I horisonten så jeg en stor sky nærme seg, og bare synet fikk håpet til å spire opp i meg. Snart hadde den fylt atmosfæren med håp, som solen jaget bort nattens mørke. Da det nærmet seg, kunne jeg igjen kjenne den store hvite ørnen som hadde fløyet fra livets tre. De landet på fjellet og tok plass på hver avsats ved siden av de kjempende troppene.
Jeg nærmet meg forsiktig ørnen som hadde landet ved siden av meg, fordi nærværet hans var så fryktinngytende. Da han så på meg med de gjennomborende øynene, visste jeg at jeg ikke kunne skjule noe for ham. Øynene hans ga et så skarpt og bestemt inntrykk at jeg skalv og ristet når jeg så inn i dem. Før jeg rakk å spørre om noe, svarte han meg:
«Du vil vite hvem vi er. Vi er profetene som har blitt holdt skjult inntil dette øyeblikk. Vi er øynene for dem som har fått utdelt de guddommelig mektige våpnene. Vi har blitt vist alt det som Herren gjør, og alt som fienden planlegger mot deg. Vi har gjennomsøkt jorden, og sammen har vi all kunnskapen som trengs for striden.»
«Så du ikke slaget som nettopp fant sted?» spurte jeg med så mye irritasjon som jeg turte å vise. «Kunne dere ikke ha hjulpet disse krigerne som nettopp ble tatt til fange?» «Jo, vi så alt som skjedde, og vi kunne ha hjulpet dem hvis de hadde ønsket vår hjelp. Vi kunne ha hjulpet dem ved å holde dem tilbake og be dem sette seg ned og være stille. Men vi kan bare kjempe i kampene som Faderen befaler oss å delta i, og vi kan bare hjelpe dem hvis de tror på oss. Bare de som tar imot oss som vi er, profetene, kan motta profetens belønning og nytte av vår tjeneste. De som var i bakhold, hadde ikke ennå den kappen du har på deg, og de som mangler den kappen kan ikke forstå hvem vi er. Vi trenger alle hverandre, inkludert de her som fortsatt er såret, og mange andre som du enda ikke kjenner.»
Ørnenes hjerte
Mens jeg snakket med ørnen, begynte jeg å tenke som ham. Etter denne korte samtalen kunne jeg se inn i ørnens hjerte, og jeg kunne kjenne ham på samme måte som han kjente meg. Ørnen la merke til dette.
«Du har noen av våre gaver,» bemerket han, «men de er ikke spesielt godt utviklet. Du har ikke brukt dem mye. Jeg er her for å vekke disse gavene i deg, og i mange andre som deg, og jeg vil lære deg hvordan du bruker dem, slik at vår kommunikasjonen blir sikker. Den må være sikker, ellers vil vi lide mange unødvendige tap, for ikke å snakke om hvor mange fantastiske muligheter for seier vi vil gå glipp av.»
«Hvor fra kom du nå?» spurte jeg. «Vi eter ormer», svarte ørnen. «Fienden er vårt brød. Vårt opphold kommer av at vi gjør Faderens vilje, som er å tilintetgjøre djevelens verk. Hver orm som vi eter hjelper oss å utvide vår visjon. Hvert fiendtlig feste vi river styrker oss slik at vi kan sveve høyere og holde oss i luften lenger. Vi har nettopp kommet fra en fest der vi svelget Skamslanger som bandt mange av dine brødre og søstre. De kommer snart hit. De vil komme sammen med de ørnene vi etterlot for å hjelpe dem med å finne veien og for å beskytte dem mot fiendens motangrep.»
Disse ørnene var svært selvsikre, men ikke skrytende. De visste hvem de var, og hva de ble kalt til å gjøre. De kjente oss også, og de visste fremtiden. Deres tillit ga meg selvtillit, men enda mer de som var såret og fortsatt lå rundt oss. De som nylig pleide å være for svake til å kunne si noe, satte seg faktisk opp for å lytte til samtalen min med ørnen. De så på ham som bortkomne barn, som foreldre ser på sine barn som nettopp har funnet dem.
Åndens vind.
