Stephan Jeffreys – Del 3 – Hentet fra boken 7 pinsepionerer ved Colin Whittaker
En av de første kampanjene for Assemblies of God (AoG) ble arrangert av Clapton-fellesskapet i Hampden Chapel, Hackney, og den resulterte i at det ble grunnlagt en permanent menighet. Mange av menighetene i AoG var svært små, slik som den i Walthamstow, det neste stedet Stephen talte. Resultatet var at menigheten vokste sterkt. Senere i 1926 holdt han vellykkede kampanjer i Ramsgate, Dover, Bedford og Edinburgh.
Sogneprest J.W. Adams deltok en uke i kampanjen i kornhallen i Bedford. 1500 mennesker fylte stedet til siste plass. Han beskrev siden hvordan en krøpling ble helbredet:
“En mann på 36 år som var født med forkrøplede ben, ble båret fram til plattformen. Han hadde aldri gått i hele sitt liv. Etter håndspåleggelsen kravlet han rundt på gulvet på alle fire en liten stund, så reiste han seg opp og gikk. Ikke så støtt riktignok, men han gikk fram og tilbake og opp og ned ganske bratte trapper uten hjelp. Neste dag var beina hans rette- og sterkere, og neste dag igjen enda bedre.”
Adams forteller også om hva som skjedde en formiddag han dro sammen med Stephen for å be for en mann i Great Barford, noen kilometer unna: “Vi kom fram til det lille huset, og fant mannen krumbøyet, stiv og døv, sammenkrøket i en stol. Vi la hendene på ham og ba for ham.”
Etter noen få minutter gikk og sprang mannen rundt i hagen sin, noe han ikke hadde vært i stand til på 20 år. Adams avslutter “Han gikk raskt og målbevisst til det borteste treet og sprang tilbake, nesten som en gutt.”
Sommeren 1926 dro Stephen til Edinburgh etter invitasjon fra Donald Gee. Gee skrev siden: “Det siste møtet i kampanjen hans var så fylt av kraft at undertegnede så menn som bokstavelig talt holdt seg fast i setet, så overbevisende og alvorlig var advarselen om den kommende dom. Et resultat av kampanjen er at den har smeltet ned de fordommer den tvil mange her i Edinburgh har båret på overfor pinse vennenes arbeid.”
Våren 1927 besøkte Stephen Bishop Auckland, Durham. Resultatene var i høyeste grad oppsiktsvekkende. Da møtene begynte, forkynte han for et dusin pinsevenner – som hadde invitert ham – og en liten håndfull andre tilhøre i rådhuset.
En av flere hundre som ble omvendt da Gud gjestet stedet denne gangen, var en ung mann ved navn Tom Wilson. Hans mor gikk på et av kveldsmøtene tidlig i kampanjen, og klokken ble mange før hun kom hjem igjen. Tom og faren hans var blitt urolige for at noe kunne ha hendt henne. Da hun endelig kom hjem igjen, ville de vite hvor hun hadde vært, og hun fortalte at hun hadde vært på et religiøst møte i rådhuset. Mannen ble ganske skeptisk og undret seg på hva slags religiøst møte det var som varte i timesvis. Full av begeistring, begynte hun å fortelle dem om møtet: “Dere kjenner jo den blinde piken, Celia Brown. Vel, nå kan hun se.«
“Ikke vær tåpelig, mor,» sa Tom, «det er umulig. Vi vet jo at Celia ikke har øyne engang, så hvordan kan hun se? Hun har jo bare tomme hull der øynene skulle ha vært!” “Nå skal dere høre,” svarte moren. “Da denne waliseren, Stephen Jeffreys, ba for henne i kveld, fikk hun et par blå øyne, og nå kan hun se.”
Celia var 13 år gammel og godt kjent i distriktet. De to kunne fremdeles ikke tro det fru Wilson fortalte, men de oppdaget snart at det var sant. Dette miraklet og flere andre ble straks samtaleemne i byen.
