En annen mann, som sto ved siden av meg, forklarte:
«For hvert møte blir ytterligere ett slør tatt bort, slik at du kan se Ham enda klarere. Du blir ikke forandret bare ved å bare se Hans herlighet, uten gjennom å se den med ett åpent ansikt. Alle som kommer innfor Guds sanne dommer kan vandre i en korridorer som dette, for å møte de som kan hjelpe dem med å fjerne slørene, uansett type de måtte være, slør som forvrenger deres oppfatning av Ham.»
Jeg hadde allerede absorbert mer forståelse enn jeg hadde gjort under mine mange års tjeneste på jorden. Jeg følte det som om alle mine studier og alt mitt søk på jorden bare hadde ført meg fremover i sneglefart. Hvordan kunne til og med mange livstider forberede meg på dommen? Livet mitt hadde allerede diskvalifisert meg mer enn alle deres som jeg hadde møtt, og de hadde med knapp nød klart å komme hit!
«Hvordan kan alle de. som ikke har fått nåden av den her erfaringen, ha noe håp i det hele tatt?» spurte jeg.
Jeg hørte en ny røst: «Det du opplever her har blitt gitt til deg på jorden. Et hvert forhold, et hvert møte med andre mennesker, kan lære deg hva du lærer deg her, hvis du beholder ydmykhetens kappe på, og lære deg å alltid holde oppmerksomheten rettet mot Hans herlighet. Du får denne erfaringen nå, derfor må du skrive ned visjonen, og de som leser den vil forstå den. Mange vil da være i stand til å bære denne herligheten og makten som de må bære med seg inn i den siste striden.»
Jeg ble forbauset da jeg gjenkjente den her mannen levde samtidig som meg, og jeg visste ikke at han var død. Jeg hadde aldri møtt ham på jorden, men han hadde en flott tjeneste som jeg respekterte veldig. Gjennom mennesker som han hadde trent hadde tusener blitt ført til frelse, og mange store menigheter var blitt reist opp, som nesten alle var viet til formidlingen av evangeliet.
Han spurte om han kunne klemme meg en stund. Jeg samtykte, men følte meg ganske tafatt. Da vi omfavnet hverandre, kunne jeg kjenne en slik kjærlighet som kom fra ham at et stort sår i meg sluttet å verke. Jeg hadde blitt så vant til smerten at jeg ikke en gang merket det før det stoppet. Da han slapp meg, fortalte jeg ham at hans omfavnelse hadde helbredet meg for noe. Hans glede over dette var stor. Så fortalte han meg hvorfor han var blant de minste i himmelen.
«Mot slutten av livet mitt ble jeg så stolt at jeg ikke kunne forestille meg at Herren gjorde noe av betydning unntatt gjennom meg. Jeg begynte å røre ved (Oa: røre ved betyr omtrent baktale, snakk ondt om) Herrens salvede, og skadet hans profeter. Jeg var åndelig stolt da Herren brukte en av mine egne disipler, og jeg ble sjalu da Herren gjorde noe gjennom noen som ikke var i min organisasjon. Jeg begynte å finne feil med dem med sikte på å avsløre dem. Jeg visste ikke at hver gang jeg gjorde det, fornedret jeg meg selv mer og mer.»
«Jeg ante ikke at du var skyldig i noe slikt,» sa jeg overrasket.
«Jeg gjorde det ikke personlig, men jeg oppfordret menn under meg til å undersøke andre og gjøre mitt skitne arbeid. Jeg fikk dem til å jakte rundt om i verden for å finne noen feil eller synd i andre, slik at jeg kunne avsløre dem. Jeg ble det verste en mann kan være på jorden – en snublestein som produserte andre snublesteiner. Vi sådde frykt og splittelse over alt i kristenheten, alt under dekke av å ville beskytte sannheten. I min selvrettferdighet var jeg på vei mot fortapelsen. I sin store barmhjertighet lot Herren meg bli rammet av en sykdom som førte til en langsom, uutholdelig død. Rett før jeg døde kom jeg til fornuft (Oa: sannhets erkjennelse) og omvendte meg. Jeg er takknemlig for å være her i det hele tatt. Jeg kan være en av Hans minste her, men det er mye mer enn jeg fortjener. Jeg kunne bare ikke forlate det rommet før jeg fikk en sjanse til å be deg, som jeg oppførte meg så feil mot, om tilgivelse.»