Da ørnen så på de sårede, ble hans utseendet forandret. I stedet for det skarpe, bestemte blikket jeg hadde stått foran, var det nå et mykt, medfølende gammel bestefars blikk. Han brettet ut vingene og klappet forsiktig med dem slik at en avkjølende, forfriskende bris blåste over de sårede. Det var ulikt noen annen vind jeg noen gang hadde stått i. For hvert pust tok jeg styrke og klarhet inn i tankene mine. Snart reiste de sårede seg og tilbad Gud med et alvor som fikk mine øyne til å gråte.
Enda en gang følte jeg dyp skam over å ha foraktet dem som stoppet på denne satsen/kanten. For oss, som hadde besteget fjellet, hadde de virket så svake og dumme, men de hadde tålt mye mer enn oss og holdt seg trofaste. Gud hadde bevart dem, og de elsket Ham med stor kjærlighet.
Jeg så opp på fjellet. Alle ørnene viftet forsiktig med vingene. Alle på fjellet ble forfrisket av brisen, og de begynte alle å tilbe Herren. Til å begynne med var det en viss disharmoni mellom de forskjellige nivåene i tilbedelsen, men etter en stund sang alle, på alle nivåer, i perfekt harmoni.
På jorden hadde jeg aldri hørt noe så vakkert. Jeg ønsket at det aldri skulle ta slutt. Snart kjente jeg det igjen. Det var den samme tilbedelsen som fant sted i lysthagen, men nå hørtes det enda mer mettende og rikt ut. Jeg forsto at grunnen til at det virket så mye vakrere var fordi vi tilbad i nærvær av våre fiender – midt i mørket og ondskapen som omringet fjellet.
Jeg vet ikke hvor lenge dette varte, men til slutt sluttet ørnene å vifte med vingene, og så tok det slutt. «Hvorfor sluttet dere?» Spurte jeg ørnen jeg snakket med. «Fordi de er helbredet nå», svarte han og refererte til de sårede som nå alle reiste seg og så ut til å være i perfekt stand. «Sann tilbedelse kan lege alle slags sår,» la han til.
«Vær så snill, gjør det igjen,» ba jeg. «Vi vil gjøre dette mange ganger, men det er ikke opp til oss å bestemme tidspunktet. Brisen du kjente var Den Hellige Ånd. Han leder oss – vi leder ham ikke. Han har helbredet de sårede og har begynt å bringe enhet som kreves for de kommende kampene. Sann tilbedelse heller også den dyrebare oljen (Oa. Olje i Bibelen er ett symbol for Den Hellige Ånd) over hodet, Jesus, og oljen renner da ned over hele kroppen (Oa: Kristi Kropp) og gjør oss til ett med Ham og med hverandre. Ingen som er forent med ham forblir såret eller uren. Hans blod er rent liv, og det strømmer gjennom oss når vi er forent med ham. Når vi er forent med ham, er vi også forent med resten av kroppen, slik at blodet hans strømmer gjennom alle. Er det ikke slik man leger et sår på kroppen: ved å lukke såret, slik at blodet kan strømme til den sårede delen og så starter såret å gro? Når en del av kroppen hans er såret, må vi forene oss med den delen (Oa: i Den Hellige Ånds enhet) til den er fullstendig gjenopprettet. Vi er alle ett.»
I euforien som var igjen etter at vi tilba, virket denne korte undervisningen nærmest forbeholdt de innviede. På den annen side visste jeg at det hadde med den virkelige grunnvollen å gjøre. Når Den Hellige Ånd var med, virket hvert ord fylt med herlighet, hvor elementært det en var. Jeg var så full av glede at jeg ville klemme alle, inkludert de skarpøyde gamle ørnene.
Plutselig, som et sjokk, husket jeg de mektige krigerne som nettopp var blitt tatt til fange. Ørnen registrerte dette uten å si noe. Han så bare på meg med stor oppmerksomhet. Til slutt fikk jeg sagt det: «Kan vi redde de som nettopp gikk fortapt?«
Kongens hjerte
«Ja, det er riktig at du føler det sånn,» sa ørnen til slutt. «Vi er ikke komplette og vår tilbedelse er ikke komplett før hele kroppen er gjenopprettet. Selv i de mest herlighetsfylte tilbedelsene, også foran Kongen selv, vil vi alle føle denne tomheten til vi alle blir ett, for vår Konge også kjenner den. Vi sørger over alle våre bundne brødre, men vi sørger enda mer fordi vi deler Kongens hjerte. Selv om du elsker alle barna dine, ville du bli irritert hvis en av dem ble syk eller såret? Han elsker også alle sine barn, men de sårede og undertrykte får mesteparten av oppmerksomheten hans nå. For Hans skyld kan vi ikke slutte å kjempe før alle er opprettet. Så lenge noen er såret, er han såret.»