J.W. Adams, sognepresten i Wall. var blitt en god venn av Stephen og hjalp ham under kampanjene i Walworth, Kensington, Bedford, Southend-on-Sea. Chelmsford, Bishop Auckland. Sunderland, Maidstone, Tunbridge Wells, Wakefield og andre steder. Han var ikke til stede på møtet da Celia ble helbredet, men kom litt senere i kampanjen og fikk høre hva Stephen selv fortalte:
“11. mars kom hun fram til forbønn. Det så ut som hun manglet øyne fullstendig og ikke engang hadde anlegg til dem, og hun hadde aldri registrert forskjellen på lys og mørke, dag og natt. Straks etter håndspåleggelsen begynte en ny verden å åpne seg for henne. Med nye og svært små øyne kunne hun se forskjellen på lys og skygge. Neste dag så hun klarere, og hun kunne plukke opp småpenger fra en hvit bordduk og telle dem.”
Adams selv kunne bekrefte: “Jeg har møtt henne og snakket med henne ved flere anledninger senere, og for hver gang har øynene hennes vokst litt mer og hun kan se litt klarere. Hun kunne telle fingre som ble holdt opp foran henne og til en viss grad anslå avstand. På dette området var hun et spebarn som var i ferd med å lære seg å se. Øynene hennes er blå og ligner farens.»
I løpet av sin tjeneste var Stephen vitne til at mange blinde fikk synet igjen, men inntil da var dette første gang han opplevde at en som var født fullstendig blind, plutselig kunne se.
Etter et slikt mirakel var det ikke vanskelig for fru Wilson å overtale Tom til å bli med på møtene. Det eneste problemet var å komme inn – folk stod i kø i timesvis for å sikre seg plass til møtet klokken 19.00. Kampanjen varte i seks uker, og det var bare den aller første tiden folk kunne gå rett inn og sette seg. Senere måtte de stille seg i kø i timesvis på forhånd, og politiet måtte være til stede for å kontrollere menneskemengden. Mennesker i hundretall måtte vises bort, to ganger var det nesten 2000 stykker som ikke fikk plass. Inne var det så tett at man kunne få kvelningsfomemmelser. Bare i løpet av de to første ukene ble det samtalt med 964 mennesker som ønsket å ta imot Jesus som sin frelser.
Tom Wilson beskrev scenen slik:
“Stephen Jeffreys gikk opp trappen til plattformen, og det var som om forsamlingen våknet. Han var sterk og lyste av lykke; han danset av glede for Herren, og pianisten (T.D. Dorling) spilte koret “Gi meg olje på lampen». (Innen kampanjen var over, sang folk dette koret i gatene, på fotballbanene, på bussene og i gruvene.) Stephen talte – og budskapet var fylt av øm omsorg og brennende vrede. “Så sier Herren” lød som hammerslag. Lik et flammende sverd gjennomboret Ordet våre hjerter. Folk begynte å hulke. Jeg så opp under innbydelsen – Stephens ansikt glødet av uutsigelig ømhet. Jeg hørte nøden i den walisiske stemmen hans da han sa: “Kom, å, kom til Jesus.” Den kvelden gikk jeg hjem med motstridende følelser. Jeg har aldri angret på at min hånd var den første som gikk opp noen kvelder senere.”
Tom Wilson ble senere evangelist i AoG, og gjennom 50 år har han hatt en betydningsfull og særpreget tjeneste. Han var heller ikke den eneste som gikk inn i tjenesten av om ble berørt under kampanjen. Fire unge menn fra en familie med etternavnet Young, ble pastorer i AoG: Norman, ice, Harold og Clyde.
På mange måter var Nellie Welford likevel den det ble lagt mest merke til etter kampanjen i Bishop Auckland. Hun var fra landsbyen Evenwood like utenfor Bishop Auckland. Stephen regnet hennes tilfelle som et av de underligste han opplevd. Slik gjenfortalte han hendelsen selv:
“Under møtet lørdag 26. mars fikk jeg beskjed om at det var kommet en kvinne, liggende på en båre. Hun hadde så sterke smerter at de ikke kunne bære henne inn i salen, og jeg ble bedt om å gå ut til henne. Da jeg kom nedover trappen, fikk jeg se et så motbydelig syn at jeg vegret meg for å feste blikket på henne. Nedre del av ansiktet var dekket av en svart, tykk sårskorpe – det sto nesten ut som hun hadde herrebart. Først trodde jeg det måtte være en innretning som legene hadde laget. Hun var uhyggelig blålig og skremmende, men jeg gikk ned til henne og sa: «Elsker du Jesus?” Hun nikket – det var to og et halvt år siden hun hadde kunnet snakke. Så spurte jeg: «Tror du Han vil helbrede deg?» Hun nikket igjen. Mens jeg ba for henne, utbrøt hun: “Jeg kan snakke! Jeg kan snakke, priset være Herren, og jeg kan gå! La meg få prøve.” Og så gikk hun, fram og tilbake langs innkjørselen.
