STEPHEN JEFFREYS Helbredelsesvangelisten – Del 1

Kort forord: Da jeg leste denne – så kom jeg i brann i mitt hjerte. Det er dette vi må lengte etter. Mannen bar ikke bare med seg mektige mirakler, under, frelse – i en mengde og størrelse som er sjelden å se i våre dager, selv umulige mirakler som at noen uten øyeepler – fikk nye etter forbønn – men også en formidler av et fryktelig åndsfylt budskap på lik linje med Johannes døperen, som fikk folk til å erkjenne synden, hvor de kom i syndenød. Og Stephen kunne være som en domsprofet, på samme måte som også Jesus var (Matt. 11:20-24 – senere ble de byene totalt ødelagt av Romerne):

På Whitsuntide-stevnemøtene i Kingsway Hall i London proklamerte han undergang over en uomvendt by. Fjorten år senere brant det i minnet mitt da jeg gikk gjennom de forkullede og ødelagte gatene i byen etter de store raidene i 1941. (hentet her)

Og likevel var Stephen alltid enkelt opptatt med det enkle budskapet i Kristus – og alltid få folk til å fokusere på det. For de som lengter etter vekkelse – er dette en innsikt i hvordan det kan være! Og som jeg tror at det en dag igjen vil bli, selv her i Norge – der det finnes åpne hjerter for det, og noen som er villig til å betale prisen for å bære det!

Stephan Jeffreys – Del 1 – Hentet fra boken 7 pinsepionerer ved Colin Whittaker

1904 er kjent som det store vekkelsesåret i Wales – det året la mer enn 100 000 mennesker ble omvendt i løpet av seks nåneder. Evan Roberts’ navn er for alltid knyttet til denne mektige bølge fra Gud. Mot slutten av hans liv ble Roberts bedt om å nevne noen av dem som var blitt frelst i vekkelsen, og som siden var blitt spesielt brukt av Gud. “Mer enn noen andre – Stephen Jeffreys,” svarte han.

Stephen Jeffreys var kullgruvearbeider fra Nantyffylon, Maesteg. Han ble omvendt under den store vekkelsen, nærmere bestemt på formiddagen søndag 17. november 1904. Det skjedde i Siloh Chapel, i hjembyen, mens pastoren. Rev. Glasnant Jones, talte. Stephen var da 28 år gammel.

Stephen ble født 2. september 1867 som nummer tre i en søskenflokk på tolv. Faren led av astma og slet hardt i gruvene for å forsørge familien sin. Det var mange munner å mette, og så snart Stephen fylte 12 år, måtte han bli med faren “ned i hullet.” Til slutt måtte hans far gi tapt for overmakten, og han døde bare 47 år gammel. Nå måtte barnas tapre mor kjempe videre alene. Hun drømte aldri om at strevet skulle belønnes med at to av sønnene – Stephen og hans yngre bror George – og sønnesønnen Edward (Stephens sønn) skulle bli tre av dette århundrets største evangelister.

Før vekkelsen stakk ikke Stephens interesse for kristendommen særlig dypt. Som tenåring spilte han en tid i kirkens hornmusikk, men det var det hele. I motsetning til sin far var Stephen fysisk sterk og robust og i stand til å tåle det harde arbeidet nede i kullgruvene. Han var kraftig bygget, og de ruvende skikkelsen ble livet opp av et par knallblå øyne og en krans av krøllete, sandfarget hår.

Andre juledag 1898 giftet han seg med Elizabeth Lewis, en bondedatter fra Ynys-ybwl, Bridgend. Ekteskapet var lykkelig og ble velsignet med tre døtre – May, Gladys og Lilian (som dessverre døde bare et halvt år gammel) – og en sønn, Edward. Familielivet gikk stort sett sin vante gang uten de store hendelsene – inntil 1904. Det året betrodde Evan Roberts til en venn:

“Jeg har en visjon om at Wales skal løftes opp til himmelen. Vi skal få se den mektigste vekkelsen Wales noen sinne har opplevd – og Den Hellige Ånd kommer snart, så vi må gjøre oss rede.”

Ifølge Edwin Orr kan “den walisiske vekkelsen spoles tilbake til Rev. Joseph Jenkins’ lille kirke i New Quay, Cardiganshire, allerede i februar 1904.»