Tro til å flytte fjell
Mens jeg satte meg ved siden av ørnen, grunnet jeg på ordene hans. Til slutt spurte jeg:
«Jeg vet at visdommen nå taler til meg gjennom deg, fordi jeg hører stemmen hans når du snakker. Jeg var så sint på meg selv før det siste slaget, men jeg holdt på å falle i den samme overmotssynden som de andre, og kan ha lett bli tatt til fange, hadde ikke visdom stoppet meg. Jeg var mer motivert av hat mot mine fiender enn av ønsket om å frigjøre brødrene mine. Nå som jeg tenker på det, tror jeg at det meste av det jeg har gjort siden jeg kom hit til fjellet og kjempet i det store slaget, har jeg gjort pga. feil motiver, og det meste av de gale handlingene jeg gjorde av gode motiver. Jo mer jeg lærer, jo mer usikker føler jeg på meg selv .»
«Du må ha vært hos Visdom lenge,» svarte ørnen. «Han var med meg lenge før jeg kjente ham igjen, men jeg er redd jeg sto ham imot mesteparten av tiden. På en eller annen måte vet jeg at jeg fortsatt mangler noe veldig viktig, noe jeg må få tak i før jeg kommer tilbake til striden, men jeg vet ikke hva det er.» Den store ørnen ble enda mer gjennomtrengende da han svarte: «Du kjenner igjen visdommens røst selv når Han taler til deg i ditt eget hjerte. Fordi du bærer kappen lærer du deg raskt. Det du opplever akkurat nå er den sanne troen.»
«Tro?» Skjøt jeg tilbake. «Jeg snakker om alvorlig tvil!»
«Du er klok nok til å tvile på deg selv. Ekte tro er å stole på Gud, ikke på deg selv, og ikke på din egen tro. Du når den typen tro som kan flytte på dette fjellet, og det er det vi må gjøre. Det er på tide å bære det til steder hvor det aldri har vært før. Men du har rett. Du mangler fortsatt noe veldig viktig. Du må ha en åpenbaring til. Selv om du har klatret til toppen av fjellet og lært deg hver eneste sannhet langs veien, og selv om du har stått i Guds lysthage, smakt hans ubetingede kjærlighet og sett hans Sønn mange ganger nå, forstår du fortsatt bare en del av hele Guds råd, og det du forstår, forstår du bare overfladisk.»
Jeg visste at dette var så sant at det faktisk ga meg selvtillit å høre det. «Jeg har dømt så mange mennesker og så mange situasjoner feilaktig. Visdom har styrt livet mitt mange ganger nå, men visdoms røst er fortsatt en veldig sublim røst i meg, og mine egne tanker og følelser er fortsatt alt for høye. Jeg hører Visdom snakker gjennom deg mye klarere enn jeg hører ham i mitt eget hjerte, så jeg forstår at jeg må holde meg nær deg.»
«Vi er her fordi du trenger oss,» svarte ørnen. «Vi lider også fordi vi trenger deg. Du har fått gaver som jeg ikke har, og jeg har fått gaver som du ikke har. Du har opplevd ting som jeg ikke har opplevd, og jeg har opplevd ting som du ikke har. Ørnene er gitt til deg helt til enden, og du er gitt til oss. Jeg skal holde meg nær deg en stund, og så må du ta imot andre ørner i mitt sted. Hver ørn er forskjellig fra de andre. Det er tilsammen, ikke hver for seg, vi har fått kjennskap til Herrens hemmeligheter.»
