Kap. 5 – DEMONENES OMRÅDE

Fordi Satan til enhver tid er begrenset til ett sted, må han benytte sine onde agenter for å få utført sine gjerninger. Som nevnt i kapittel 4, er Satan og hans hjelpere godt organisert i forskjellige ordener med forskjellig ansvars­område. Demonene tilhører de lavere ordener og forår­saker bundethet i menneskenes liv. Vi har sjelden direkte med Satan å gjøre, men indirekte gjennom onde ånder. Begrepene «demoner» og «onde ånder» betyr det samme og brukes om hverandre.

1. Demonenes opprinnelse

Skriften forteller oss ikke noe om demonenes opprin­nelse. Det er imidlertid fremsatt forskjellige spekulasjo­ner. Jeg støtter meg ikke til noen teori om deres opprin­nelse, bortsett fra at jeg ikke tror at de er falne engler. Apostlenes gjerninger 23,8-9 skiller mellom ånder og engler.

Vi kan lure på dette med demonenes opprinnelse, men hvis Skriften er taus, så er det ikke nødvendig for oss å vite det. Det vi vet er at demoner er virkelige og at vi har fått midler til å seire over dem.

2. Demonenes personlighet

Demoner er levende, intelligente vesener. De er ikke bare uklare krefter som virker på menneskenes liv. De har en fullstendig korrupt personlighet; de er lik Satan og oppfyller hans onde ønsker. De ønsker å ødelegge men­nesket som guddommelig vesen skapt i Guds bilde.

Det virker imidlertid som om de er uten legemer. De har sine egne personligheter, men ingen kropp å leve i. For å kunne uttrykke personligheten bedre forsøker de derfor å få bo i mennesker.

De fremviser typiske personlighetstrekk: vilje, kunn­skap, følelse, tale og selvbevissthet.

a) Vilje

«Når den urene ånd har forlatt et menes ke, flakker de om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av.” – Matteus 12,43-44

Demoner foretar bestemmelser. De kan velge. ”Jeg vil vende tilbake til mitt hus.” Mange ganger i sjelesorg har jeg hørt demoner rope ut gjennom menneskers lepper at de nekter å adlyde befalingen om å gå med uttrykk som: ”Jeg vil ikke gå! Jeg vil aldri gå!”

b) Kunnskap

«Det var da i deres synagoge en mann med en uren ånd, og han skrek høyt og sa: Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss. Jeg vet hvem du er, du Guds hellige!” Markus 1,23-24

Selv om menneskeheten var sene til å forstå at Jesus var Guds Sønn, visste den usynlige åndelige verden det. ”Jeg vet hvem du er – Guds Hellige!” Onde ånder har kunn­skap. Vi ser det også i Apostlenes gjeminger 19,15:

«Men den onde ånd svarte dem: Jesus kjenner jeg, Paulus vet jeg om, men dere, hvem er dere?”

C) Følelse

”Du tror at Gud er en. Du gjør vel! Også de onde ånder tror det – og skjelver.” – Jacob 2,19

Ordet skjelve på gresk betyr ”å reise bust, å riste, at håret står rett tilværs”. Demonene viser mye følelse, enten per­sonen de bor i kjenner det eller ikke.

Da Filip dro til Samaria og forkynte Kristus for folk, leser vi: «For det var mange som hadde urene ånder, og de for ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet.” (Apostlenes gjerninger 8,7).

”Høy røst” antyder følelser. På utfrielsesmøter jeg har holdt har jeg opplevet alle slags manifestasjoner. Det er umulig å tvile på at demoner uttrykker følelser. De er redde for troende som utøver sin autoritet i Kristus.

D) Tale

”Og når de urene ånder så ham, falt de nedfor ham, ropte og sa: Du er Guds Sønn! Men han bød dem strengt at de ikke skulle gjøre ham kjent.” – Markus 3,11-12

Her taler demonene høyt og tydelig til Jesus som så befalte dem å ikke gjøre ham kjent. Demoner taler ofte gjennom mennesker, spesielt ved utfrielser.

En gang jeg ba for en person i et helbredelsesmøte, vendte en demon sitt hat mot meg og snakket hardt til meg gjennom en normalt stille og vennlig person: ”Jeg hater deg! Jeg hater deg og alt det du står for!” Dette var under­lige ord til å komme fra en som var en god venn og som vi hadde et godt forhold til. Ordene kom tydeligvis ikke fra denne personen, men fra demonen.

