva kampen egentlig hadde handlet om. Det oppmuntret meg mye.

Følelsen av seier fortsatte å vokse i oss alle. Jeg tror nå at det må være det største eventyret gjennom tidene å være i denne hæren og i denne kampen. Etter at vi hadde ødelagt de fleste gribbene som hadde angrepet fjellet vårt, satte vi i gang med å plukke av de gribbene som fortsatt dekket fangene. Da den mørke skyen begynte å spre seg og solen skinte på dem, våknet fangene som om de var blitt kastet i en dyp søvn. De ble forferdet over tilstanden deres, spesielt over spyen som fortsatt dekket dem, og begynte å vaske seg. Da de så Tro, Håp og Kjærlighet, så de også fjellet og løp mot det.

Den onde hæren angrep dem bakfra med piler av anklager og baktalelse, men de stoppet ikke. Da de nådde fjellet, hadde mange av dem et dusin eller flere piler i seg, men det så ikke ut til at de brydde seg engang. Så snart de begynte å bestige fjellet, grodde sårene deres. Nå som skyen av depresjon var borte, så det ut til at alt gikk mye lettere.

Fellen

De tidligere fangene var veldig glade for sin frelse. Da de klatret opp på fjellet, virket de så overveldet av hvert nivå at vi selv lærte å sette mer pris på disse sannhetene. Snart oppsto en rasende besluttsomhet til å kjempe mot fienden også frå de tidligere fangene. De tok på seg rustningen som var gitt dem, og tryglet om å gå tilbake og kjempe mot fienden som så lenge hadde tatt dem til fange og fornærmet dem. Vi tenkte på deres begjær, men bestemte oss for at vi alle skulle bli på fjellet for å kjempe derfra. Da ble Herrens røst igjen hørt:

«Du har valgt visdom for andre gang. Du kan ikke vinne hvis forsøker å kjempe mot fienden på sitt eget territorium. Du må bli på mitt hellige fjell.»

Jeg ble stum over at vi hadde tatt nok en så viktig beslutning, bare ved å tenke litt over det og kort diskutere det. Så jeg bestemte meg for å gjøre mitt beste for ikke å ta flere viktige beslutninger uten bønn. Da kom Visdommen raskt bort til meg, tok et fast tak i skuldrene mine, så meg rett inn i øynene og sa: «Det er på den måten du skal gjøre det».

Mens visdommen talte, trakk han meg frem som om han reddet meg fra noe. Jeg så meg rundt og oppdaget at selv om jeg var på den brede avsatsen Gal 2:20, hadde jeg kommet ut på kanten uten å merke det. Jeg hadde vært veldig nær ved å falle over kanten. Jeg så Visdom i øynene igjen, og han sa med største alvor: «Vær forsiktig når du tror du står, så du ikke faller. I dette livet kan du falle fra alle nivåer.»

Jeg tenkte lenge på dette en lang stund. I den overveldende seieren vi var i ferd med å oppnå og i broder enheten, var jeg blitt uforsiktig. Det hadde vært edlere å falle på grunn av fiendens angrep enn på grunn av uforsiktighet.

Ormene

I lang tid fortsatte vi å drepe gribbene og plukke bort demonene som red på de kristne. Vi la merke til at forskjellige typer sannhetspiler hadde ulik grad av effekt på forskjellige typer demoner. Vi visste at kampen ville bli lang, men vi led ikke flere tap nå, og vi hadde fortsatt å klatre over nivået «Tålmodighet«. Men selv om de kristne nå var frigjort fra demonene, var det ikke mange som ønsket å komme til fjellet. Mange hadde tatt på seg demonemenes natur og fortsatte i villfarelsen uten dem. Da mørket skapt av demonene hadde forsvunnet, kunne vi se bakken rundt føttene til disse kristne bevege seg. Da så jeg at bena deres var bundet av ormer. Da jeg så på ormene, så jeg at de alle var av samme sort og at det sto «Skam» på dem.

Vi skjøt sannhetspiler mot ormene, men de hadde liten effekt. Så prøvde vi Håp-piler, men til ingen nytte.

Fra Gal 2:20 hadde det vært lett å komme videre fordi vi alle hadde begynt å hjelpe hverandre der. Og siden det ikke så ut til å være så mye vi kunne gjøre med fienden for øyeblikket, bestemte vi oss for å prøve å klatre så langt vi kunne til vi kunne finne et våpen som bet på ormene.

Vi passerte raskt avsatser av sannheter. På de fleste avsatsene gadd vi ikke engang å lete etter noe våpen mot slangene. Tro, Håp og Kjærlighet ble igjen hos oss, men jeg la merke til at vi hadde lagt Visdommen langt bak oss. Det skulle ta lang tid før jeg skjønte hvilken feil dette var. Han ville komme oss i møte ​​på toppen, men vi ville ha vunnet den mye raskere og lettere over den onde hæren, hvis vi ikke hadde forlatt ham. Nesten uten forvarsel kom vi til en avsats som åpnet seg mot en hage. Det var det vakreste stedet jeg noen gang hadde sett. Over inngangen til tregården stod det skrevet «Fars ubetingede kjærlighet». Inngangen var så nydelig og innbydende at vi rett og slett ikke kunne motstå fristelsen til å gå inn. Så snart jeg kom inn, så jeg en tre, som jeg visste måtte være livets tre. Den sto midt i hagen, og ble fortsatt voktet av engler med veldig makt og autoritet. De møtte blikket mitt da jeg så på dem. De virket vennlige, som om de hadde ventet på oss. Jeg så meg rundt, og nå var det en hel haug med andre krigere i tregården. Det styrket vårt mot, og siden englene virket så vennlige, bestemte vi oss for å gå forbi dem og gå til treet. En av englene ropte:

«De som klarer å nå det nivået, de som kjenner Faderens kjærlighet, kan spise.» Jeg skjønte ikke hvor sulten jeg var. Da jeg smakte frukten, var den bedre enn noe jeg hadde smakt før, men på en eller annen måte luktet det kjent. Frukten vekket minner om solskinn, regn, vakre marker, solnedgang over havet, men enda mer enn det: minner om mennesker jeg elsket. Med hver bit vokste min kjærlighet til alt og alle. Så kom fiendene mine til tankene, og jeg elsket dem også. Følelsen ble snart kraftigere enn noe jeg noen gang hadde opplevd, enda sterkere enn freden jeg opplevde i Gal 2:20 da vi først kom dit. Da hørte jeg Herrens røst:

«Dette er nå ditt daglige brød. Det vil aldri bli tatt fra deg. Du kan spise av det så mye og så ofte du vil. Min kjærlighet tar ingen ende.»

Jeg så opp i treet for å se hvor stemmen kom fra og merket da at det var fullt av rene hvite ørner. De hadde de vakreste, mest gjennomborende øynene jeg noen gang hadde sett. De så på meg som om de ventet på instruksjoner. En av englene sa:

«De vil gjøre det du befaler dem. Disse ørnene eter ormer.» Jeg sa: «Gå ut! Fortær Skammen som binder våre brødre!» Så foldet de ut vingene og ble løftet opp av en sterk vind. Skyen ble fylt opp av en blendende herlighet. Selv på vår høyde kunne jeg høre redselen til fiendens leir ved synet av ørnene som kom flyende.

Kongen viser seg

Nå åpenbarte Herren Jesus seg selv iblant oss. Han tok seg tid til å hilse på hver og en av oss og gratulerte oss med å ha nådd toppen av fjellet. Så sa han:

«Jeg deler nå med dere det jeg delte med dine brødre etter min himmelske ferd – budskapet om mitt rike. Fiendens mektigste hær er nå slått på flukt, men den er ikke tillintetgjort. Nå er det på tide for oss å marsjere frem med mitt rikes evangelium.

Ørnene har blitt sluppets fri og kommer til å følge med oss. Vi kommer til å ta med piler fra alle nivåer, men jeg er ditt sverd og jeg er din kaptein. Nå er tiden inne for å trekke Herrens sverd ut fra sliren.»

Jeg snudde meg og så hele Herrens hær stå i hagen. Det var menn, kvinner og barn av alle raser og nasjoner, hver med sitt banner vaiende i vinden i perfekt harmoni. Jeg visste at ingenting lignende hadde blitt sett på jorden før. Jeg visste at fienden hadde mange flere hærer og fester over hele jorden, men at ingen av dem kunne stå imot denne store hæren. Hviskende sa jeg:

«Dette må være Herrens dag.» Da svarte hele hæren med en fryktelig høy røst «Herrens, Hærskarernes Guds dag har kommet»

Sammendrag

Måneder senere tenkte jeg på denne drømmen. Det ser ut til at visse hendelser og forhold i kirken alarmerende bekreftet nøyaktig det jeg så da hæren fra helvete begynte å marsjere. Jeg husket Abraham Lincoln. Det var bare én måte han kunne bli frigjort på som bevarte unionen, nemlig ved å være villig til å kjempe en borgerkrig. Han måtte ikke bare kjempe ut, men også kjempe fast bestemt på ikke å inngå kompromisser før seieren var fullført. Han hadde også nåden til å kjempe den blodigste krigen i vår historie uten å demonisere fienden med propaganda. Hadde han gjort det, ville han vært i stand til å begeistre nordstatene til å løse krigen mye raskere, og vinne en raskere militær seier, men det ville ha gjort gjenforeningen etter krigen vanskeligere. Fordi han kjempet for å bevare unionen, gjorde han aldri fiender av mennene og kvinnene i Sør, men snudde fiendskapet mot ondskapen som holdt dem fanget.

Nå venter en stor åndelig borgerkrig for kirken. Mange vil gjøre alt de kan for å unngå det. Det er forståelig og edelt. Men kompromiss kan ikke opprettholde varig fred. Det gjør den avgjørende konflikten bare enda vanskeligere når den kommer, og den kommer nok.

Herren forbereder nå et lederskap som er villig til å kjempe en åndelig borgerkrig for å befri mennesker. Hovedstriden vil være slaveri kontra frihet. Det andre stridspunktet, som blir det viktigste for noen, kommer til å være penger. Akkurat som det til tider så ut som om den amerikanske borgerkrigen ville ødelegge hele nasjonen, vil det som vil ramme kirken til tider se ut som slutten på kirken. Men akkurat som Amerikas forente stater ikke bare overlevde, men også ble den mektigste nasjonen på jorden, må kirken også overleve og bli mektig. Hun vil ikke bli bli ødelagt, men institusjonene og lenkene som har holdt menneskene i slaveri vil bli ødelagt.

Selv ikke etter dette vil det bli full rettferdighet i kirken over en natt. Det vil fortsatt være kamp for kvinners rettigheter og for å frigjøre kirken fra andre former for rasisme og utnyttelse. Alle disse tingene må konfronteres. Men midt i den kommende åndelige innbyrdes krigen, vil tro, håp og kjærlighet, og Guds rike som de står på, bli åpenbart som aldri før. Dette vil trekke alle mennesker til kongeriket. Guds regjering vil snart vise seg mektigere enn noen menneskelig regjering.

La oss alltid huske at Herrens år var «tusen år som én dag». Han kan på en enkelt dag utføre det arbeidet i oss som vi tror bør ta tusen år. Arbeidet med å frigjøre og løfte kirken vil bli utført raskere enn vi (menneskelig sett) trodde var mulig. Men vi snakker heller ikke om menneskelige muligheter.