«Men du har aldri noen feil mot meg,» sa jeg. «Jo da, det gjorde jeg faktisk,» svarte han. «Mange av angrepene som kom mot deg, kom fra dem som jeg hadde jaget opp og gitt mot til å angripe andre. Selv om jeg ikke personlig utførte angrepene, holder Herren meg like ansvarlig som om jeg hadde gjort det.»
«Jeg forstår. Selvfølgelig tilgir jeg deg.» Nå hadde jeg allerede begynt å få tilbakeblikk på hvordan jeg hadde gjort det samme, om enn i mindre skala. Jeg husker hvordan jeg hadde tillatt misfornøyde tidligere medlemmer av en kirke spre giften sin om den kirken uten å stoppe dem. Fordi jeg lot dem gjøre dette uten å formane dem, visste jeg at jeg hadde oppmuntret dem til å fortsette. Jeg husket at jeg hadde trodd det var rettferdig på grunn av feilene som fantes i den forsamlingen. Så husket jeg hvordan jeg til og med hadde gjentatt flere av deres historier og rettferdiggjort dette under dekke av å be for dem. Snart begynte en flom av andre slike hendelser å dukke opp i mitt hjerte. En gang ble jeg blendet av ondskapen og mørket i mitt eget sjel.
«Jeg har også blitt en snublestein!» Stønnet jeg. Jeg visste at jeg fortjente døden, at jeg fortjente den verste formen for helvete. Aldri før hadde jeg sett en slik hensynsløshet og grusomhet som jeg nå så i mitt eget hjerte.
«Og vi har alltid trodd at vi gjorde Gud en tjeneste ved å angripe hans egne barn,» sa mannen forståelsesfull. «Det er bra du skjønner dette her, for du kan gå tilbake. Vær så snill å advare mine disipler om deres kommende dom hvis de ikke omvender seg. Mange av dem er kalt til å være konge her, men hvis de ikke omvender seg vil de få den verste dommen av alle – snublesteinens dom. Min ydmykende sykdom var nåde fra Gud. Da jeg sto foran tronen ba jeg Herren om å gi den samme nåde til mine disipler. Jeg kan ikke gå tilbake til dem, men Han har gitt meg dette øyeblikket med deg. Vær snill og tilgi og slipp de som har angrepet deg. De forstår egentlig ikke at de utfører anklagerens handlinger. Takk for at du tilgir meg, men vær snill og tilgi dem også. Det står i din makt å enten holde syndene mot dem eller å overvelde dem med kjærlighet. Jeg bønnfaller deg til å elske dem som nå er dine fiender.»
Jeg hørte nesten ikke hva mannen sa, siden jeg var så overveldet av min egen synd. Han var så ren og full av herlighet og hadde i tydeligvis i besittelse nå krefter som ikke var kjent på jorden. Til tross for dette behandlet han meg med stor ydmykhet. Jeg kjente en sånn kjærlighet strømme fra ham, at jeg ikke kunne drømme om å våge å nekte for hans ønske. Men selv uten det inntrykket hans kjærlighet gjorde på meg, følte jeg meg langt mer skyldbetynget enn jeg kunne forestille meg at noen som angrep meg kunne være.
«Selvfølgelig fortjener jeg alt det de gjorde mot meg, og mer til», svarte jeg.
