STEPHEN JEFFREYS Helbredelsesvangelisten – Del 2

Stephan Jeffreys – Del 2 – Hentet fra boken 7 pinsepionerer ved Colin Whittaker

I november 1919 holdt han en kampanje utenom de vanlig i Aberaman, Sør-Wales, og det var tydelig at det hvilte stadig større kraft over tjenesten hans. Menigheten son inviterte ham. hadde bare ni medlemmer, og Gud besvarte bønnene deres på en vidunderlig måte. Tilhørerskaren ble større for hver gang Stephen talte, og rundt 300 – de fleste unge mennesker – tok en beslutning for Kristus. Stephen forkynte ikke noe «mykt” evangelium; lik en gammel-testamentlig profet forkynte han Guds dom slik at sterke menn gråt og skalv. Jesu annet komme stod sentralt i forkynnelsen hans, noe som understreket alvoret sterkt. Nyheten om at Gud igjen beveget seg i Wales, spredte seg snart utover landets grenser, og riksdekkende aviser ble interessert. 16. november 1919 slo “Sunday Chronicle” opp: “Stor vekkelse i Wales – flere syn i Colliery-landsby”:

“En ny religiøs vekkelse med flere av de samme overnaturlige elementene som i Evan Roberts-vekkelsen for flere år siden, er brutt ut i landsbyen Aberaman i Colliery, et sted med ca. 5000 innbyggere.

Den religiøse gløden er så intens, synene hos de omvendte så mange og påstandene om guddommelig helbredelse så sterke, at en eldre, religiøs leder erklærer at han har sett tre vekkelser, men dette er den sterkeste av dem alle! I tre uker har pastor Stephen Jeffreys, en evangelist fra Llanelly, bønnfalt mennesker om å vende seg bort fra sin onde ferd og gjøre seg klar for Jesu gjenkomst til verden, som han hevder er nært forestående.”

Kort tid etter dette tok Cecil Polhill kontakt med Stephen og ba ham om å holde en kampanje i fornemme Horbury kongregasjonalistiske menighet i Kensington, London, i første halvdel av 1921. Polhill var en velstående mann og eier av Howbury Hall, Bedford, og dessuten en av pinsevennenes første ledere i Storbritannia. Sin pinseopplevelse mottok han i Los Angeles i 1906, men navnet hans hadde vært vel kjent i kristne kretser helt siden 1880-årene, da han slo seg sammen med C.T. Studd og de andre universitets-akademikerne som gikk under tilnavnet “de syv fra Cambridge”. Det ble førstesidestoff i aviser over hele verden da de dro til Kina som misjonærer. Cecil Polhill tok et dristig trosskritt da han ba “gruvearbeideren fra Wales» om å tale på Londons beste vestkant. Selv om Stephen snakket godt engelsk, var den walisiske aksenten sterk, og når han ble ivrig (slik alltid ble når han talte), hadde alle unntatt andre walisere problemer med å skjønne hva han sa.

Forfinede vestkantfolk kom til kirken i flokk og fulgte en ren nysgjerrighet, og de fleste syntes språket hans var nesten uforståelig. Likevel ble de beveget av Guds Ånd, og ikke så få av dem begynte å gråte. Gud brøt igjennom, og snart sto bilene i kø rundt kirken. Fine fruer kom til møtene i aftenkjoler, og eliten på Londons vestkant ble trollbundet av Stephen. Et ektepar som deltok på et møte en kveld, gikk på teater neste kveld. Mens de satt og ventet på at forestillinen skulle begynne, snudde fruen seg mot mannen sin og sa: «Vi skulle ikke ha vært her, vi skulle ha vært i Horbury Chapel og hørt på den waliseren.”

“Helt enig,” svarte mannen, og dermed dro de fra teatret og kom tidsnok til å høre Stephen forkynne. Den kvelden tok de begge imot Jesus som sin Frelser.