Sannhetens porter
Så løftet ørnen seg av fjellhyllen han satt på og svevde ut over kanten der vi sto. «Kom,» sa han. Da jeg nærmet meg ham, så jeg trinn som førte ned til foten av fjellet, og en liten dør. «Hvorfor har jeg ikke sett dette før?» spurte jeg. «Da du først kom til fjellet, ble du ikke lenge nok på denne hylla til å se deg rundt,» svarte han. «Hvordan visste du det? Var du her da jeg først kom til fjellet?»
«Jeg ville ha visst det selv om jeg ikke hadde vært her, ettersom alle som går glipp av denne døren gjør det av samme grunn, men jeg var faktisk her», svarte han. «Jeg var en av soldatene du passerte så raskt på vei opp på fjellet.»
Det var nå jeg kjente igjen ørnen som en mann jeg hadde møtt kort tid etter min omvendelse, og som jeg faktisk hadde hatt noen samtaler med. Han fortsatte:
«Jeg ønsket så veldig å komme med deg da. Jeg hadde vært på dette nivået så lenge at jeg trengte en forandring. Men jeg kunne bare ikke forlate alle de tapte sjelene jeg fortsatt prøvde å lede her. Da jeg til slutt overga meg til å gjøre Herrens vilje, enten det betydde å bli eller gå videre, viste visdom seg for meg og viste meg denne døren. Han sa at det var en snarvei til toppen. Slik kom jeg til toppen før deg. Der ble jeg forvandlet til en ørn.»
Så husket jeg at jeg hadde sett slike dører på noen av avsatsene. Jeg hadde til og med tittet inn i en av dem, og husket hvor overrasket jeg var over det jeg så. Jeg hadde ikke dristet meg så langt, og var så opptatt av kampen og å nå toppen av fjellet. «Kunne jeg ha gått inn i noen av disse dørene og kommet rett til toppen?» spurte jeg.
«Det er ikke fullt så enkelt», bemerket ørnen og så litt irritert ut. «Innenfor hver dør er det korridorer, hvorav en fører til toppen.» I påvente av mitt neste spørsmål, fortsatte han: «De andre fører til de andre nivåene av fjellet. Faderen designet hver korridor slik at alle skulle velge den som består av deres modenhetsnivå.»
«Utrolig! Hvordan gjorde Han det?» Tenkte jeg for meg selv, men ørnen hørte tankene mine.
«Det var fryktelig enkelt», fortsatte ørnen, som om jeg hadde tenkt høyt. «Åndelig modenhet bestemmes alltid av vår vilje til å ofre våre egne ønsker for rikets sak eller andre. Døren, der det kreves det største offer for å komme inn, tar oss alltid til det høyeste nivået.»
Jeg prøvde å huske alt ørnen fortalte meg. Jeg visste at jeg måtte gå inn gjennom døren fremfor meg, og at det ville være lurt om jeg lærte alt jeg kunne av en som hadde gått foran meg og tydeligvis hadde valgt den rette døren til toppen.
«Jeg gikk ikke rett til toppen, og jeg har ikke møtt noen som har gjort det», fortsatte ørnen. «Men jeg kom dit mye raskere enn de fleste, fordi jeg hadde lært meg så mye om selvfornektelse, da jeg kjempet her på Frelsens nivå. Jeg har vist deg denne døren fordi du har på deg kappen og ville ha funnet den uansett, men tiden er knapp, og jeg er her for å hjelpe deg med å modnes raskt.»
«Det er dører på alle nivåer, og alle fører til skatter utenfor din fatteevne,» fortsatte han. «De kan ikke beholdes fysisk, men hver skatt du holder i hendene, har du muligheten til å bære i hjertet ditt. Hjertet ditt er ment å være Guds skattkammer. Når du når toppen igjen, vil hjertet ditt fylles med skatter som er mer verdt enn alle jordens skatter til sammen. De vil aldri bli tatt fra deg, men er dine for alltid. Gå raskt. Stormskyene samler seg, og et nytt stort slag nærmer seg.»
«Blir du med meg?» Tryglet jeg.
«Nei,» svarte han. «Jeg hører til her nå. Jeg må hjelpe de sårede. Men jeg vil møte deg her igjen. Du vil møte mange av mine brødre og søstre før du kommer tilbake, og uansett hvor du møter dem kan de hjelpe deg bedre enn meg.»