Da dette hendte kom det lys over kilden til en motstand og bitterhet som Shirley og jeg på denne tiden opplevet fra en liten gruppe mennesker i menigheten. Vi hadde for­mant en av dem fra å fortsette i en synd som forstyrret harmonien i musikk-teamet vårt. Demonens ord bekreftet at det ikke var så mye menneskene som snakket mot oss (selv om de viljesmessig var innblandet), men at angrepene som kom gjennom dem hadde en demonisk rot.

e) Selvbevissthet

”Han ropte med høy røst og sa: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Den Høyeste Guds Sønn? Jeg besverger deg ved Gud at du ikke må pine meg! For han hadde sagt til ham: Du urene ånd, far ut av mannen! Han spurte ham: Hva er ditt navn? og han svarte: Legion er mitt navn, for vi er mange.” Markus 5,7-9

Da Jesus spurte om åndens navn, svarte den «Mitt navn er Legion, for vi er mange.» Ånden var seg selv bevisst og kjente sitt navn. Enhver ånd har et navn og kjenner sin funksjon.

3. Demonbesettelse

Demoner ser på de menneskelige legemer som sine hjem.

”Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og bor der…. ” Matteus 12,43-45

De er ytterst motvillige når det gjelder å forlate hjemmet sitt, og vil vanligvis ikke gå med mindre de blir kastet ut med makt. Når de blir kommandert til å forsvinne, sier ånder ofte ting som: «Dette er mitt hus». ”Jeg ønsker ikke å gå.” ”Jeg har vært her i tretti år og jeg går ikke.”

Onde ånder kan også bo i dyr. I Markus 5,1-13 der Jesus kastet en legion onde ånder ut av den besatte fra Gerasener landet, tigget åndene Jesus om å sende dem inn i en flokk på to tusen svin i nærheten. Jesus ga tillatelsen og da de fòr inn i svinene, styrtet flokken umiddelbart utfor et stup og druknet i sjøen.

Første gang fiendens verk ble avslørt i mitt eget liv og jeg foll forbønn, begynte en hund tvers over gaten å hyle på en underlig måte hver gang åndene i meg ble forstyrret. Dette pågikk så konsekvent at jeg var sikker på at hunden var besatt. Den ble alltid holdt innesperret bakerst i hagen, men en dag kom den seg løs. Det første den gjorde var å rase over til naboen og overfalle en liten pike som lekte på plenen. Moren løp henne til hjelp og hunden måtte avlives. Min mistanke om at den var demonisert var blitt bekreftet på den mest tragiske måte.

Mange kristne misforstår hva det betyr når det blir sagt at en person har onde ånder. Uttrykket «demon-besatt» skal delvis ha skylden. Enkelte Bibelversjoner har i stor

utstrekning oversatt det Greske ordet daimonizomai som «demon-besatt». Dessverre har dette en bi-betydning som antyder at personen var fullstendig «oppfylt» med demoner. Dette har fått mange kristne til å reagere på tanken om at troende kan være bundet av onde ånder.

«Hvordan kan jeg ha Den Hellige Ånd boende i meg og likevel være besatt av demoner?”

En mer bokstavelig oversettelse av ordet daimonizomai er «demonisert».

En demonisert person er ikke nødvendigvis fullstendig kontrollert av onde ånder. Matteus 9,32 forteller om en stum mann, besatt, som ble brakt til Jesus. Selv om han hadde en demon som gjorde ham stum, var han ikke fullstendig besatt. Kroppen hans var sannsynligvis frisk, og tankene klare, selv om han ikke var i stand til å uttrykke tankene sine fordi tungen hans var bundet. Etter at Jesus kastet demonen ut av dette området, var han fri til å uttrykke seg.

Demonisering viser seg vanligvis bare i enkelte områder i en persons liv. En persons kropp kan være frisk, mens sjelen hans er grepet av dyp depresjon. Kroppen er ikke direkte under fiendens makt, men ett område av hans personlighet er det. En person kan utvise stor fred, og likevel være redd for hunder. Hver gang en hund kommer i hans vei, blir han grepet av frykt. Fienden har oppnådd en viss dominans i livet hans. Han er ikke besatt i den forstand at han er breddfull av demoner; men det finnes et område som ikke er under hans egen kontroll. Han er demonisert i dette området.

Hvis vi bare forstår at det går an å være demonisert (det vil si å være under innflytelse eller behersket av onde ånder) på enkelte områder, mens vi på andre områder erfarer stor frihet, vil vi miste angsten for å være demonbesatt.

Bibelen bruker forskjellige uttrykk når det gjelder beset­telse av demoner:

Å ha en demon (Matteus 11,18); å være med en demon (Markus 1,23); å være demonisert (besatt) (Lukas 8,36); å være underkuet (Ap. gj. 10,38).

«Underkuet» er en oversettelse av det Greske ordet katadunasteuo som betyr ”å utøve makt over”.

Enkelte mennesker forsøker å skille mellom de som er «demon-besatt», de som er «demonunderkuet», de som er «demon-plaget» osv. Disse skillene forvirrer og gjør enkle ting unødvendig kompliserte. Onde ånder er enten på innsiden eller på utsiden. Hvis de er på innsiden, skal de kastes ut. Hvis de er på utsiden, skal de holdes ute. 1. Peter 5,8-9.