Polhill hadde ordnet det slik at en lovende, ung pinse pastor fra Edinburgh, som også var en begavet pianistorganist, kom til London for å spille i møtene. Hans navn var Donald Gee og med tiden ble han en berømt pinsevenn, men mer kjent for sin penn enn sitt pianospill. Han skrev om disse møtene:

“Etter at han hadde avsluttet sine karakteristis lidenskapelige taler, ba herr Jeffreys for lange køer med syke mennesker. Halte kastet krykkene, og avis skrev så treffende: «Betesda på Vestkanten». Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var smilet som bredte seg i ansiktet til en døv mann da han fikk hørselen tilbake. Til tider var den store menneskemengden til de grader opphisset at de knapt hørte pianoet når jeg prøvde å lede i en eller annen sang. Jeg husker jeg la merke til rekken av sindige men fascinerte diakoner (jeg er selv tidligere kongregasjonalist) som stod oppi de bakerste benkeradene for bedre å kunne se hva som skjedde der framme når evangelisten la hendene på de syke. Kampanjen var ikke blant de største Stephen Jeffreys holdt, men den var høyst minneverdig.”

Under kampanjen ble en annen velstående kristen så imponert at han tilbød seg å leie Royal Albert Hall i to uker hvis Stephen ville tale der. Tilbudet var overveldende; Royal Albert Hall var så stor at han mistet pusten, og han følte seg ikke i stand til å ta imot det generøse tilbudet. Senere bejente han overfor venner at dette nok var en av de få gangene han ikke grep en gudgitt mulighet. Da kampanjen i Horbury Chapel var over, var en utslitt Stephen overlykkelig over å kunne dra tilbake til sitt kjære Llanelly. Men han ble ikke der så lenge. Gud brukte de syv årene i Llanelly til å forberede sin tjener på enda større ting.

I 1922 tok Stephen imot invitasjonen til å bli med i Elim-alliansen som hans yngre bror, George, hadde grunnlagt. De to brødrene utfylte hverandre, og de få årene de arbeidet sammen, kunne ingen stå seg imot dem.

I januar 1922 dro Stephen til Grimsby for å holde en kampanje for Elim. Den første søndagen var det bare en håndfull mennesker samlet i den store salen som var leid for anledningen, men Stephen snudde aldri kappen etter vinden å få tilhørere. Hans forkynnelse var fryktløs og rett på sak, og en av avisene i Grimsby omtalte ham som en moderne utgave av døperen Johannes:

Med nidkjærhet gikk han til kamp mot synd og ugudelighet, og han etterlyste et skarpt skille mellom menigheten og verden. Med tegn og under stadfestet Gud den hardbarkede gruvearbeiderens trofaste forkynnelse av Ordet.

10. mars 1922 fortalte “Grimsby Telegraph” hvordan en fru Altoft var blitt helbredet og kunne gå igjen etter å ha vært hjelpeløs i 11 år. Kvinnen hadde vært lenket til sengen siden 1911, men etter at Stephen ba for henne, kunne hun vitne: “Jeg kunne reise meg fra båren, og nesten uten å vakle gikk jeg opp én midtgang og ned de andre. Ikke bare kan jeg gå nå, men etter 15 år kan jeg se ute å bruke mørke briller. Jeg er en ny skapning fra topp til tå, og jeg trenger ikke morfin lengre, noe legene mente at jeg aldri ville kunne greie meg uten.”

Noen få uker senere fortsatte Stephen og George Jeffreys til Hull der de holdt en av de største kampanjene byen noen sinne hadde opplevd. Hull ligger ikke så langt fra Grimsby, og den første kvelden var ca. 200 mennesker fra Grimsby med for å støtte dem. De kunne fortelle hvordan de selv var blitt frelst og helbredet, og dette vekket folk i Hull. Interessen økte, og snart stod folk i kø i timesvis for å komme inn. I juli-nummeret 1922 av “Elim Evangel” skrev E.C.W. Boulton:

“Hvilke vidunderlige ting fikk man ikke være vitne til i de guddommelige helbredelsesmøtene! En kvinne fortalte om 19 lange år med lammelser, nå etter at pastor Jeffreys salvet henne, var hun fullstendig helbredet. En annen kvinne kunne berette hun hadde lidd av hofteplager i fire år, gjennomgått ikke mindre enn fire store operasjoner og ligget i strekk over tre år. Legene erklærte hennes tilfelle som absolutt håpløst. Men Gud grep inn og satt henne fullstendig fri, og nå er hun i stand til å stelle hjemmet sitt igjen.