Himmelens skatter
Jeg elsket allerede ørnen så mye at jeg nesten ikke orket å forlate ham. Jeg var glad for å vite at jeg ville se ham igjen. Nå ble jeg trukket mot døren som en magnet. Jeg åpnet den og gikk inn.
Herligheten jeg så var så overveldende at jeg umiddelbart falt på kne. Gull, sølv og edelstener var langt vakrere enn det kan beskrives. De konkurrerte faktisk med Livets tre i ære. Rommet var så stort at det virket uendelig. Gulvet var av sølv, veggene var av gull og taket var en enkelt ren diamant, gnistret i alle fargene jeg hadde sett, pluss mange flere farger som jeg aldri hadde sett før. Overalt var det engler, dekket av forskjellige kapper og uniformer som ikke hadde noe jordisk opphav.
Da jeg begynte å gå rundt i rommet, bøyde alle englene seg ned for å hilse på meg. En av dem gikk frem og hilste på meg ved navn. Han forklarte at jeg kunne gå hvor som helst jeg ville og se på alt jeg ville i rommet. Ingenting ble holdt tilbake for de som kom inn gjennom døren.
Jeg ble så overveldet av skjønnheten at jeg ble målløs. Til slutt bemerket jeg at denne skjønnheten overgikk Lysthagen. Overrasket svarte engelen: «Dette er Lysthagen! Dette er en av rommene i din Fars hus. Vi er dine tjenere.»
En stor mengde engler fulgte meg da jeg dro. Jeg snudde meg og spurte lederen hvorfor de fulgte etter meg. «Fordi du har kappen,» sa han. «Vi er gitt til deg for å tjene deg her og i kampen som kommer.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med englene, så jeg fortsatte bare. En stor blå stein, som så ut til å ha sol og skyer inne i seg, tiltrakk meg. Da jeg rørte ved den, skyllet de samme følelsene over meg som jeg hadde da jeg spiste frukten fra Livets Tre. Jeg kjente energi, overjordisk mental klarhet, og min kjærlighet til alt og alle ble forsterket. Jeg begynte å se Herrens herlighet. Jo lenger jeg rørte ved steinen, desto mer økte herligheten. Jeg ønsket at jeg aldri måtte fjerne hånden fra steinen, men herligheten ble så intenst at jeg til slutt måtte trekke den tilbake.
Så falt øynene mine på en vakker grønn stein. «Hva inneholder den?» Jeg spurte engelen som sto ved siden av meg. «Alle disse steinene år frelsens skatter. Du rører nå med den himmelske virkeligheten, og denne steinen er livets gjenopprettelsen,» fortsatte han.
Da jeg rørte ved den grønne steinen, så jeg jorden i rike, effektive farger. De vokste i styrke jo lenger jeg holdt min hånd på steinen, og samtidig vokste min kjærlighet til alt jeg så. Etter det fikk jeg se et samspill mellom alle levende ting på et nivå jeg aldri hadde sett før. Så begynte jeg å se Herrens herlighet i skaperverket. Det vokste i intensitet til jeg igjen ble tvunget til å gå til siden.
Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde vært der. Jeg visste at min forståelse av Gud og hans univers hadde vokst betraktelig bare ved å berøre disse to steinene, og det var mange flere man kunne røre ved. Det var mer i rommet enn noen kunne ta til seg i løpet av et helt liv. «Hvor mange flere rom er det?» spurte jeg engelen.
«Det er rom som dette på alle nivåer av fjellet du går.» «Hvordan kan man noen gang ta inn alt som er i et av rommene, enn si alle rommene?» spurte jeg. «Du har evigheten til å gjøre dette. Skattene som er gjemt i de mest grunnleggende sannhetene til Herren Jesus er nok til å vare flere liv enn du kan måle. Ingen kan lære alt om én sannhet i løpet av livet, men du må ta det du trenger og fortsett mot målet du er utvalgt til å nå frem til.
Jeg begynte å tenke igjen på slaget som nærmet seg, og på krigerne som var blitt tatt til fange. Det var ikke en hyggelig tanke på et så fantastisk sted, men jeg visste at jeg hadde evigheten på meg å komme tilbake til dette rommet, mens jeg hadde det derimot travelt med å finne veien til toppen igjen, for så å gå tilbake til stridsfeltet igjen.