Strømmen ble sterkere det neste halve året, og da den velkjente evangelisten Seth Joshua besøkte menigheten i september 1904, merket han forunderlig “vekkelsesånd”. Strømmen fortsatte å vokse under hans tjeneste, og kort tid etter avsluttet Seth Joshua et møte i Blaenannerch med en inderlig bønn på walisis “Herre…,bøy oss!» ropte han. Evan Roberts var til stede på møtet. Han gikk fram og bøyde seg, og ropte med smerte “Herre, bøy meg!” Seth Joshua kommenterte den unge mannens bønn i dagboken sin. Innen november var strømmen blitt en stri elv, og plutselig gikk den over sine bredder:  Wales ble oversvømmet med Guds velsignelse. De neste tretten månedene ble Evan Roberts stående i forgrunnen som vekkelsens mest markante personlighet.

Livet til hundrevis av kullguvearbeidere og metallabeidere ble forvandlet. Menn gikk rett fra fabrikker og gruver til kirkene; pubene stod nesten folketomme. Stephen gikk på flere møter og kom etter hvert i syndenød. Gleden han kunne se hos en del av arbeidskameratene, fikk ham til til å føle seg enda mer elendig. Guds Ånd hadde skapt syndenød i ham som gjorde livet uutholdelig. Han fortalte senere:

“Det var en forferdelig uke før jeg omvendte meg.» Søndag formiddag gikk han til Siloh Chapel, og Rev. Glasnant Jones fikk se frukter av sin trofaste tjeneste denne dagen, 17. november 1904. Stephen Jeffreys ble herlig omvendt og straks fylt med ubeskrivelig glede.

Han ble medlem av menigheten, deltok på alle bønnemøtene og tok aktivt del i menighetens liv ellers, men han hadde en spesiell forkjærlighet for friluftsmøter. Vekkelsen var nå ved sitt klimaks: Alle samfunnsklasser, alle aldere og alle kirkesamfunn ble berørt av den. David Lloyd-George sammenlignet den med et jordskjelv og en tornado. Haugevis av bibler ble solgt. Det ble holdt bønnemøter i kullgruver, på tog og i forretninger. Kriminaliteten avtok og det var merkbart mindre fyll.

I denne atmosfæren som var så ladet av guddommelig nærvær. begynte Stephen å forkynne på gatene i Maesteg. En kveld samlet det seg så mange mennesker rundt ham at en søt, gammel dame kom med en stol han kunne stå på, slik at alle skulle få se ham. Han talte til det begynte å mørkne, men forsamlingen ble bare stående. Den gamle kvinnen gikk inn og hentet en gruvelampe. Så stilte hun seg opp ved siden av Stephen, og nå kunne han sees så vel som høres en. Fra første stund var det tydelig at han var en evangelist.

Han fortsatte som gravearbeider i flere år, men så snart ledningen bød seg, talte han på friluftsmøter. Bønnemøter hørte til dagens orden i de rike årene etter vekkelsen, og Stephen var trofast i denne vitale delen av arbeidet også.

Høsten 1907 fikk folk i Sør-Wales høre rykter om Den Hellige Ånds gjerninger i Alexander Boddys menighet i Sunderland, og hungrende hjerter ble inspirert til å søke Gud å oppleve lignende manifestasjoner. I desember samme år begynte ting å skje i den kongregasjonalistiske menigheten i Waunllwyd i nærheten av Ebbw Vale. Moncur Niblock de nettopp mottatt sin personlige pinseopplevelse i Sunderland, og nå kom han på besøk fra London.

Under et vidunderlig lovprisningsmøte på pastorens kontor 22 desember, falt Ånden på en av søkerne. Kort tid etter mottok pastoren selv. Rev. Thomas Madog Jeffreys, og flere med ham Den Hellige Ånds dåp. Waunllwyd ble et senter for de som søkte åndsdåp, og velsignelsen spredte seg raskt. De ble holdt spesielle søkemøter i Maesteg, og Stephen og broren George var blant dem som opplevde en mektig dåp i Den Hellige Ånd og fikk tale med nye tunger.

Stephen hevdet at denne erfaringen gav ham den kraften han manglet i sin vitnetjeneste.