«Det er sant, men det er ikke poenget her,» bønnfalt han. «Alle på jorden fortjener den andre døden, men vår Frelser brakte oss nåde og sannhet. Hvis vi skal gjøre hans verk, må vi utrette alt i både nåde og sannhet. Sannhet uten nåde er det fienden oppnår når han kommer som en lysets engel’.»
«Hvis jeg blir befridd fra dette, kan jeg kanskje hjelpe dem», svarte jeg. «Men ser du ikke at jeg er langt verre enn de?»
«Jeg vet at det som nettopp gikk forbi ditt minne var dårlig,» svarte han med dyp, ekte kjærlighet og nåde. Jeg visste at han nå brydde seg om meg og min tilstand like mye som han brydde seg om sine egne disipler. «
«Dette er virkelig himmelen,» utbrøt jeg. «Dette er virkelig lys og sannhet. Hvordan kan vi, som lever i et slikt mørke, bli så stolte og tro at vi vet så mye om Gud?»
«Herre!» Ropte jeg i retning av tronen, «La meg få gå tilbake til jorden og ta dette lyset med meg!«
Med en gang så det ut til at hele himmelens hær ga akt, og jeg visste at jeg var sentrum for deres oppmerksomhet. Jeg følte meg så ubetydelig foran hver og en av disse ærefulle, og nå som jeg visste at de alle så på meg, kom frykten over meg som en flodbølge. Jeg følte det som om det ikke kunne være noen større dom enn den jeg var i ferd med å oppleve. Jeg følte meg som den største fienden til herligheten og sannheten som fylte plassen.
Så tenkte jeg på mitt begjær om å få vende tilbake. Jeg var altfor fordervet. Jeg kunne aldri på en rett måte representere en slik herlighet og sannhet. Det var ingen måte for meg i min fordervede tilstand å formidle virkeligheten til dette ærerike stedet og Guds nærvær. Det opplevdes som om til og med Satan ikke hadde falt så dypt som meg. «Dette er Helvete,» tenkte jeg. Det kan ikke være større pine enn å være så ond som meg, og å vite at denne herligheten eksisterer. Å bli avvist her ville være mer tortur enn jeg noen gang fryktet. «Ikke rart demonene er så sinte og gale,» sa jeg hviskende.
Akkurat når følte jeg at jeg kom til å bli sendt til de dypeste områdene av helvete, skrek jeg «JESUS!» Raskt kom fred over meg. Jeg visste at jeg var tvunget å fortsette videre mot herlighetens kilde igjen, og på en eller annen måte fikk jeg motet til å gjøre det. Jeg fortsatte fremover til jeg så en mann som jeg anså for å være en av tidenes største forfattere. Hans dype innsikt i sannheten hadde gjort at jeg regnet han kanskje den største jeg hadde kommet over under alle mine studier.
«Min herre, jeg har alltid sett frem til denne møtet,» brøt jeg ut.
«Det har jeg også,» svarte han med ekte ærlighet.
Jeg ble overrasket over bemerkningen hans, men jeg var så spent på å møte ham at jeg fortsatte: «Jeg synes jeg kjenner deg, og da jeg leste skriftene dine, trodde jeg nesten at du kjente meg på en eller annen måte. Jeg tror jeg skylder deg mer takk enn alle andre som ikke er kanonisert i Skriften,» fortsatte jeg.
«Du er veldig barmhjertig,» svarte han. «Men jeg beklager at jeg ikke tjente deg bedre. Jeg var en overfladisk person, og skriftene mine var overfladiske og mer fylt med verdslig visdom enn guddommelig sannhet.»
«Etter å ha vært her og lært så mye, vet jeg at det du sier må være sant, for du kan ikke snakke annet enn sannheten, men det er vanskelig for meg å forstå. Jeg synes skriftene dine er noe av det beste vi har på jorden,» svarte jeg.