Legen hennes var blitt sint da noen foreslo å ta henne med til møtet. Han sa at det kunne bli hennes død og at det var grusomt gjort mot henne. Men, priset være Herren, bare en time senere falt den svarte sårskorpen av, og neste dag løsnet skorpen ved øyet, og dagen etter igjen en hun hadde på armen. Neste lørdag var hun så frisk at hun gikk til kirken i Evenwood og bar fram vitnesbyrdet sitt: “Se, nå er kjøttet mitt friskt, og huden over ser ut som huden på et lite barn. Ære være Gud!”
Senere ble Nellie Welford pastor for AoG-menigheten i Evenwood, og hun var et levende bevis på Guds kraft for alle i distriktet.
En annen som opplevde en fantastisk helbredelse, var en 17 år gammel pike som var blitt rammet av polio da hun var bare 14 måneder gammel. Sykdommen gjorde henne lam, til tross for at spesialister to ganger prøvde å forlenge og rette det venstre beinet. Hun ble “dømt” til å gå med leggskinner resten av livet. Sammen med en venn gikk hun for å høre Stephen Jeffreys, men hun hadde ingen planer om å gå frem til forbønn – hun hadde godtatt legenes dom om at ingenting mer kunne gjøres for henne. Men da de kom fram til lokalet, var salen så full at de bare kunne komme inn gjennom en sidedør som førte til plasser reservert for syke som ville ha forbønn. Mens Stephen talte, skjønte hun at hun trengte Frelseren, og hun tok imot Kristus der og da.
Vennen hennes maste på at hun skulle gå fram til forbønn, og for ikke å skape noen krangel, gikk hun fram. Men hun hadde ingen tro eller forventninger om at noe skulle skje. Slik beskrev hun det selv:
“Da jeg kom fram til plattformen, snudde pastor Jeffreys seg og fikk øye på skinnene mine. “Du har lammelser,” sa han, “men du kan ta av deg skinnen om fem minutter.”
“Jeg håper det,» svarte jeg.
“Hør her,” sa han, “jeg kan ikke helbrede – jeg kan ikke kurere tannverk engang…” (“Akkurat det jeg trodde,” sa jeg til meg selv. “Hvorfor lot jeg meg overtale til å gå fram?”) .. men Gud kan, og Han vil,” fortsatte Jeffreys. “Glem alle menneskene her glem deg selv og fest blikket ditt på Jesus.”
Jeg satte meg på en stol og han ba en helt enkel bønn: “Herre, helbred denne kvinnen fra disse lammelsene i Jesu navn.”
Det var som om jeg mistet kontakten med den verden, og “Jesus” var alt jeg kunne si.
Noen tok meg på skulderen og sa: “Du er helbredet.”
“Er jeg?” spurte jeg.
Stephen Jeffreys spurte: “Merket du det ikke Guds kraft gikk gjennom kroppen din og helbredet deg.” Han la seg på kne og løsnet skinnene. Jeg gikk hjem i sokkelesten den kvelden, med to like lange, rette bein og like god blodsirkulasjon i de begge.»
Senere ble hun gift Serjeant, og hun skrev dette vitnesbyrdet i 1982. Jeg kjenner henne personlig. I over 40 år har hun hatt en høyt respektert tjeneste som forkynner i AoG, og det var hun som grunnla den fine menigheten i Lakenheath der hun fremdeles bor.
Bishop Auckland-kampanjen ble avsluttet 10. april, og folk gråt da de sa farvel til Stephen. Men han etterlot seg en blomstrende pinsemenighet med flere hundre medlemmer.
Den neste kampanjen hans ble holdt i Sunderland, 20 år etter at Den Hellige Ånd først ble utgytt i Alexander Boddys menighet der i 1907. Donald Gee skrev om denne kampanjen: “På enkelte måter markerte den høydepunktet for hans kampanjer i AoG.”