Han fikk den store gleden av å lede andre til Kristus blant annet noen av arbeidskameratene. En av kollegene i gruvene, W.J. Thomas, la merke til forskjellen mellom Stephen og enkelte andre gruvearbeidere som bare var “kirke- gjengere”. Men han skjønte ikke stort av Stephens stadige snakk om “forløsningens store plan”. Til slutt ble Thomas likevel én av den lille, men jevne strømmen av mennesker som søkte Gud på grunn av Stephens tjeneste. Det hendte på en gård i Drysiog under et møte i anledning høsttakkefesten. Stephen så at vennen var “i syndenød”. og han ba ham inntrengende om å ta imot Herren som sin personlige frelser. Thomas vimet senere:

“Han var den første som noen sinne viste meg frelsens plan, og den minneverdige kvelden 29. oktober 1912 tok jeg imot Herren som min frelser.”

På denne tiden fikk Stephen sin første invitasjon til å tale i en møtekampanje. Den skulle holdes på et sted som het Cwmtwrch, i nærheten av Swansea. Kampanjen ble en suksess, og han ble bedt om å komme tilbake og forkynne i tre dager til. Guds velsignelse hvilte så mektig over ham at han ble værende der i flere uker. Ryktene spredte seg raskt, og “Life of Faith” trykket denne rapporten 5. februar 1913 under tittelen “Wales i vekkelsens soloppgang”:

“Selv om det har regnet i strie strømmer i flere dager, har folk gått kilometervis over åsene for å høre forkynnelsen, og over hele Wales ber menigheter om at vekkelsen vil spre seg. Om en uke eller to vil Stephen Jeffreys trolig bli regnet som en ny Evan Roberts.

I går kveld satt jeg i den fullpakkede kirken og så mennesker svaie henrykt mens ansiktene glødet av begeistring. “Ånden har kommet!” ropte en kvinne, så sank hun ned på kne og brøt ut i bønn. Jeffreys talte på walisisk og formante tilhørerne om å omvende seg, og overalt hørtes utbrudd av anger og hengivelse. Slik fortsatte det i timevis, og slik vil det fortsette – dag etter dag, kveld etter kveld. Det fortelles også om bemerkelsesverdige helbredelser.”

Stephens bror George skrev i et brev til Alexander Body i Sunderland:

“Arbeidet her vokser seg dypere, og tallrike omvendelser skjer hver dag. Mange har også mottatt dåpen i Den Hellige Ånd med de tegn som følger. Priset være Herren! En del mektige helbredelser har også funnet sted, og det er virkelig en apostolisk vekkelse.”

“Life of Faith” trykket denne rapporten, skrevet av en dommer:

“Det er meg en glede å svare på deres spørsmål angående vekkelsen i Cwmtwrch. Den ærlighet og oppriktighet jeg fant hos Stephen Jeffreys, gjorde dypt inntrykk på meg. Han har et vinnende vesen og får lett forsamlingen med seg. Han forkynner på walisisk, men snakker også engelsk ganske flytende. Hans bror George står nå sammen med ham. De synger godt begge to, og det er derfor en god del sang i møtene. De er klare når det gjelder bot og forsoning; ingen ny teologi, men sterke advarsler mot den kommende dom. De regner med at de frelste skal bli nye skapninger og at gamle ting skal bli borte. Alle de nyomvendte står straks fram og bekjenner Kristus. Da jeg kom, var ca. 100 blitt omvendt. Gløden i møtene er like stor som i 1904 Enkelte av kvinnene ser ut til å bære dem fram i bønn.”

Stephens kone, Elizabeth, besøkte møtene og dro hjem igjen med visshet om at mannen hennes var kalt til tjeneste. Da hun kom hjem til Maesteg, samlet hun sammen arbeidstøyet hans og gav det til en venn. “Stephen kommer aldri ti å få bruk for det mer,” sa hun. Og hun fikk fullstendig rett.

Den andre møtekampanjen hans ble holdt i Radnorshire, i den lille landsbyen Pen-Y-Bont. Motet hans sank da han kom dit; møtelokalet så ut til å ligge milevis fra folkeskikken. Alene i sitt losji søkte han Gud i bønn. Han fikk ny visshet om og tro for at Gud skulle velsigne møtene og dra mennesker til dem. Etter en forholdsvis tung start begynte ting røre på seg – særlig etter en helbredelse det ble lagt merke til. Selv om det hadde skjedd helbredelser i Cwmtwrch også regnet Stephen dette tilfellet i Pen-Y-Bont som det første øyeblikkelige miraklet han hadde opplevd. Det rystet distriktet, og møtene var overfylte etterpå. Mennesker kom fra fjern og nær. I Sunderland fikk Alexander Boddy høre rykter om hva som var på gang, og han dro til Pen-Y-Bond for i se det med egne øyne.