«Du har rett», innrømmet den berømte forfatteren med ærlighet. «Det er så sørgelig. Hvert eneste her, også de som sitter nærmest Kongen, ville ha levd livet sine annerledes hvis de kunne leve dem om igjen, men jeg skulle tro at jeg hadde levd om igjen enda mer annerledes enn de fleste. Jeg ble æret av konger, men svek Kongenes Konge. Jeg brukte de store gavene og innsiktene som ble gitt meg til å trekke mennesker mer til meg selv og min visdom enn til Ham. Dessuten kjente jeg ham bare gjennom rykter, og det var det måten jeg presset andre til å lære å kjenne Ham. Jeg gjorde dem avhengige av meg, og andre som lik meg. Jeg lærte dem at overfladisk innsikt var viktigere enn å kjenne Den Hellige Ånd, som jeg knapt kjente selv. Jeg ledet ikke mennesker til Jesus, men til meg selv og andre som meg, lot som om de kjente Ham. Da jeg så Ham her, ville jeg smuldre ned det jeg skrev, på samme måte som Moses gjorde med gullkalven. Mitt intellekt var min avgud, og jeg ville at alle skulle tilbe intellektet mitt sammen med meg. Din verdsettelse av meg gjør meg ikke glad. Hvis jeg hadde brukt like mye tid på å søke å kjenne Ham som jeg gjorde på å lære om Ham for å imponere andre med min kunnskap, ville mange som er blant de laveste i dette fellesskapet ha sittet på tronene som er forberedt for dem, og mange andre ville ha vært i dette rommet.»
«Jeg vet at det du sier om verkene dine må være sant, men er du ikke litt for hard mot deg selv?» Lurte jeg. «Dine verk ga meg åndelig føde i mange år, slik jeg vet de har gjort for mange andre også.»
«Jeg er ikke for hard mot meg selv. Alt jeg sa var sannheten som ble bekreftet da jeg sto foran tronen. Jeg produserte mye, men jeg hadde fått mer dyktighet enn de fleste her, og jeg begravde disse gavene under min åndelige stolthet og mine egne ambisjoner. Akkurat som Adam kunne ha ført hele menneskeligheten til en fantastisk ærerik fremtid, men gjennom hans svik førte milliarder av sjeler til de verste dommer, kommer ansvar med autoritet. Jo mer autoritet det blir gitt deg, desto større potensiale for både godt og ondt vil du ha. De som vil regjere med Ham i tidsaldrene, vil forstå hva ansvar av den dypeste slag innebærer. Ingen mennesker lever for seg selv, og enhver mislykkelse eller seier et menneske oppnår, gir gjenlyd langt utover vår fatteevne, også i fremtidige generasjoner.»
Jeg tenkte på hvordan denne mannen hadde uttrykt seg skriftlig med de vakreste og mest innstuderte fraser, og følte hvordan han var selve definisjonen av en «ordsmed», en dyktig profesjonell som fikk ord å bli kunst.
Men her snakket han som et vanlig menneske, uten den språksansen som hans forfatterskap var så kjent for. Jeg visste at han visste hva jeg tenkte, som alle gjorde her, men han fortsatte med det han tydeligvis mente var viktigere.
«Hadde jeg søkt Herren i stedet for kunnskap om ham, ville tusenvis av de som jeg fremgangsrikt kunne ha vært leder for, ha båret frukt slik at mange flere millioner ville vært her nå. Ingen som forstår autoritetens sanne natur søker autoritet, uten aksepter det bare når de vet at de er sammenflettet med Herren, den eneste som kan bære autoritet uten å falle. Søk aldri innflytelse, søk bare Herren og vær villig til å ta hans åk på deg. Min innflytelse næret ikke ditt hjerte, men næret din stolthet over å bære kunnskap.»
«Hvordan kan jeg være sikker på å ikke gå i samme felle?» spurte jeg, mens jeg begynte å tenke på hva jeg selv hadde skrevet.