Jeg snudde meg mot engelen. «Du må hjelpe meg med å finne døren som fører til toppen.»
Engelen så forvirret ut. «Vi er dine tjenere,» svarte han, «men du må lede oss.» Hele fjellet er et mysterium for oss. Vi vil alle gjerne se inn i dette store mysteriet, men når vi forlater dette rommet og har lært litt, vil vi ha enda mer å lære enn du har.»
«Vet du hvor alle dørene er?” spurte jeg.
«Ja, men vi vet ikke hvor de leder. Noen av dem virker veldig innbydende, andre er enkle, og noen er faktisk frastøtende. En av disse er til og med forferdelig.»
Kan det virkelig være dører som er frastøtende på denne plassen?» spurte jeg vantro. «Og en som er forferdelig? Hvorfor det?»
«Det vet vi ikke, men jeg kan vise deg den» svarte han. «Ja, vær så snill og gjør det», sa jeg.
Vi vandret en god stund mens vi passerte skatter av ubeskrivelig herlighet, som alle var vanskelige å bare gå forbi. Det var også mange dører med forskjellige bibelske sannheter skrevet over hver enkelt. Jeg følte at engelen kalte dem innbydende var en veldig beskjeden beskrivelse. Tiltrekningen deres var så sterk at fristelsen til å gå inn gjennom hver enkelt var enorm, men nysgjerrigheten min på den «forferdelige døren» fikk meg til å fortsette videre.
Til slutt så jeg den. «Forferdelig» hadde også vært en beskjeden beskrivelse. Frykten grep meg helt til jeg trodde jeg skulle miste pusten.
Nåde og sannhet
Jeg vende meg raskt fra døren og trakk meg unna. Ved siden av var det en vakker rød stein, som jeg nesten kastet meg over, for å få tak i den. Da jeg gjorde det, befant jeg meg plutselig i Getsemane-hagen og fikk se Herren i bønn. Den dødskampen jeg måtte se var enda verre enn den døren jeg nettopp hadde sett. Sjokkert trakk jeg hånden vekk fra stenen og falt utmattet ned på gulvet. Jeg hadde så lyst til å gå tilbake til den blå eller grønne steinen, men jeg måtte få tilbake kreftene og lokalsansen. Englene kom raskt til meg for å betjene meg. De ga meg en drikke som blåste liv i meg. Snart følte jeg meg frisk nok til å reise meg, og så begynte jeg å gå tilbake til de andre steinene. Men det tilbakevendende indre synet av Herren i bønn fikk meg til å stoppe opp.
«Hva er det der for noe?» spurte jeg.
«Når du rører ved steinene kan vi se litt av det du ser, og vite litt av det du føler,» sa engelen. «Vi vet at alle disse steinene er store skatter, og at alle åpenbaringene de inneholder er uvurderlige. Vi så et kort øyeblikk Herrens dødsangst før hans korsfestelse, og vi visste, som i et sammendrag, hva han kjente den forferdelige kvelden. Det er vanskelig for oss å forstå hvordan vår Gud noen gang kunne lide slik. Det får oss til å forstå i enda større grad hvilken ære det er å tjene de mange menneskene som han betalte en sånn fryktelig pris for.»
Engelens ord var som et lyn som gikk rett inn i sjelen min. Jeg hadde kjempet i det store slaget. Jeg hadde klatret til toppen av fjellet. Jeg hadde blitt så kjent med den åndelige verden at jeg nesten ikke la merke til engler lenger, og jeg kunne snakke med de store ørnene nesten på deres nivå.
Likevel klarte jeg ikke et øyeblikk å ta del av Herrens lidelser uten å ville flykte til en mer behagelig opplevelse. «Jeg burde ikke være her,» ropte jeg, «jeg fortjener mer enn noen annen å være en fange av den onde!»
«Min herre,» sa engelen forståelsesfullt, «vi forstår at ingen er født fordi han fortjener det. Du er født fordi du ble utvalgt til en hensikt før verdens grunnvoll ble lagt. Vi kjenner ikke ditt spesielle formål, men vi vet at for alle på det dette fjellet finnes ett meget høyt formål.»