Victoria Hall med sitteplass til ca. 3000 mennesker viste seg snart å bli for liten. Ridende politi måtte til for å kontrollere folkemassene, og folk stod gjerne i kø natten igjennom for å sikre seg plass til ettermiddagsmøtet neste dag. Ca. 3300 omvendelser ble registrert, og mange ble helbredet.
Stephens sønn Edward var sammen med ham under deler av kampanjen, og han har siden fortalt at hans far følte seg svært svak før de første møtene:
“Å komme seg opp av sengen hver dag for å be for syke i Victoria Hall, var i sannhet et stykke tro. Fra tid til annen satte Gud min far på prøve på denne måten, men hans tro var virkelig fantastisk. Han trodde barnslig og enkelt på det han leste i Bibelen: “Når jeg er svak, da er jeg sterk.» Han gikk ut på Guds løfter i tro på at han skulle vinne mer enn seier, og det gjorde han. I sengen var han svak og utslått, men en time senere stod han på plattformen og forkynte med forbausende kraft.”
Nok en gang etterlot Stephen seg en blomstrende pinsemenighet med flere hundre medlemmer, og Sunderland assembley er en sterk menighet den dag i dag.
Stephens seierstog fortsatte gjennom resten av 1927. Etter Sunderland var Spennymoor først på programmet, deretter Chesterfield hvor 1554 mennesker ble omvendt i løp av tre uker. På det neste stedet – Bury – ble det registrert nye 1500 omvendelser.
Andre juledag innledet han en ny kampanje i Levenshulme rådhus. Kampanjen var kommet i stand etter invitasjon fra John Nelson Parr, styresekretær i AoG i Storbritannia. Nelson Parr spilte en avgjørende rolle i grunnleggelse av dette fellesskapet i 1924. Menigheten hans i Longsight var den eneste pinsemenigheten i Manchester og ikke særlig stor. Virksomheten hadde vært drevet siden 1910, men var blitt satt sterkt tilbake under første verdenskrig. Nelson Pa forklarte det slik:
“Fra 1914 og i omtrent ti år framover hadde pinsevennene liten framgang på de britiske øyer. Sannhteten er at pinsebevegelsen ble sterkt svekket under krigen 1914-18. Dette skyldtes hovedsakelig at bevegelsens pastorer og ledere for en stor del var militærnektere, og derfor ble sendt i fengsel eller på gårdsarbeid. Frarøvet sitt lederskap ble pinsevennenes virksomhet sterkt svekket.”
Nelson Parr leide rådhuset i Levenshulme til Stephen Jeffreys kampanje, men Levenshulme hadde ord på seg for være det verste området i Manchester. I tillegg var de sprengkaldt ute. Nelson Parr skrev:
“De første ti dagene var håpløse. Rådhuset hadde plass til 600, og det var bare rundt 50 stykker til stede på møtene. Men etter to uker brøt Gud igjennom. Det skjedde et par oppsiktsvekkende undere, og så begynte skarene å komme. Det var vidunderlig oo spennende å se hvordan Gud stadfestet Stephen Jeffreys tjeneste og også vår tro. Den siste uken var mektig, virkelig en vekkelse ved Den Hellige Ånd. Møtene var overfylte, hver kveld skjedde det mirakler og mange mennesker tok imot Herren Jesu som sin frelser. Mot slutten av uken var ikke salen stor nok lenger. Stephen Jeffreys talte svært sjelden om guddommelig helbredelse. En mektig kraft hvilte over hans tjeneste, og han forkynte evangeliet i Den Hellige Ånds salvelse slik at mennesker kom i forferdelig syndenød. Når de kom inn i bønnesalen, visste de at de vendte ryggen til synd, helvete, verden, kjødet og djevelen.”
Etter kampanjen gav Nelson Parr opp en lønnsom forretningskarriere for å kunne gi all sin tid til hyrdetjenesten blant de nyomvendte. Han bygget opp den største pinsemenigheten i Storbritannia, og på det meste hadde menigheten nesten 1000 medlemmer.