«Studer for å bestå prøven for Gud, ikke for mennesker,«(Oa. 2 Tim. 2:15) svarte han, mens han gikk tilbake i rekkene. Før han forsvant snudde han seg leende og ga meg et siste råd: «Og ikke følg meg».
I denne første folkemassen så jeg mange andre gudsmenn og gudskvinner fra både min egen og historisk tid. Jeg stoppet opp og snakket med mange flere. Jeg ble stadig overrasket over at så mange, som jeg forventet å finne i de høyeste posisjonene, var i rikets laveste klasse. Mange delte de samme grunnleggende fakta med meg – de hadde alle falt for stolthetens dødssynd etter sine store seire, eller til misunnelse, når de merket at andre like like salvet (Oa: dvs utrustet med kraft) som de selv var.
Andre hadde falt til begjær, motløshet eller bitterhet mot slutten av livet. Gud hadde måttet ta dem med hjem før de kunne krysse fortapelsens terskel. De ga meg alle den samme advarselen:
Jo høyere åndelig autoritet du går i, jo dypere kan du falle hvis du mangler kjærlighet og ydmykhet.
Da jeg fortsatte i retning av domstolen, begynte jeg å passere de med høyere grader i riket. Etter det at mange flere slør ble kledd av meg gjennom møte med de som slet med de samme problemene som meg selv, møtte jeg noen som hadde seiret. Jeg møtte et ektepar som tjente Herren og hverandre trofast til slutten. Den herligheten de eide var umulig å beskrive, og deres seier ga meg håp om at det var fullt mulig å forbli på livets vei og tjene Ham trofast. De som falt hadde gjort det på mange forskjellige måter. De som seiret hadde alle gjort det på samme måte – ved ikke å avvike fra sin overgivelse til det første og største budet – å elske Herren. Ved det utførte de sin tjeneste bare for ham og ikke for mennesker – ikke engang for åndelige mennesker. Det var disse som tilbad Lammet og fulgte Ham hvor enn han gikk (Oa: Åp. 14:4).
Før jeg i det hele tatt kom meg halvveis til tronen, falt den ubeskrivelige herligheten til den laveste klassen som et fullstendig mørke, sammenlignet med herligheten til dem jeg nå passerte. Den største skjønnheten jorden kan oppvise ville ikke kvalifisere seg for noen plass i himmelen. Og jeg ble opplyst over at dette rommet bare var terskelen til ubeskrivelige verdener!
Min reise til tronen kan ha tatt dager, måneder eller år. Det var ingen måte å måle tid på det stedet. Alle der viste meg respekt, ikke fordi jeg var noe eller hadde utrettet noe, men fordi jeg rett og slett var en soldat i de siste dagers strid. På en eller annen måte vil Guds herlighet i denne siste striden bli åpenbart på en slik måte at den vil være et vitnesbyrd for all makt og autoritet, skapt eller ennå ikke skapt, for hele evighet. Under dette slaget vil korsets herlighet bli åpenbart og Guds visdom vil bli kjent på en spesiell måte. Å kunne være med i dette slaget regnes som å bli gitt en av tidenes største mulige ære.
Da jeg nærmet meg Kristi dommersete, satt de av de høyeste grader på troner, troner som alle var en del av Hans trone. Selv den minste av disse troner hadde mange ganger større skjønnhet enn noen jordisk trone. Noen av dem som satt der hersket over byer på jorden som snart skulle innta sine rette stillinger. Andre hersket over himmelske områder, og andre hersket over den fysiske skapelsens områder, som stjernesystemer og galakser. Det var imidlertid åpenbart at de som hadde fått autoritet over byer ble ansett for å ha en høyere posisjon enn de som hadde fått autoritet over galakser. Et eneste barns verdi overgår en galakse av stjerner, for Den Hellige Ånd tok bolig i mennesker, og Herren valgte mennesket som sitt evige bosted. I nærvær av hans herlighet virket jorden like ubetydelig som et støvkorn, og enda var den så grenseløst satt pris på at hele skapelsens oppmerksomhet var festet på den.