4. Utbredelsen av demonisk aktivitet

Utbredelsen av demonisk aktivitet går langt utover det de fleste kristne – og selv kristne ledere – noen gang har forestilt seg.

Når det gjelder ikke-kristne, sier Bibelen:…. «For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet… ” (2. Korinterbrev 4,4). Satan blinder de vantros sinn ved en innvendig ope­rasjon.

2. Korinterbrev 3,13-16 snakker om et dekke som ligger over de vantros sinn som bare fjernes ved en omvendelse til Kristus.

Da Herren viste seg for Paulus på Damaskusveien og kalte ham til tjeneste, sa Han at Paulus skulle gå til hed­ningene for «at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys ogfra Satans makt til Gud..»(Ap.gj. 26,18).

Når han skriver til Efeserne snakker Paulus om de tro­endes tilstand før de vendte seg til Kristus og sier: «Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.” (Efeserne 2,1-2).

Når det gjelder kristne, tror jeg at det på dette stadium i kirkens historie er få troende som er helt fri fra alle demo­niske bånd. Uten tvil vil mange lesere bli overrrasket over denne påstanden og enkelte vil finne den vanskelig å akseptere.

Jeg sier ikke at de fleste kristne er problemsentrerte eller uten stor grad av seier og glede. Jeg tror imidlertid at Gud ser et behov for større renselse og utfrielse i mange kristne – selv i mange som blir mektig brukt av Gud og som opplever sterk salvelse av Den Hellige Ånd.

Mange av de hellige fortsetter tappert sin kristne vandring og tjeneste, og viser utad alle tegn på seier, mens de innvendig despe­rat søker svar på personlige behov. Andre fortsetter å undertrykke negative minner fordi de tror at hvis de skal få seier så må de glemme fortiden, ikke konfronteres med den. Gud ønsker at vi skal bli i stand til å se tilbake på våre liv, selv de aller vanskeligste opplevelsene, og kjenne at vi er fri fra enhver smerte eller reaksjon på dem. Dette er sann seier.

I mitt eget liv er jeg ikke det minste i tvil om at jeg både var en kristen og demonisert. Jeg hadde forsøkt alle andre måter å overvinne mine personlige problemer på; men seieren kom ikke før jeg forsto at kilden var demonisk og jeg behandlet dem på skriftens vis.

Satan vil gjøre alt han kan for å forhindre oss i å få vite at vi på noe vis er demonisert. Han arbeider i mørket, og han ønsker at agentene hans forblir skjult. Han ønsker ikke sitt arbeid avslørt.

Da jeg tidlig i mitt kristne liv søkte hjelp fra forskjellig hold, var det en prest som foreslo at problemene mine kunne være demoniske. Det ble arrangert et bønnemøte hjemme hos ham. Sammen med ham kom en evangelist fra Skottland som var kjent for sin evne til å kaste ut demo­ner. De ba virkelig i omtrent tretti minutter og befalte demonene å manifestere seg og komme ut; men ingenting hendte. Selv om jeg var åpen for deres forbønn forble jeg upåvirket. Ingenting rørte seg inne i meg. Fordi det ikke kom noen manifestasjoner, konkluderte de med at jeg ikke hadde noen demoner. Etterpå klukket jeg innvendig, ”For et innfall å tro at jeg hadde demoner!” For en seier dette var for fienden! Han vant helt enkelt ved å holde seg skjult.

Jeg har møtt andre kristne med liknende erfaringer. De har fått forbønn for utfrielse, men fordi ingen manifesta­sjoner kom, trakk man den slutning at de ikke trengte befrielse. Måneder eller år senere fant de i sannhet ut at de var demonisert. Demonene hadde holdt seg skjult. Hvor inderlig kirken i dag trenger gaven til å kunne kjenne åndene!

Vi må komme bort fra den forestillingen at de eneste mennesker som er bundet av demoner er sinnsforvirrede personer. Dessverre har vi altfor lenge akseptert proble­mene våre. Vi unnskylder oss ved å si at jeg har et spesielt temperament eller at det «ligger til familien», min far var slik og derfor er jeg også slik. Hele tiden ligger fienden der forsvarlig skjult.

Bibelen advarer de kristne om ikke å gi plass for djeve­len: «Bli vred, men synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede. Og gi ikke djevelen rom.” (Efeserbrevet 4,26- 27).

Ordet ”rom” er på Gresk topos fra hvilket vi får ordet topografi. Ordet blir brukt om et område eller lokalitet, eller et sted som en person eller ting inntar. Derfor sier dette verset at kristne kan gi djevelen områder i livet som han kan innta. Dette blir vi advart mot.

11. Johannesbrev 5,18-19 leser vi: ”Vi vet at den som er født av Gud, ikke synder. Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke. Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde.”