En annen kvinne hadde ikke vært ute av huset på 16 år, bortsett fra noen få turer i rullestol. 3 ganger var hun blitt operert, men legene kunne ingenting gjøre. Da pastor Stephen Jeffreys salvet henne, kjente hun at Guds kraft gikk gjennom henne som en bølge, fra hode til fotsåle. Rullestolen ble stående igjen, og venner og naboer ble storlig forbauset da hun gikk hjem uten hjelp. “Jeg har gjort mer husarbeid de siste åtte ukene enn jeg har gjort siden jeg giftet meg,» sier hun.

«Et av de tilfellene som har vakt størst interesse, er en ung mann som var i ytterst sørgelig forfatning. Han var lammet i så og si hele kroppen, og han var heller ikke i stand til å snakke forståelig – han var hjelpeløs som et lite barn. Hvilken forandring det ble! Jeg husker så godt den kvelden da han full av nytt liv svingte armene over hodet, og så i ren glede hoppet opp og ned på gulvet for å demonstrere at han virkelig var blitt helbredet. Det er umulig å beskrive ettermøtene. Kveld etter kveld søkte en strøm av mennesker frelse. Noen ganger knelte så mange som 40 eller 50 stykker samtidig. Hundretalls mennesker er blitt ført til Kristus, og mange og vidunderlige er helbredelsene.»

1922 ble et minneverdig år for Elim-alliansen og for Stephen Jeffreys. Overalt hvor han kom, stimlet mennesker sammen for å høre ham. I september gjestet han Swansea. Møtene ble ikke annonsert, men Mount Zion Chapel var snart fullpakket av mennesker. Bygningen ble raskt for liten til å huse alle som ønsket å høre ham. Formiddag så vel som kveld samlet skarene seg, blant dem mange kronisk syke som søkte helbredelse. Stephen understreket alltid at sjelens frelse var det eneste avgjørende, og før han ba for syke, sa han klart ifra at han personlig ikke hadde noen kraft til å helbrede. En helbredende berøring fra Herren Jesus selv var det de måtte sette sin lit til.

Edward, Stephens sønn, rapporterte:

“I Swansea skjedde de mest forbausende helbredelser. Blinde fikk sitt syn, krøplinger kastet krykkene, døve besvarte spørsmål, visne og forvridde armer ble løftet i været. Mange kunne også fortelle at de var satt fri fra hjerteproblemer, reumatisme, nervebetennelse, lammelse, brokk, blødninger og andre plager.” Mange modne pinseledere uttalte at Stephen, etter deres mening, hadde den største helbredelses- og mirakeltjenesten de hadde sett. For at evangeliet likevel skulle være i forgrunnen, bekjentgjorde Stephen med jevne mellomrom at det ikke ville bli noen bønn for syke i møtet – han skulle bare forkynne Guds Ord denne kvelden. Men skarene kom likevel.

Denne Elim-perioden i begynnelsen av 20-årene var prege av en kraft og herlighet som inntil da hadde vært ukjent i pinsebevegelsen.

Sommeren 1924 forkynte Stephen og George Guds Ord i Canada og USA, og store menneskemengder tok imot deres tjeneste med åpne armer. Da han kom tilbake til England satte Stephen Londons østkant i vekkelsens brann. E.C.W Boulton skrev følgende:

“Barking-kampanjen varen av de mektigste manifestasjoner av guddommelig kraft som undertegnede noen sinne har hatt det privilegium å være vitne til. I flere uker feide Guds kraft gjennom en stadig voksende forsamling, og til slutt hadde hundrevis av mennesker overgitt seg til Kristus, og flere snes syke var blitt helbredet. Vekkelsen spredte seg siden fra Barking til East Ham, Ilford og Canning Town – bydel etter bydel ble slukt av denne vidunderlige vekkelsesstrømmen fra himmelen.”

I mai 1925 var sognepresten i Wall, Rev. J.W. Adams, på en ukes ferie i London. Der møtte han en venn som nødet ham:

“Dra til Surrey Tabemacle i Walworth og hils på Stephen Jeffreys. Om du er en aldri så solid kirkemann, greier du ikke å være der mer enn en halv time før du roper halleluja!” Adam syntes nok at vennen overdrev en smule, men bestemte seg likevel for å dra.