I marsnummeret 1913 av tidsskriftet sitt, “Confidence” beskriver han besøket sitt på denne måten:

“Jeg ankom Llandrindod Wells på kvelden og spurte noen om hvordan jeg skulle komme meg til vekkelsesmøtene i Pen-Y-Bont. Det var ca. 8 kilometer dit, en lang vei å gå i mørket. Men til slutt så jeg lyset og hørte sangen. Jeg gikk stille inn og satte meg i et siderom. Stephen Jeffreys begynte å tale “Hva mener du om Kristus?» var emnet hans. Han talte på engelsk, men med syngende, walisisk tonefall og veltalenhet. Da møtet var slutt, gikk jeg fram og presenterte meg for Stephen og George Jeffreys som ble høyst forbauset over ä få besøk av «pastor Boddy”. En del av de ivrigste var blitt igjen, og vi sang og priste Gud.»

Under sitt besøk hadde Boddy en lang og åpenhjertig samtale med de to brødrene, og de fortalte blant annet at de følte pinsebevegelsen trengte evangelister. “Det er mange lærere og mange som gjerne vil være lærere, men det er få evangelister,” sa de. “Gjennom denne vekkelsen gir Herren et svar til dem som kritiserer pinsevennene for ikke å være interessert i evangeliserende arbeid, men bare være opptatt av å ha det godt selv.”

Møtene gjorde inntrykk på Boddy, og han besøkte kvinnen som var blitt helbredet. Det var denne helbredelsen som hadde rystet distriktet og skapt ny tro i Stephens hjerte. Han skrev:

“Jeg besøkte frøken Edith M. Carr. I ni måneder var hun vanfør på grunn av knokkelsykdom i foten, og hun var avhengig av krykker for å kunne gå. Hun ba Stephen Jeffreys om forbønn, og han dro til hennes hjem der han salvet henne med olje og la hendene på henne.”

Boddy gjenforteller så det Edith Carr fortalte ham: “Et sterkt lys omsluttet meg og fylte meg med stor kraft. Jeg reiste meg fra stolen og stod på begge føttene. Forsiktig gikk jeg rundt i rommet, så godt som uten hjelp.” Den kvelden kom hun på møtet og fortalte hva Gud hadde gjort. Det var en svært overbevisende helbredelse siden legen hennes hadde fryktet at foten måtte amputeres. Edith Carr var en god pianist og tilbød seg å spille under resten av kampanjen.

I det siste møtet før Alexander Boddy måtte dra tilbake il Sunderland, sa Stephen Jeffreys: “Jeg ønsker å gå hele veien med Herren, og Han vil gjøre meg til en ildtunge.”

Stephen ble kjent i stadig videre kretser, og han fikk invitajon fra en baptistmenighet i Llanelly. Kampanjen her ble også vellykket og fortsatte i flere uker. Siden bestemte Stephen seg for å bli i Llanelly og starte sin egen menighet i en bygning som av en eller annen merkelig grunn ble kalt “Island Place” (“Øy-plassen«). Huset var blitt brukt til å ha forskjellige ting etter at det var reist i 1830, men i løpet av kommende syv årene – kanskje den lykkeligste perioden i hans tjeneste – gjorde Stephen den verdensberømt. Det var ikke noe stort hus, og hver kveld i syv år var det fullpakket.

En søndagskveld i juli 1914, et par uker før første verdenskrig brøt ut, skjedde det noe høyst forunderlig. Stephen talte over Fil 3,10: “Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse. får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som ham.” Stephen merket ekstra kraft og velsignelse i møtet, og han registrerte at folk stirret stivt i hans retning, men likevel ikke på ham. Så snart han var ferdig med å tale, vinket hans kone ham ned fra talerstolen. Da skjønte han hvorfor forsamlingen hadde oppført seg som de gjorde: I veggen bak talerstolen kunne alle se et bilde av Kristus.

Fru Harris Williams satt ved siden av fru Jeffreys under talen, og hun fortalte senere: “Like bak vår kjære pastor dukket det opp et bilde av et lam med to horn. Mens jeg prøvde å gjøre fru Jeffreys oppmerksom på det, ble hodet til et ansikt med to vakre tårer nedover kinnene. Pastoren talte til synderne, og det vakre ansiktet til Sorgenes Mann strålte av herlighet.”