Ordet «rører” på gresk er «haptomai” som først og fremst betyr «feste seg ved, å klynge seg til, å knytte seg selv til». Hvis vi blir likegyldige og overgir oss til synd, gir vi fien­den en legal rett til å feste seg til oss. Dette er en klar beskrivelse av hvordan demonene arbeider: de fester seg til områder. Jeg har vært igjennom utallige personlige utdrivelser der de åndene som forlot meg så og si måtte trekkes vekk, frakobles – mens de klamret seg fast til siste slutt og plutselig måtte slippe taket når det ble tatt autori­tet over dem.

Da Jesus sammenkalte disiplene sine, var det første han gjorde å gi dem autoritet over urene ånder: ”Og han kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt over urene ånder, så de kunne drive dem ut, og til å helbrede alle slags syk­dommer og plager. ” (Matteus 10,1).

Så sendte Jesus ut de tolv og ga dem instrukser: ”…Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus! Når dere går av sted, så forkynn: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.” (Matteus 10,5-8).

Legg merke til at de ikke skulle gå til hedningene, men til de tapte får av Israels hus.

Demoner ble ikke bare kastet ut av en og annen tilfeldig person, men av mange mennesker: ”Da det var blitt kveld, brakte de til ham mange som var besatt av onde ånder, og han drev åndene ut med et ord. Og alle som var syke, helbredet han.” (Matteus 8,16).

Etter oppstandelsen da Jesus ga disiplene befaling om å forkynne evangeliet for hele verden, sa han: ”Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder…. ” (Markus 16,17).

Enkelte sier at kristne ikke kan bli besatt av demoner. Dersom dette er tilfelle, så har Jesus befalt oss å gå til ikke-troende og kaste ut demoner. Jeg kan ikke forstå at dette kan være tilfelle; og jeg har ennå ikke møtt en kristen som har følt seg kallet til tjeneste til demonutdrivelse av vantro . Sant nok hender det at det å motta utfrielse er med på å bringe noen til Kristus, men bortsett fra dette, er det ikke noen vits i å bringe utfrielse til ikke-troende. De er for det meste ikke interessert i å bli befridd; eller i stand til å ta imot; eller dersom de blir utfridd, ikke i stand til å holde fast på det.

Befrielse er først og fremst for troende. I den tidlige menighet var det så viktig og nødvendig at onde ånder ble drevet ut, at Markus 16 nevner dette aller først i listen over tegn som skulle følge de som tror. Men hva har hendt i dag? De fleste kirkesamfunn kaster aldri ut demoner. Vi har i stor grad vært ulydige mot Jesu befaling og vi høster resultatene i menighetenes liv.

Enhver leder, enhver troende, skulle kjenne til hvordan en kaster ut demoner. Ikke alle vil ha dette som hovedoppgave, men alle burde kunne og skulle vite hvordan det gjøres.

I det store og hele har vi forkynt et evangelium som er mindre enn evangeliet. Mange evangelister forkynner en lett-troenhet: ingen anger og omvendelse, ingen overgivelse til Kristus som Herre, vanndåp er ikke nødvendig, demonbefrielse er ikke nødvendig, ingen oppfylling av Den Hellige Ånd. Mange lokkes til å komme inn i Guds rike under et vær-så-snill-å-komme-til-Jesus-motto.

Selv de som helhjertet har gitt seg til Jesus, finner ofte ikke menigheter der lederne har åndelig forståelse og utrustning til å kunne fri dem fra deres bånd. Det som skulle ha skjedd ved eller like etter omvendelsen har aldri skjedd. Gud kan ikke klandres. Hans Ord er klart. Vi må muse hva fienden har gjort og reise oss opp og ta hånd om ham.

Dette er en ny tid. Vår himmelske Far ønsker at barna hans skal være rene og fri. Når sannheten gjenopprettes i menigheten hans, må sannheten om utfrielse finne sin plass. Som med enhver annen sannhet, vil det være noen som avviser den; men lovet være Gud; mange har og mange kommer til å ønske nytt lys velkommen og komme inn i ny frihet.

5. Antall demoner

Det finnes mange åndelige vesener. Åpenbaringen 5,11 gir oss et glimt av mange engler i nærheten av Guds trone:

«Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler omkring tronen og de fire livsvesener og de eldste – tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen.”

Falne engler eksisterer også i stort antall, dersom de omfatter en tredjedel av englene. På samme måte kan vi regne med at onde ånder eksisterer i meget stort antall.

I Åpenbaringsboken 9,1-11 leser vi om at avgrunnens brønn åpnes og at det kommer fram gresshopper med et forferdelig utseende som i virkeligheten er en hær av sataniske vesener. Kan du forestille deg hvor mange gresshopper som må til for å plage alle mennesker på jorden som ikke har Guds innsegl på sine panner? Så mange sataniske vesener blir løslatt fra avgrunnen.