14. februar 1928, kort tid etter at kampanjen i Manchester var avsluttet, innledet Stephen en ny kampanje i KFUK- salen i Bristol. “Redemption Tidings” (AoGs landsorgan) rapporterte:
“På det første møtet var det ca. 500 mennesker til stede. 20 stykker søkte frelse, og en blind gutt fikk synet tilbake. Salen rommet ca. 1200 mennesker, men i løpet av den andre uken var kapasiteten sprengt, og mange måtte avvises ved dørene. Møtene ble flyttet til Colston Hall som rommer ca. 3500, men allerede den andre kvelden måtte hundrevis vises bort. Folk begynte å stille seg i kø ved 10 tiden for å få plass på møtet klokken 15.00. Helbredelsene var mektige, og en døvstum gutt begynte å høre og tale. En kvinne som hadde vært lenket til sengen i mer enn 14 år, reiste seg og skjøv båren fra den ene enden av salen til den andre.”
Slik reagerte en fin, ung pike som kom til møtet fordi hennes eldre søster inviterte henne med:
«Til å begynne med så jeg medfølende på alle de gale menneskene som sang kor og viftet i luften med lommetørklær. Men mot slutten av møtet lurte jeg på hva som hadde skjedd med meg, for nå vis jeg at jeg var en skyldig synder. Og mer enn det. Jeg hadde vært vitne til helbredelser og mirakler, jeg visste – uten spor av tvil – at Jesus lever! Det var så masse folk samlet at ridende politi måtte til for å holde styr på køene. Hver eneste kveld så vi mektige tegn og undere. Blinde så, døve hørte, krøplinger gikk, struma forsvant, kreft ble borte. Alt var overveldende og gleden var stor i byen vår. I det siste møtet følte jeg at jeg hadde min siste sjanse, jeg greide endelig å reise meg da innbydelsen frelse gikk ut. Og Jesus frelste meg!»
Piken hette Grace Clement. Senere reiste hun til Kongo (Zaire) som misjonær, og hun skrev dette vitnesbyrdet 1982.
Jeffreys avsluttet kampanjen i Bristol 4. mars 1928, i siden den gang har pinsevennene alltid stått sterkt i den berømte, gamle byen. Neste kveld, 5. mars, begynte Stephen en ny kampanje i Derby. Hovedoppslaget i “Redemption Tidings” lød: “Vekkelse i Derby. Over 800 søkte Herren; store undere.” Midt i kampanjen kunne tidsskriftet rapportere at Stehpen var blitt overtalt til å dra til den nærliggende landsbyen Heanor for å holde møte der tirsdag formiddag.
Baptistenes lokale var leid for anledningen, og nå var det stappfullt. Mange måtte stå, og forsamlingen ble anslått være på ca. 700 mennesker. Stephen talte og mange tok i standpunkt for Jesus. Så ba han for de syke. William Arms sekretæren, skrev:
“Rad etter rad med syke og skrøpelig kom fram: Døve, stumme, blinde, krøplinger, invalide i rullestoler – jeg vil anslå at det måtte være ca. 200 stykker til sammen. Stephen Jeffreys, våt av svette, og herr Dorling. bare skjorteermene, ba for hver enkelt av dem. Mange ble helbredet. Pastor Jeffreys og medhjelperen hans kom tilbake til Derby ca. klokken 13.00 for å fortsette kampanjen der klokken 15.00.” For et tettpakket program! Hvordan ham greide å gjennomføre det, er et mysterium.
I april var han i Doncaster og holdt en to uker lang kampanje. Nesten 1100 sjeler bekjente Jesus som sin Frelser, og enda gang kunne “Redemption Tidings” liste opp en rekke helbredelser som like gjerne kunne ha vært tatt rett ut av Apostelgjerningene.
En kvinne hadde vært blind i 34 år. «… etter talen banet hun seg vei gjennom menneskemengden, og kom fram akkurat tidsnok til å bønnfalle medhjelperne om å la pastoren legge hendene sine på øynene hennes. Hun fikk ønsket sitt oppfylt, og den elskelig, gamle kvinnen sa: “Jeg kan se noe hvitt som skinner. Å, det er jo pastorens ansikt!” Mens tårene strømmet nedover kinnene, oppdaget hun at hun kunne se datteren sin også for første gang på 34 år.”