Stephen fortalte:

“Da jeg kom ned til forsamlingen og så opp der hvor jeg hadde stått, oppdaget jeg Jesu levende ansikt på veggen. Han hadde romersk nese og jødiske trekk. Håret hans lignet ull, og han hadde midt skill. Da jeg så nærmere på Ham, oppdaget jeg at håret Hans hadde grå striper, lik en middelaldrende mann i sorg. Vi ble lenge i møtesalen den kvelden og mange kom innom for å se bildet, for ryktene gikk allerede. Blant dem var en som tidligere hadde vært sterkt skeptisk. Nå sa han: “Jeg har sett, og nå tror jeg.» Han kom inn som en vantro og gikk ut som en troende.»

Hundrevis av mennesker presset seg inn for å se synet, som varte i flere timer. Noen prøvde å vaske bort ansiktet fra veggen, men de greide det ikke. John Richards, maler og dekoratør, fortalte: “Jeg tok lommetørklet mitt og holdt det over bildet. Kan dere forestille dere hvor forbauset jeg ble da bildet lyste fram gjennom tøystykket!”

En annen kvinne i forsamlingen, fru Every, fortalte: “Lokalet var helt fullt. Mellom klokken 20.00 og 21.00 den kvelden så jeg min Frelsers ansikt klart på veggen. Jeg kunne tydelig se at Han blunket. En Sorgenes Mann – slik så Han ut. Da møtet ble avsluttet, var bildet fremdeles der, og også da jeg gikk hjem en stund senere.”

Skeptikere som kom inn, nølte ikke med å finne på forklaringer. En mente det måtte være en slags hallusinasjon “forårsaket av det flakkende lyset.” Et vitne fortalte: “Pastoren begynte ikke å diskutere om det elektriske lyset virkelig flakket eller ikke. Han slo det ganske enkelt av, og bildet av vår Frelser skinte enda klarere, mer levende og virkelig. For ikke å innrømme at han hadde tapt, fortsatte skeptikeren: “Det må være et eller annet slags optisk apparat som kaster bildet inn gjennom et vindu.” Pastoren gav beskjed om at alle gardiner skulle trekkes for. Det gjorde ingen forskjell, for Frelserens bilde stod klart på veggen likevel.»

Hendelsen ble nøye undersøkt, og alle, unntatt de mest forherdede, godtok den som et tegn fra Gud. I mange år var det nok av pålitelige øyenvitner som kunne bekrefte synet, lev. J.W. Adams, sognepresten i Wall nær Lichfield, besøkte Llanelly to ganger – først i 1926 og siden året etter. Han snakket med mange av dem og kunne oppgi navn og adresse å over 20 mennesker som var rede til å bekrefte hendelsen.

Vaktmester på Island Place, Robert John Williams, fortalte sin versjons “Jeg så på ansiktet fra alle vinkler, men uansett hvor jeg stod, var det som om øynene Hans fulgte meg. Jeg ble værende i salen ganske lenge, derfor er jeg ganske sikker på hva jeg så. Eter hvert kom det så mange mennesker at jeg måtte jage alle ut og låse dørene. Da jeg hadde kommet et par kilometer på hjemveien, bestemte jeg meg for å gå tilbake. Bildet var fremdeles der – nøyaktig det samme som da jeg dro. Min kone og døtrene våre så akkurat det samme som meg.”

Stephen gikk inn i bønn for å få vite meningen med denne underlige og vidunderlige hendelsen. Han sa: “Jeg mente at synet måtte ha en dypere hensikt enn bare å understreke talen min. Etter at jeg hadde bedt Gud om å få vite hvorfor fortonet det seg for meg som om synet var et tegn på at det ville komme store prøvelser, men jeg visste ikke på hvilken måte. Fjorten dager etter begynte krigen, og da skjønte jeg hvilke prøvelser Gud hadde hatt i tankene. Siden den gang har jeg alltid regnet synet som et tegn på begynnelsen til slutten av denne tidsalder.»

Synet gjorde dypt inntrykk på Stephen, og han forkynt med enda større iver enn før at Jesu andre komme nærmet seg. I lys av dette følte han at han måtte advare menneske om Guds kommende dom, og fortelle dem at eneste redning for syndige mennesker er å bli født på nytt gjennom troen på Jesus Kristus. Island Place var snart overfylt av nyomvendte Forretningsmenn, hermetikkarbeidere, akademikere, gamblere og drukkenbolter. Etter hvert som han ble mer kjent fikk han stadig flere forespørsler om å holde kampanje andre steder i Wales og enda lengre borte. Gud var i ferd med å forberede sin tjener på enda større ting.

Følg videre på Del II