I Åpenbaringsboken 9,13-16 leser vi at når de fire englene ved elven Eufrat ble løslatt, kom det fram en rytterhær som tellet to hundre millioner. Igjen et enormt antall.

Onde ånder kan leve i stort antall i menns og kvinners liv. I Markus 5 leser vi en historie om mannen med en uren ånd som levde i Gerasener-landet. Da Jesus spurte om åndens navn, svarte den,… «Legion er mitt navn, for vi er mange.» En legion var en militær enhet i den romerske arme som besto av infanteri og støttende kavalleri som teller fra tre til seks tusen mann. Ut av denne mannen kas­tet Jesus tusenvis av ånder. Så mange og så innflytelsesrike var de at de, da de fikk lov av Jesus, for inn i en flokk på to tusen svin i nærheten, og drev dem utfor et stup og ned i den visse død i sjøen.

Jeg tror at årsaken til at Jesus ga de onde åndene lov til å fare inn i svinene var at det ville lette de lidelsene mannen ellers måtte gjennomgått under befrielse. Onde ånder manifesterer seg ofte voldsomt idet de kommer ut. Hvis tusener av ånder viser sin styrke samtidig, ville dette vært ødeleggende for mannen. Ved å få lov til å gå inn i svinene kunne de få utløp for sitt raseri og forlot mannen mer villig og mindre voldsomt.

Det er mange mennesker i dag som trenger utfrielse, ikke bare fra noen få demoner, men fra mange. Etter at Herren åpenbarte for meg hvordan jeg skulle bryte ånde­lige festningsverk, oppdaget jeg ettersom tiden gikk at jeg selv, en Gudfryktig evangeliets tjener, måtte befris fra mange, mange ånder. Intet under at jeg hadde hatt proble­mer! Intet under at menneskelig visdom hadde vært mak­tesløs i å hjelpe meg! Åndelig ufrihet måtte brytes med åndelige våpen i åndelig krigføring.

6. Demonenes form

Vi oppfatter konkrete ting med våre naturlige øyne; med åndelige øyne oppfatter vi åndelige ting. Gud kan åpne våre åndelige øyne slik at vi begynner å se åndelige ting – både fra Guds rike og fra mørkets rike.

En pastor jeg kjenner, som var blitt befridd fra migrene, satt en kveld i et teltmøte og så på en evangelist som ba for en person med migrene. Mens han så på, ble øynene hans åpnet slik at han så en grønn slange som kveilet seg rundt personens hode. Da migrenen ble truet, forlot slangen personen og kom rett mot ham. Han proklamerte øye­blikkelig beskyttelse i Jesu navn, og den dro forbi. Da han snudde seg så han den slangeliknende ånden kveile seg rundt hodet til en med-evangelist som nettopp kom inn bak i møtet. Hele neste dag led denne evangelisten av en forferdelig hodepine.

Det er interessant at han så den onde ånden i form av en slange – den samme form som Satan viste seg i for Eva i Edens hage. I Skriften ser vi mye sammenheng mellom dyr og demoner. I Lukas 10,19 blir onde ånder sammenli­knet med slanger og skorpioner. Åpenbaringen 16,13 snakker om ”tre urene ånder som lignet padder”.

I Åpen­baringen 9,7-11 leser vi om sataniske vesener som viser seg som gresshopper med ansikt som mennesker, hår som kvinnehår, tenner som løvetenner, og haler som en skor­pion.

Jeg var på et utfrielsesmøte der en liten gutt så ånder som liknet på frosker og insekter som kom hoppende og kry­pende ut fra møtet. «Hvor kommer alle disse merkelige vesenene fra?» spurte han sin mor mens han forsøkte å stikke fra henne for å se hvor de skulle hen. Han var ikke redd – bare nysgjerrig.

Liksom de kan ha form av dyr, kan de også ha andre gro­teske og skremmende former. Hvis vi ser på utskårete gjenstander i hedenske templer ser vi fryktinngytende, grusomme, frastøtende demoniske representanter som millioner bøyer seg ned for og tilber.

En ung mann jeg ba for hadde, uten at jeg visste det, vært involvert i yoga før sin omvendelse. Da jeg ba så jeg en ånd forlate ham som hadde en fryktinngytende form. Den kunne best sammenliknes med en slags indisk gud. Samme kveld da jeg tenkte over hendelsen, ble jeg klar over at ånden hadde sittet i yoga-stilling idet den reiste seg fra ham og forsvant.

Da Shirley og jeg var i Papua New Guinea og ba for en misjonær, viste Herren meg at noen hadde uttalt en dødsforbannelse over ham. Øynene mine ble åpnet slik at jeg så flere ånder som bandt ham på grunn av denne forban­nelsen. Ansiktene deres var skrekkelige og akkurat lik de maskene som folk skjærer ut og bruker i sine demoniske ritualer. De flyktet da vi gikk imot dem i Jesu navn.