«Takk, du hjelper meg. Sansene mine har en tendens til å bli strukket til det ytterste og overgå min forståelse. Du har rett. Ingen er her fordi han er verdig. I sannhet, jo høyere vi klatrer på fjellet, jo mer uverdige er vi for å kunne være her, og desto mer nåde trenger vi for å holde oss her. Hvordan kom jeg til toppen første gang?»
«Nåde», svarte engelen meg.
«Hvis du vil hjelpe meg,» sa jeg, «vær så snill å gjenta det for meg hver gang du ser forvirring eller fortvilelse i meg. Det ordet vil jeg forstå innholdet av bedre enn noe annet. Nå må jeg gå tilbake til det røde steinen. Jeg vet nå at den gir den største skatten i det her rommet, og jeg kan ikke forlate den før jeg bærer den i hjertet mitt.»
Nådens sannhet
Tiden jeg tilbrakte ved den røde steinen var den korteste jeg noen gang har opplevd. Mange ganger klarte jeg rett og slett ikke å ta inn mer, og måtte trekke hånden. Flere ganger gikk jeg tilbake til den blå eller grønne steinen for å vederkvikke min sjel før jeg vendte tilbake. Hver gang ble det vanskeligere å gå tilbake til den røde steinen, men min kjærlighet og verdsettelse av Herren ble sterkere gjennom dette enn gjennom noe annet jeg tidligere hadde lært eller opplevd.
Til slutt, da Faderens nærvær løftet seg fra Jesus på korset, orket jeg ikke mer. Jeg sluttet. Jeg kan si at englene, som også til en viss grad opplevde det samme som meg, var enige med meg. Jeg hadde rett og slett ikke viljestyrke mer til å ta på steinen. Jeg visste ikke engang hvordan jeg skulle gå tilbake til den blå steinen. Jeg bare lå flatt på gulvet. Jeg gråt over det Herren hadde gjennomlidt. Jeg gråt også fordi jeg visste at jeg hadde forlatt ham, akkurat som disiplene hans. Jeg sviktet ham når han trengte meg mest, akkurat som de hadde gjort.
Etter noe som virket som flere dager, åpnet jeg øynene. En annen om sto ved siden av meg. Foran ham var det tre steiner, en blå, en grønn og en rød. «Spis dem opp,» sa han. Da jeg gjorde det, ble hele mitt vesen forvandlet, og stor glede og klarhet strømmet gjennom sjelen min.
Da jeg reiste meg, så jeg de samme tre steinene, nå grepet i håndtaket til mitt sverd. Og jeg så at de også fantes på mine begge skuldre. «Disse er nå dine for alltid,» sa ørnen. «De kan ikke tas fra deg, og du kan ikke miste dem.»
«Men jeg ble ikke ferdig med den siste steinen,» protesterte jeg.
«Det vil aldri være noen andre enn Kristus som kan bestå den prøven,» svarte han. «Du har gjort det bra nok, og nå må du fortsette».
«Hvor da?» spurte jeg.
«Du må ta den avgjørelsen selv, men ettersom tiden går blir knappere, jeg foreslår at du snart drar mot toppen.» Så tok ørnen av, tydeligvis i en fart.
Så tenkte jeg på dørene. Jeg satte kursen mot de som hadde vært så attraktive. Da jeg nådde den første, hadde den ikke lenger noen tiltrekning for meg. Så gikk jeg til en annen og kjente det samme. «Noe ser ut til å ha endret seg», bemerket jeg høyt.
«Du har forandret deg,» svarte englene med en gang. Jeg snudde meg for å se på dem og ble overrasket over hvor mye de hadde forandret seg. De så ikke lenger så naive ut, men mer kongelige, med utstrålende visdom. Jeg visste at de reflekterte det som hadde skjedd i meg, men nå følte jeg meg urolig bare ved tanken på meg selv.
«Jeg ber om råd,» sa jeg til lederen.
«Så hør på hjertet ditt,» sa han. «Det er der disse veldige sannhetene bor nå.»