Nå når jeg sto foran tronen følte jeg meg mindre enn et støvkorn. Likevel følte jeg Den Hellige Ånd over meg mer intenst enn noen gang før. Det var kun på grunn av Hans kraft at jeg klarte å stå oppreist. Det var her jeg lærte meg å forstå Hans tjeneste som Trøsteren. Han hadde ledet meg gjennom hele reisen, selv om jeg stort sett hadde vært uvitende om hans tilstedeværelse.
Herren var både mildere og strengere enn jeg kunne ha forestilt meg. I ham så jeg Visdom, som hadde fulgt meg på fjellet. På en eller annen måte kjente jeg også igjen flere av mine venner på jorden i Ham, og det, forstod jeg, skyldtes at Han ofte hadde snakket til meg gjennom dem. Jeg kjente han også igjen som den jeg ofte hadde avvist når Han hadde kommet til meg i andre. Jeg så både en løve og et lam, jeg så hyrden og brudgommen, men mest av alt så jeg Ham som dommeren.
Selv i hans fryktelige nærvær var Trøsteren med meg, så jeg følte meg rolig. Jeg forsto på en eller annen måte at Herren ikke ville at jeg skulle føle meg motløs. Han ville bare at jeg skulle få vite sannheten. Menneskelige ord rekker ikke for å beskrive verken hvor skremmende eller hvor befriende det var å stå foran Ham. Jeg hadde passert stadiet hvor jeg brydde meg lite om dommen var god eller dårlig, jeg visste bare at den ville være rettferdig, og at jeg kunne stole på min dommer.
På et tidspunkt tittet Herren på tronsalen rundt ham. Mange troner var opptatte, men mange var tomme. Så sa Han:
«Disse tronene er for overvinnerne som har tjent meg trofast i hver generasjon. Min Far og Jeg beredte dem før verdens grunnvoll ble lagt. Er du verdig til å sitte på en av dem?»
Jeg husket hva en venn en gang hadde fortalt meg: «Når den allvitende Gud spør deg om noe, er det ikke fordi han vil ha informasjon.» Jeg så på tronene. Jeg så på de som nå satt der. Jeg kunne gjenkjenne noen av troens store helter, men jeg visste at de fleste av dem jeg så ikke hadde vært godt kjent på jorden. Mange av dem kjente jeg igjen hadde vært misjonærer som ofret livet i en bortgjemt krok. De hadde aldri brydd seg om å bli husket på jorden; de ønsket bare å bli husket av Ham. Jeg ble litt overrasket over å se noen som hadde vært rike, og herskere, som hadde vært trofaste mot det de hadde blitt betrodd. Imidlertid så det ut til at trofaste bedende kvinner og mødre okkuperte flere troner enn noen annen enkelt gruppe.
Det var ingen mulighet til å svare ja på Herrens spørsmål hvis jeg anså meg verdig til å få sitte der. Jeg var ikke verdig til å sitte i selskap med noen av de der. Jeg visste at jeg hadde fått muligheten til å konkurrere om den største prisen i himmelen og på jorden, og jeg hadde mislykket. Jeg var desperat, men det var fortsatt et håp. Selv om det meste av livet mitt hadde vært bortkastet, visste jeg at jeg var her før jeg avsluttet livet mitt på jorden. Da jeg bekjente at jeg ikke var verdig, spurte han:
«Men ønsker du denne her plassen?«
«Det gjør jeg av hele mitt hjerte», svarte jeg.