I New Guinea besøkte vi også en skole hvor en elev som spaserte på eiendommen plutselig hadde begynt å skrike. En kristen lærer tok henne med seg hjem og piken fortalte at hun hadde sett en ond ånd som hadde skremt henne. Læreren spurte interessert: «Hvordan så den ut?» Idet hun snudde seg og pekte på en Papua New Guinea maske på veggen, sa hun, «Akkurat slik! Den så akkurat slik ut!» Læreren ble truffet og skyndte seg å ødelegge suveniren sin.

De fleste av oss ser ikke onde ånders form eller skikkelse og ikke behøver vi det heller. Det er nok å vite at de er ekle – ekle av utseende, karakter og gjerninger. La oss ikke gi dem noen plass hos oss.

En av de ting som bekymrer meg er de figurene som barn ser f.eks. gjennom TV. Selv om mange av disse dukkene ser koselige og morsomme ut, finnes det de som har et skremmende utseende – særlig for små barn. Hvor kom­mer inspirasjonen fra til å skape disse skikkelsene? Burde vi ikke som foreldre overvåke hva barna våre ser på, slik at de ikke åpner seg for ånder av frykt. Vi skal ikke overbeskytte barna våre, men vi må gi dem et visst minimum av beskyttelse.

Igjen, hvor kommer inspirasjonen til skikkelser som feer, alfer, dverger og hekser fra? Dette er forskjellige uttrykk for demoner. Jeg kjenner mennesker som virke­lige har hatt besøk av demoner i slike skikkelser. Da jeg som barn leste et spesielt eventyr og så på bildene av en heks og alt det hun gjorde, fikk jeg ennå mer angst. Angsten min økte også på grunn av et annet eventyr og den musikken som fulgte med, som mange ganger ble lest opp i småskolen. Små barn er spesielt sårbare overfor angst gjennom hva de ser og hører.

7. Satans verk

I Johannes 10 beskriver Jesus seg selv som den gode byrde – den som bryr seg om fårene sine, som elsker fårene sine. I motsetning til dette talte han om tyven og ulven når han beskrev gjerningene til Satan og hans følgesvenner:

”Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde. Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre.” Johannes 10:9-12.

«Tyven kommer bare for å stjele, og myrde, og ødelegge.» Dette sammenfatter demonenes verk. Kan det bli klarere? Demonene vil stjele din helse, din fred, din forstand, din tålmodighet. De er røvere! Dersom du lar dem få lov, vil de bokstavelig talt ta ditt fysiske liv. Mange kristne dør før sin tilmålte tid. Det er ikke Guds vilje at en mor for eksempel, skal bestjeles for sin helse og til sist sitt liv av en eller annen form for kreft, og etterlate sin mann og små barn i sorg. Satan er en røver! En ødelegger! En morder! Vi må ikke la ham så lett fortsette å få sin vilje i våre familier.

I en skoleferie ledet vi en møteserie for barn der vi snakket om de Bibelske prinsipper for utfrielse. Guttene og jentene kom sammen med foreldrene sine, og jeg forsøkte å gjøre sannheten så lettfattelig som mulig. (Barn har ingen store vanskeligheter på dette området. Det er de eldre, som har mistet sin barnlighet, som strever med den åndelige virkelighet.)

Jeg snakket til barna og sa:

”Når sykdom kommer til hjemmet ditt og noen i familien din lider – har store smerter – så er Satan så lykkelig, så lyk­kelig. Han elsker å se at menneskene har det vondt. Han blir glad når mennesker skriker i smerte; når mennesker hiver etter pusten i et astma-angrep. Slik er han. Han er en fryktelig, fryktelig person!”

”Men Jesus er akkurat motsatt. Jesus er lei seg hvis slike ting skjer. Han er full av kjærlighet til oss. Han ønsker at vi skal være fri fra smerte, fri fra sykdom, fri fra sorg. Han blir veldig, veldig trist inne i seg. Han ønsker å helbrede oss, å gjøre oss friske igjen.”

Vi må bli klar over hva slags fiende vi har med å gjøre. Kristne, vi er i krig! Dette er ingen lek! Vi er soldater som kjemper mot en fiende som ikke hviler hverken dag eller natt. Tiden for halv-hjertet kristendom er forbi. Vi må reise oss i kraft av Guds Ånd, og vinne seier over mørkets gjerninger.