Senere skrev han om dette besøket:

“Jeg satte meg så langt fram som mulig, og snart var jeg virkelig imponert over å se hvordan Herren Jesus brukte Stephen Jeffreys og medhjelperne hans til å helbrede kreft, tuberkulose og alle slags sykdommer. Mange var oppgitt av leger og utskrevet fra sykehus som uhelbredelige. Jeg fikk se mange av dem både før og etter håndspåleggelsen som hadde gjort dem fullstendig friske – i noen tilfeller helt momentant. Blinde fikk synet tilbake, døve hørte, stumme talte, kreft ble helbredet og krøplinger sprang og hoppet av glede. Men først og fremst ble evangeliet forkynt for både fattig og rik.

Jeg satt bare et par meter fra en liten pike som hadde bare ett øye. Den venstre øyenhulen var tom og dekket av blank hud, noe lignende en tommelfingernegl. Jeg rakk så vidt å undres på hvilken sykdom moren hennes hadde tatt henne med til møtet for – hun så jo så godt ut, bortsett fra øyet. Akkurat da oppdaget pastor Jeffreys prestekragen min. og meget vennlig ba han meg om å komme fram til plattformen. Slik var jeg så heldig å få stå like i nærheten av piken igjen da hun kom fram til forbønn.

Etter noen få sekunder i inderlig bønn tok pastoren hendene sine bort igjen, og nå var den venstre øyen-hulen fylt av et nydelig, blått øye, akkurat likt det andre. Det høyre øyet ble dekket over, og hun kunne fremdeles se helt klart. Mens synet hennes ble testet, fikk jeg tillatelse av herr Jeffreys og pikens mor til å røre ved henne og undersøke henne nøye. Venner har senere spurt meg om jeg virkelig så piken både før og etter at hun fikk det nye øyet. Ja, jeg gjorde virkelig det.

Det er underlig hvordan tvilere krampaktig holder fast ved en hvilken som helst tvilsom forklaring. En oversøster ved et sykehus prøvde for eksempel å avfeie det hele ved å si: “Øyet hadde antageligvis vært der hele tiden, dekket av hud. Det eneste som trengtes, var å skjære over huden.” Da jeg spurte hvorfor ingen av legene piken hadde vært hos, hadde gjort det kunne ikke sykepleieren svare meg. Jeg fikk gleden av å være vitne til ca. 100 helbredelser i løpet av den ene uken. Det var Herrens verk, og det føltes som om jeg levde midt i Apostelgjerningene.”

Da Adams dro til London, var planen hans å gå på så mange show og teater-forestillinger som mulig. Isteden “dro jeg til Surrey Tabemacle to ganger om dagen, og i kollekt bøssen la jeg det jeg hadde planlagt å bruke på underholdning og rekreasjon. Det var vel verdt pengene.”

Sogneprestens egen helbredelse er også overbevisende. Mot slutten av første verdenskrig ble han sendt hjem med brokk og granatsjokk.

“Da jeg så hva den himmelske legen gjorde i Walworth, spurte jeg Jeffreys om han ville be for meg Han sa: “Ikke hør på sangen eller meg, men se for deg Jesus som bærer alle dine skrøpeligheter med seg opp på korset, og la deg oppsluke av Ham.” En deilig, myk hvile kom over meg, og etter noen sekunder visste jeg at jeg skulle ta av meg brokkbindet den kvelden og aldri mer ta det på igjen. Følelses livet mitt ble også berørt, og jeg følte meg lykkeligere enn jeg hadde vært siden guttedagene. Mange venner spør meg om helbredelsen virkelig varte. Svaret er ja. På en del av møtene vitnet kvinner og menn som var blitt helbredet for flere år siden, og de står som mektige bevis på at undrene er ekte og varige.”

Sognepresten i Wall deltok på en rekke av Stephen møter gjennom flere år, og han samlet stoff til en liten bok “Miracles of Today». Den inneholder en imponerende liste over helbredelser som skjedde gjennom Stephens tjeneste. To ganger besøkte sognepresten Llanelly for å gå nøye igjennom det som ble fortalt om synet i 1914.