En av de første fruktene av Stephens tjeneste, W.J. Thomas – hans gamle venn og arbeidskamerat fra gruvene – overtok etter ham i Doncaster og var pastor for menigheten der i en del år. Ganske mange fra denne menigheten ble senere pastorer, evangelister og misjonærer. Nesten alle kunne spore sitt kall tilbake til Stephen Jeffreys, selv om ikke alle ble omvendt under møtene hans.
2. pinsedag 1928 innledet han en tre ukers kampanje i Newcastle-un-Tyne, en kampanje som kom til å ryste byen.
1400 bekjente sin tro på Jesus, og mange kunne vitne om bemerkelsesverdige helbredelser. Fra Newcastle dro Stephen til USA, og derfra videre til New Zealand og Australia.
Store skarer stimlet sammen til møtene hans i USA. I Springfield, der Assemblies of God i Amerika hadde hovedkontoret sitt, ble han spesielt velsignet. 3000 kom til møtene,
og klokken 5 på morgenen begynte folk å stille seg i kø utenfor huset hvor han bodde. I Los Angeles vokste menneskemengdene til 7000.
22. oktober ankom Stephen Wellington, New Zealand. Selv om været var forferdelig, samlet store menneskemengder her slik som alle andre steder. Og resultatene var de samme:
Overbevisende omvendelser og forbløffende helbredelser. I et brev som ble trykket i «Redemption Tidings» februar 1929, forteller han selv hva som hendte da en maori høvding ble helbredet:
“En lege som tilhørte maori-folket hadde deltatt på en del av møtene, og stammens høvding var alvorlig syk av kreft. Legen sa til høvdingen at det ikke fantes håp for ham, men gav ham det råd å oppsøke meg. Jeg kommer aldri til å glemme den velkomsten de gav oss. Jeg ba for høvdingen, og jeg er glad for å kunne si at Herren rørte ved ham på en underfull måte. Han reiste seg opp og gikk, og senere kom han inn til byen.”
Stephens nøkterne beretning er typisk for ham. Heldigvis får vi flere detaljer av Tom Thomas, Stephens nevø som deltok på reisen som sanger.
«Pastor Stephen la hendene sine på den avmagrede de maori-høvdingen. Guds kraft kom nær, og mannen som nettopp hadde ligget for døden, skalv fra hode til fot. Til stammens store forbauselse reiste han seg opp fra sengen sin og gikk, noe han ikke hadde gjort på lang tid. Han ropte og viftet med armene: “Jeg er helbredet!” Resultatet var overveldende, og det var ikke nødvendig å holde noen i innbydelse til frelse. De bare falt på sitt ansikt og ropte til Gud om frelse.»
Fra New Zealand fortsatte Stephen til Australia. I Richmond, en forstad til Melbourne, ble en avisselger ført inn på et helbredelsesmøte en ettermiddag. Han var en velkjent skikkelse i strøket, og hadde vært døv siden første verdenskrig. Vennene hans fikk ham inn på møtet nærmest som en spøk, men etter at Stephen hadde lagt hendene på ham, kunne han både tale og høre. Den tidligere døvstumme mannen gikk nedover midtgangen mens han viftet med armene og ropte: “Jesus har helbredet meg!» Han ropte fremdeles da han sprang ut på gaten. Ikke til å undres over at skarer stimlet sammen til møtet den kvelden.
Så dro Stephen og det lille følget hans videre til Sør-frika. I Durban sprengte menneskemengdene et stort telt, og Gud manifesterte seg mektig. Senere ble det bygget en vakker kirke på stedet, og en stor menighet fylte den. Kampanjen var så velsignet at Stephen ble overtalt til å komme tilbake senere og bli der et år.
I 1933 talte han i Lewi Pethrus’ menighet i Stockholm, menigheten hadde da nylig flyttet inn i et nytt, flott lokale som rommet ca. 5000 mennesker. Svenskene likte ham raskt, og de flokket seg rundt hans store tjeneste.