Da så Herren på tronstolene og sa: «Disse tomme plassene kunne vært fylt i hver generasjon. Min invitasjon til å sitte har gått ut til alle som påkaller mitt navn. Plassene er fortsatt ledige. Nå er timen for Det siste slaget har kommet, og mange av de siste vil være de første. Disse stedene vil bli fylt før kampen er over. De som skal sitte her vil bli kjent for to ting: de bar ydmykhetens kappe og ligner Meg. Nå har du kappen. Hvis du kan beholde den og ikke tape den i kampen, vil du også bli som meg når du kommer tilbake hit. Du kommer da til å være verdig å sitte med disse, ettersom jeg har gjort deg verdig. For Meg er gitt all autoritet og makt, og det er bare Jeg som kan håndtere den. Du vil vinne seier, og du vil bli betrodd min autoritet, bare når du har lært deg å forbli fullstendig i Meg. Snu deg om nå og se på husstanden min.»
Jeg snudde meg og så i den retningen jeg kom fra. Fra stedet foran tronen hans kunne jeg se hele rommet. Synet var hinsides all sammenligning i sin herlighet. Millioner fylte rekkene. Hver person i de laveste klassene var mer hellig skrekkinnjagende og hadde mer makt enn en hel hær. Det var langt utenfor min evne til å ta inn et slikt panorama av herlighet. Til tross for dette kunne jeg oppfatte at kun en svært liten del av det store rommet var opptatt.
Jeg så igjen på Herren og ble overrasket over å se tårer i øynene hans. Han hadde tørket tårene fra alles øyer her bortsett fra Hans eget. Da en tåre trillet nedover kinnet hans, fanget han den med hånden. Så tilbød han meg den.
«Dette er min kalk. Vil du dele den med meg?» Det gikk bare ikke å vegre Ham dette. Da Herren fortsatte å se på meg, ble jeg oppmerksom på hans store kjærlighet. Han elsket meg fortsatt, like avskyelig som jeg var. Han ville ha meg nær seg, så ufortjent meg det enn var. Så sa han:
«Jeg elsker alle disse med en kjærlighet som du nå ikke kan forstå, jeg elsker også alle de som ville ha vært her, men som ikke kom. Jeg forlater de nittini for å lete etter den som gikk tapt. Men Mine hyrder forlater ikke den ene for å søke etter de nittini som fortsatt er fortapt. Jeg kom for å redde de fortapte. Vil du dele hjertet mitt for å gå ut og redde de fortapte? Vil du hjelpe til med å fylle dette rommet? Vil du hjelpe til med å fylle disse tronene og alle andre steder i denne salen? Vil du ta imot denne utfordringen for å bringe glede til himmelen, til Meg og min Far? Denne dommen gjelder Mitt eget hushold og mitt hus er ikke fullt.
Det siste slaget er ikke over før huset mitt er fullt. Først da vil det være på tide for oss å forløse jorden igjen, og flytte ondskapen bort fra min skapelse. Hvis du drikker mitt beger, kommer du til å elske de fortapte på samme måte som jeg elsker dem.»
Så tok han et beger, som var så enkel at den virket malplassert i dette herlige rommet, og la ned sin tåre i den. Så ga han den til meg. Jeg har aldri smakt noe så bittert. Jeg innså at jeg ikke kunne drikke opp alt, ikke engang spesielt mye av det, men bestemt drakk jeg så mye jeg kunne. Herren ventet tålmodig til jeg til slutt brast ut i sånne tårer at det føltes som elver av tårer rant fra meg. Jeg gråt og ropte for de fortapte, men enda mer gråt jeg for Herrens skyld.
Jeg så på ham i desperasjon da jeg ikke holdt ut mer av den store smerten. Så begynte freden Hans, tilsammen med kjærlighet jeg følte fra Ham, å fylle meg. Jeg hadde aldri kjent noe så fantastisk. Dette var det levende vannet som jeg visste kunne velle frem i evighet. Da følte jeg det som om vannet som fløt inni meg tok fyr. Jeg følte at denne ilden ville fortære meg hvis jeg ikke fikk begynne å deklarere Hans herlighets storhet. Aldri før hadde jeg følt et slikt ønske om å forkynne, tilbe Ham og gi hvert eneste pust som er tildelt meg til hans evangelium.