8. Demonenes navn

En fin ung kvinne kom til meg og spurte meg om hun kunne bekjenne overfor menigheten at hun hadde løyet for forskjellige medlemmer og be om deres tilgivelse. Hun hadde løyet for folk i mange år uten å være i stand til å stoppe denne uvanen. Selv om hun nå hadde vært kristen i to år, hadde hun fortsatt ikke vært i stand til å beherske impulsen til å lyve. Men ved gudstjenesten forrige søndag, var hun blitt befridd fra en løgnens ånd og var nå fri til å snakke sant. Denne onde ånden hadde et navn og en spe­siell funksjon å fylle. Det var en løgnens ånd hvis oppgave var å tvinge den unge kvinnen til å lyve. Alle onde ånder som kommer inn i våre liv er slik. De har et navn og en oppgave.

En dag kom en person for å bli befridd fra stolthets ånder – en sjeldenhet fordi stoltheten vanligvis vil hindre en person fra å innrømme sitt behov. Mens vi ba for dette, begynte åndene å manifestere seg. Bruk din fantasi et øye­blikk og tenk på en som er stolt og overlegen. Vel, det var akkurat slik åndene manifesterte seg. Personen satt rett opp og ned på setet, skjøv brystkassen ut, løftet hodet stolt og begynte å snøfte, og snøfte, og snøfte. Det var så komisk at det gikk en stund før vi som veiledet klarte å beherske latteren. Denne åndens navn var stolthet, og dens funk­sjon var å gjøre personen arrogant og overlegen.

I Bibelen er forskjellige ånder nevnt ved navn. For eksempel:

Uren ånd   (Markus 1,23)

Døv og stum ånd   (Markus 9,25)

Blind og stum ånd (Matteus 12,22)

Sykdoms ånd (Lukas 13,11)

Forførende ånder (1. Timoteus 4,1)

Svimmelhets ånd   (Jesaia 19,14)

Utukts ånd (Hosea 4,12)

Spådomsånd (Ap.gj. 16,16)

Manende ånder  (3, Mos. 19,31)

Gjennom personlig erfaring, gjennom veiledning, ved å be med mange andre, og ved å fungere i gaven til å prøve (Oa. Utskille) ånder, 1 Kor. 12:10, er jeg kommet til den konklusjonen at listen kunne fortsette i det uendelige. For å liste opp alle slags demoner ville du måtte liste opp enhver type synd. Det er også ånds­makter bak enhver negativ følelse – frykt, sorg, ensomhet, avvisning, osv.osv.

Dette betyr ikke at ethvert negativt uttrykk for følelser stammer fra en ond ånd. Å ha sorg betyr ikke nødvendig­vis at du er bundet av en sorgens ånd. Vi opplever alle både positive og negative følelser. Det er imidlertid mange mennesker som ikke vet hvordan de skal takle negativt press og som åpner seg for åndsmakter.

9. Familier av demoner

Vanligvis arbeider ikke onde ånder som enkeltindivider i en persons liv. Som regel arbeider de sammen i familier eller grupper.

Dersom en person har et problem med frykt, vil det jo større frykten er være sterkere grep og flere ånder invol­vert på dette området. Onde ånder oppnår sin styrke gjen­nom sitt antall.

Under den generelle overskriften frykt er det mange forskjellige typer Usikkerhet er for eksempel en type frykt, likeledes mindreverdighet, forlegenhet, skyhet, bekym­ring, engstelse osv. Det finnes en uendelighet av frykt slik som menneskefrykt, frykt for å mislykkes, frykt for skuf­felse, frykt for ensomhet, frykt for døden, frykt for vann, frykt for dyr,frykt for autoritet, frykt for det ovenaturlige, frykt for høyder, etc., etc.

Hvis en person har et holdepunkt av sorg så kan det i denne sorg-familien samarbeide navn som: savn, selv­medlidenhet, smerte og sorg.

Hvis en person har en ånd av forkastelse, har han vanlig­vis frykten for forkastelse også. Ensomhet kan også være involvert.

En person som har ånder av sinne trenger ofte også befrielse fra frustrasjon. Ånder samarbeider. Den ene åpner døren for den andre.

Det er også viktig å vite at en person kan ha mange ånder av nøyaktig samme slag. En person kan for eksempel ha flere ånder av høydeskrekk. Denne personen kommer for å få befrielse, mottar forbønn, ånder forlater ham og han går lykkelig sin vei og priser Gud for seieren, og fortsetter å vandre på Herrens veier. Neste uke drar han på fjellkla­tring og finner ut at han (i samme eller mindre grad) fort­satt har problemet. Hva skal han gjøre nå? Han kan bli skuffet og trekke den slutning at han enten ikke har opp­nådd noen befrielse eller at åndene har vendt tilbake. Men hvis han er klar over at det fortsatt kan sitte igjen flere av samme slaget, så reiser han seg og går imot dem i stedet for å bli motløs, og står på for å oppnå fullstendig utfrielse.