T.B. Baratt (mannen som tok med seg pinse-velsignelsen til Sunderland i 1907) inviterte så Stephen til Norge. I “Redemption Tidings” desember 1933 skrev T.M. Staurung:
“Møtene i Oslo har vært fylt av Guds herlighet. Vi har opplevd møter det ikke vil bli enkelt å overgå for noen av dem som er ført opp på talerlisten her. Forstander Barratt sa etter møtet søndag kveld: “Jeg tror ikke jeg har hørt lignende tale tidligere. Ikke bare var den fylt av kraft og overstrømmende glede, men den hadde også en åndelig dybde som gjorde den svært dyrebar for meg.” Mange søkte frelse.”
Midt i 30-årene begynte plutselig Stephen Jeffreys helse å svikte. Legene advarte ham gang på gang og sa at han måtte ta det mer med ro, men til ingen nytte. Bare 59 år gammel ble han invalid på grunn av artritt (leddgikt). De siste årene av sitt liv tilbrakte han i sitt kjære Wales.
Donald Gee besøkte ham der ved flere anledninger. Han skrev: “Det var en svært rørende opplevelse for meg å legge hendene mine oppå hans når vi skulle be sammen, og samtidig tenke på at de nå så knoklete og forvridde hendene ha de formidlet helbredelsens kraft til tusener. Overfor slike mysterier gjør vi klokest i å forholde oss tause.”
I disse vanskelige årene ble han kjærlig tatt hånd om sin kone og sin datter, May. I løpet av kort tid gikk han ned fra 90 til 68 kilo, og det var ikke lenger mye igjen av den store, solide skikkelsen hans. Gjennom disse åtte sykdomsårene viste han hvem han virkelig var: Han klaget aldri og var hele tiden preget av optimisme og tålmodighet. Det var et forferdelig slag for ham da han mistet sin trofaste hustru i januar 1941, men troen holdt ham oppe, og datteren May fortsatte å pleie ham.
Sin siste tale holdt han i den lille menigheten i Ponta dulais onsdag 27. oktober 1943. Tre dager senere skulle Tom Wilson, en av dem som ble omvendt under møtene hans Bishop Auckland i 1927, begynne en kampanje der. Salen var stappfull. Stephen kom rett fra rekreasjonsopphold i Mumbles. Alle gledet seg over å se den 67 år gamle krigeren igjen, men de ble også dypt rørt over å se hvor svak og skrøpelig han nå var. Teksten hentet han fra Joh 1,14: «Og ordet ble menneske ..» Han innledet talen med å si: “Ved store anledninger tar kongene på seg sine flotteste antrekk, men Gud kledde seg i støv da Han gikk inn i verden.” Emnet var en oppsummering av det budskap han hadde forkynt hele sitt liv: Sønnens herlighet.”
Hans innsikt i Ordet kunne bare tilskrives guddommelig salvelse. Hans gamle venn J.V Adams skrev en gang: “Det mest merkverdige er hvor klart han åpenbarer den dypeste, mest spesifikke betydning av de greske ordene i Det nye testamentet. Gang på gang har jeg slått opp i greske ordbøker etter at jeg har kommet hjem fra møtene hans. Men når jeg har gått i dybden, har jeg alltid måttet innrømme at han hadde rett i sine høyst forbausende og bastante påstander.”
Etter møtet ble Stephen forkjølet, en forkjølelse som utviklet seg til lungebetennelse. Han døde rolig i sin datters hjem i Mumbles på Gower-kysten 17. november 1943, 34 årsdagen for hans omvendelse. Bare evigheten vil til fulle åpenbare hva han egentlig rakk å utføre i løpet av disse årene.
Selv om det var aldri så vanskelig å reise i krigsårene, var baptistkirken i Maesteg fylt til siste plass av forkynnere og andre troende fra hele Storbritannia under begravelsen ,2. november 1943. Stephen Jeffreys ble gravlagt på kirkegården i Llangynwyd, midt blant de walisiske åsene.
På kisten hans stod to ord: “Til hvilen.” Da den ble senlet i jorden, begynte hundrevis av mennesker å synge et av favoritt-korene hans: “In the sweet by and by, we shall meet on that beautiful shore.” Krigeren var endelig kommet til hvilen. Johannes sier det slik i Åpenbaringsboken:
Fra himmelen hørte jeg nå en røst som sa: «Skriv: Salige er de døde som dør i Herren, fra nå av. Ja, sier Anden, de skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem.» (Åp 14,13)
Profetiske Artikler 