«Herre! » ropte jeg og glemte alle andre enn Ham. «Jeg vet at denne dommens trone også er nådens trone, og jeg ber deg nå om nåde til å tjene deg. Mer enn noe annet ber jeg deg om nåde! Jeg ber deg om nåde til å fullføre mitt løp. Jeg ber deg for nåde å elske Deg på denne måten, slik at jeg kan bli befridd fra illusjonene og selvsentreringen som har så mye forvrengt mitt liv. Jeg roper til deg om frelse fra meg selv og mitt hjertes ondskap, og at denne kjærligheten som jeg nå kjenner stadig må strømme i mitt hjerte. Jeg ber deg om å få ditt hjerte, din kjærlighet. Jeg ber deg om nåden at Den Hellige Ånd vil overbevise meg om min synd. Jeg ber deg om den nåde at Den Hellige Ånd vil vitne om Deg slik Du virkelig Er. Jeg ber Deg om nåden å være over meg for å vitne om alt Du har forberedt for dem som kommer til Deg. Jeg ber deg om nåde over meg, slik at jeg kan forkynne om virkeligheten av denne dommen. Jeg ber om nåde å dele med meg for de som er kalt til å innta disse tomme tronene, for å gi dem sånne livets ord som holder dem på livets vei, som gir dem tro til å gjøre det de ble kalt til å gjøre. Herre, jeg ber deg om denne nåden.»
Da reiste Herren seg opp, og de som satt på tronene, så langt jeg kunne se, reiste seg også. Øynene Hans brant av en ild jeg ikke hadde sett før.
«Du har ropt til meg om nåde. Dette ønsket vil jeg aldri avslå. Du skal vende tilbake, og Den Hellige Ånd skal være med deg. Her har du smakt både min mildhet og min strenghet. Du må ha begge i tankene hvis du skal være i stand til å forbli på livets sti. Guds sanne kjærlighet inkluderer Guds dommer. Hvis du ikke kjenner både min mildhet og min strenghet, vil du falle i villfarelse. Det er den nåden du har fått her, å kjenne begge deler. De samtalene du hadde med dine brødre her, var min nåde. Husk dem.»
Så pekte Han med sitt sverd mot mitt hjerte, så mot munnen min og til slutt mot hendene mine. Da han gjorde det, kom det ild ut av Hans sverd og brente meg. Smerten var veldig merkbar.
«Dette er også nåde,» sa han. «Du er bare en av mange som er forberedt for denne timen. Forkynn og skriv om alt du har sett. Fortell Mine brødre hva jeg har fortalt deg. Gå og kall mine kapteiner til det siste slaget. Gå og forsvare de fattige og de undertrykte, enkene og de foreldreløse. Dette er oppdraget til mine kapteiner, og det er blant disse menneskene du vil finne dem. Mine barn er mer dyrebare for meg enn stjernene på himmelen. Fø mine lam. Vokt over mine små. Gi Guds ord til dem, så de kan leve. Gå til slagmarken. Gå, og ikke trekk deg tilbake. Gå raskt, for jeg kommer snart. Adlyd meg og fremskynd dagen da Jeg kommer tilbake.»
Så kom en mengde engler og eskorterte meg bort fra tronen. Lederen deres gikk ved siden av meg og begynte å snakke: «Nå har han satt seg opp, og vil ikke sette seg ned igjen før det siste slaget er over. Han har blitt sittende til den tid da hans fiender skal bli knust under hans føtter. Tiden er nå kommet. De legioner av engler som har vært klar siden den natten han led, har nå blitt forløst utover jorden. Helvetes hærskarer er også sluppet fri. Dette er tiden som hele skaperverket har ventet på. Guds store hemmelighet skal snart bli fullbrakt. Vi vil nå kjempe til slutten. Vi vil kjempe med deg og dine brødre.»
Profetiske Artikler 