«Jeg har aldri kunnet stole på mitt eget hjerte», svarte jeg. «Det er utsatt for så mange konflikter. Jeg er for sårbar for villfarelse, bedrag og egoistiske ambisjoner. Det er til og med vanskelig for meg å høre Herren tale i all denne støyen.»
«Min herre, med den røde steinen i hjertet, tror jeg at dette ikke lenger er tilfelle», tilbød lederen med ukarakteristisk tillit.
Jeg lente meg mot veggen og tenkte at ørnen ikke var her da jeg trengte ham som mest. Han hadde vært innom her før og ville vite hvilken dør han skulle velge. Men jeg visste at han ikke kom tilbake, og jeg visste at det var meningen at jeg skulle ta avgjørelsen. Mens jeg sto og tenkte, kunne jeg ikke tenke på noe annet en «den forferdelige døren».
Av nysgjerrighet bestemte jeg meg for å gå tilbake og ta en titt på den. Første gang jeg var der, hadde jeg trukket meg bort fra det så raskt at jeg ikke en gang la merke til hvilken sannhet den representerte.
Da jeg nærmet meg det, kjente jeg frykten vellet opp inni meg, men ikke på langt nær så intenst som første gang. I motsetning til de andre dørene var denne omgitt av det mørkeste mørket, og jeg måtte nærme meg for å kunne lese overskriften. Mildt overrasket leste jeg KRISTUS DOMSTOL.
«Hvorfor vekker denne sannheten så mye frykt?» spurte jeg høyt, vel klar over at englene ikke ville svare meg. Mens jeg fortsatte å se på døren, ble jeg forsikret om at det var den jeg ville velge.
«Det er mange grunner til at det vekker frykt,» svarte den kjente stemmen til ørnen.
«Jeg er glad du er tilbake,» svarte jeg. «Har jeg gjort et dårlig valg?«
«Nei! Du har gjort et godt valg. Denne døren vil ta deg til toppen raskere enn noen annen. Den inspirerer til frykt fordi den største frykten for skaperverket har sin kilde gjennom den døren. De som kommer inn gjennom denne døren blir delaktige i det største visdom en mann kan få både i dette livet og i det neste. Til tross for dette er det få som går inn gjennom den.»
«Men hvorfor er døren så mørk?» spurte jeg.
«Lyset fra dørkarmene gjenspeiler oppmerksomheten kirken for tiden gir til sannhetene bak dem. Sannheten bak denne døren er en av de mest neglisjerte i disse dager, men den er en av de viktigste sannhetene. Du vil forstå dette når du gå inn gjennom den. Bare de som går gjennom denne døren vil bli betrodd den største autoriteten mennesker kan ta imot. Når du ser Kristus Jesus sitte på sin trone, vil du også være forberedt på å sitte med ham på den.»
«Så hvis vi bare hadde gitt denne sannheten mer oppmerksomhet, ville ikke denne døren vært så mørk og illevarslende?» spurte jeg. «Det er sant. Hvis folk bare kjente herligheten som avsløres bak døren, ville det vært en av de mest strålende,» beklaget ørnen. «Men det er en vanskelig dør å gå gjennom. Jeg ble bedt om å vende tilbake på nytt og oppmuntre deg, for du vil snart trenge det. Du vil møte større herlighet, men også større frykt, enn du noen gang har opplevd. Men du skal vite at fordi du har valgt den vanskelige veien nå, vil det være mye lettere for deg senere. Fordi du er villig til å møte denne vanskelige sannheten nå, vil du ikke lide nederlag senere. Mange elsker hans mildhet, men få er villige til å lære å kjenne hans strenghet. Hvis du ikke omfavner begge deler, vil du alltid stå i fare for å bli bedratt og falle fra hans store nåde.»
«Jeg vet at jeg aldri ville ha kommet hit hvis jeg ikke hadde brukt tiden jeg gjorde ved den røde steinen. Hvordan kunne jeg fortsette å prøve å gå den lette veien når den er så motsatt av Herrens natur?» spurte jeg. «Men nå har du valgt, så gå med en gang! Nok en ny strid er på gang, og du trengs ved fronten,» sa han. Da jeg så på smerten og den store besluttsomheten som lyste i øynene hans, vokste motet mitt. Til slutt vende jeg meg mot døren.
Profetiske Artikler 