Møtene i Surrey Tabemacle, Walworth, fortsatte hver dag i flere måneder. Stephen hadde barnslig tro på Guds Ord og levde hele tiden i en atmosfære av forventning. Hans radikale forkynnelse ble balansert av varm humor og smittende, ukuelig glede. Etter møtene tok han trikken til stedet hvor han bodde. Så mange som mulig av tilhørerne presset seg inn sammen med ham, og de sang og priste Gud hele veien hjem. Det var vekkelse, og 19. april 1925 beskrev “Sunday Express” møtene der 2000 mennesker var til stede, og enda flere måtte avvises ved dørene. Journalisten var sammen med Stephen en hel dag, og han fortalte også om hvordan en døv pike ble helbredet: “Forsamlingen ble stille. Det eneste han hørte, var pikens stotrende, men likevel klare stemme mens hun setning for setning gjentok en enkel bønn. Moren hennes hulket høyt.”

Etter et av de herlige møtene i Surrey Tabemacle samtalte George Jeffreys med George Every, en felles venn og pinsepastor. George innrømmet at han i årevis hadde stilt seg kritisk til at Stephen ba for syke og lidende på plattformen når alle kunne se dem. Nå var han derimot blitt overbevist i at tusenvis tok imot frelsen nettopp fordi de fikk se tegn og undere med egne øyne.

Stephens helbredelsestjeneste var ikke avhengig av store forsamlinger eller spesiell atmosfære. Han ba like gjerne med like stor virkning for den syke i hans eller hennes hjem. William Hacking, en ung pinseforkynner fra Blackburn, Lancashire, deltok i Stephens oppfølgingsarbeid etter vellykket kampanje i Folkestone midt på 20-tallet. Stepens neste avtale var en kampanje i Canterbury, og Hacking var med ham. Han fortalte senere:

“Underveis besøkte han en bondefamilie som nylig var blitt omvendt. Et av familiemedlemmene var blitt helbredet under kampanjen i Folkestone, og ville gjerne at Stephen skulle komme innom Gamlemor på 79 år lå for døden på grunn av dårlig hjerte og gallestein. Stephen gikk i forbønn for henne, og på sin vanlige, enkle måte spurte han “Elsker du Jesus, mor?”

“Ja. Jeg tok imot Ham da jeg var liten pike, og jeg har elsket Ham hele mitt liv.”

«Tror du at Jesus vil helbrede deg hvis jeg ber?” “Ja.”

Han la hendene sine forsiktig på hodet hennes og ba en enkel bønn. Et krampaktig “ååååå” kom fra gamlemor.

“Alt i orden,” forsikret Stephen henne. “Gud har gitt deg et nytt hjerte.”

Og det hadde Han. Hun stod opp fra sengen, og senere – i en alder av 82 år – var hun den første som ble døpt i iskaldt vann en vinterkveld. Da hun kom opp fra vannet, talte hun i nye tunger. Hun var fullstendig frisk i årevis og levde til hun ble 93 år. Ved flere anledninger kjørte hun med meg til det store stevnet som ble holdt i Kingsway Hall hver pinse en reise på til sammen 23 mil i en liten Ford med “kuskesete”. I London deltok hun på tre lange møter i løpet av dagen, og klokken var to på natt før hun var hjemme igjen.”

Dessverre oppstod det en splittelse på denne tiden, Stephen sluttet å holde kampanjer for Elim. Men de få årene han var med, hadde han enorm betydning for bevegelsen E.C.W. Boulton, en av de mest respekterte lederne i Elim alliansen, gav ham denne anerkjennelsen:

“I Elims første tid da bevegelsen mer eller mindre kjempet for sin eksistens betydde Stephen Jeffreys meget for den. Elim-menigheten er fulle av håndgripelige bevis på det arbeid han utførte.”

Da han forlot Elim, fikk Stephen tilbud om å ha kampanjer for Assemblies of God. Dette samfunnet var ble startet i 1924, altså bare to år tidligere, da ca. 60 selvstendige pinsemenigheter gikk sammen for å styrke fellesskapet og slå ring om læren. Stephens tjeneste gav bevegelsen et sårt tiltrengt støtte til evangeliserende arbeid. På mange måter ble årene som nå fulgte av de rikeste.

Les resten av de sterke vitnesbyrdene i Del III.