I kapittel 13 skal vi se at befrielse er en prosess og at det kan ta lang tid å bry te ned en hel familie av ånder. I mitt eget til­felle hadde jeg mange dype befrielser på samme område over lengre perioder. Ved enkelte anledninger kastet jeg opp så kraftig mens jeg ble befridd, at jeg tenkte at det umulig kunne være noen flere ånder igjen på dette områ­det. Og likevel måtte jeg fortsette å presse på i måned etter måned før jeg oppnådde total frihet. Det var disse erfa­ringene som lærte meg om styrke og dybde i enkelte demoniserte områder. Jo sterkere ufriheten er, jo flere ånder er innblandet, og vanligvis tar det tilsvarende lenger tid å fullbyrde befrielsen.

Fordi demoner arbeider i familier, har jeg funnet det best å snakke i entall, men tenke i flertall når jeg behand­ler dem.

I Evangeliene vises det til en gruppe ånder henholdsvis som ”ånd” (entall) eller «ånder» (flertall).

I Markus 5 leser vi historien om den besatte fra Gerasener-landet. Vers 2 sier at mannen….med en uren ånd (entall)., møtte Jesus. I vers 7 refereres det igjen til den i entall…. «Hva har jeg (entall) med deg å gjøre, Jesus, du Den Høyeste Guds Sønn? Jeg (entall) besverger deg ved Gud at du ikke må pine meg! ”Men da demonen ble spurt om sitt navn; legg merke til endringen fra entall til flertall:…. «Le­gion er mitt (entall) navn, for vi (flertall) er mange.» Vers 12:…. «Send oss (flertall) i svinene, så vi (flertall) kan fare inn i dem.» Vers 13: «Han gav dem (flertall) lov til det.”

I Markus 1,23-24 sier Bibelen at mannen hadde en uren ånd, som om det var entall. Men når ånden talte, talte den på vegne av mange ånder for den sa: «Hva har vi (flertall) med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å øde­legge oss (flertall). Jeg (entall) vet hvem du er, du Guds hellige!”

I begge disse tilfellene hadde åndene en talsmann. Enkelte ånder har mer makt og autoritet enn andre. Ofte snakker jeg direkte til overhodet i en familie, til nøkkel-ånden, gruppens leder, og kommer således til kjernen i hele festningsverket.

10. Demonenes nederlag og skjebne

I kapittel 4 så vi på Satans nederlag og skjebne. Vi så at Satan, hans engler og hele den delen av menneskeheten som ikke vender seg til Kristus, er forutbestemt til evig straff i ildsjøen. Demonene deler samme skjebne.

I Matteus versjon av den besatte fra Gerasener-landet roper demonene i mannen ut, …. «Hva har vi med deg å gjøre, du Guds Sønn ? Er du kommet hit for å pine oss før tiden?” (8,29). Demonene kjente til Jesu Kristi autoritet og at når tiden var inne ville han henvise dem til evig straff.

Fra tid til annen når ånder er veldig sta og står imot befa­lingene om å gå, minner jeg dem om deres evige nederlag ved Jesus Kristus, og at jo mer de piner et Guds barn, jo mer vil de selv bli pint i ildsjøen.

Hvor drar demonene når de kastes ut, spør du kanskje? Kan vi henvise dem til helvete? Enkelte ganger befaler folk ånder å gå til avgrunnen eller et annet sted. Vi har intet belegg i Guds ord for å gi slike ordre. Jesus selv gjorde det aldri. Han bare kastet dem ut. Ved en anledning befalte Han dem aldri å vende tilbake (Markus 9,25).

Matteus 12,43-45 forteller oss at når ånder kastes ut drar de gjennom øde og tørre trakter for å søke hvile. De søker enten å finne et nytt hjem eller forsøker å vende til­bake til det de kom fra. Dette betyr ikke at vi behøver å frykte at onde ånder vil vende tilbake. (Se kapittel 17).

11. Å kaste ut demoner

Når vi kjenner til demonene, hva skal vi så gjøre med dem? Svaret er enkelt: Dersom de allerede har funnet en plass i livet vårt, skal vi kaste dem ut. Dersom de forsøker å få en plass i livet vårt, skal vi holde dem unna.

Hvem skal kaste ut demoner? Jesus kastet ut demoner (Markus 1,39); de tolv disiplene kastet ut demoner (Matteus 10,1); de sytti kastet ut demoner (Lukas 10,17); og alle troende skal kaste ut demoner (Markus 16,17).

Hvordan skal vi kaste dem ut? Å kaste ut demoner er ingen saktmodig og mild beskjeftigelse. Vi kaster dem ikke ut ved en høflig anmodning, «Demon, vær så snill å gå din vei.» Vi har med opprørske, ville, sta, onde skapninger å gjøre. De må drives ut med vold.

Det greske ordet ekballo, oversatt med «kastet ut» er svært uttrykksfullt. Dets rot ballo betyr ”å kaste eller slynge”. Ekballo betyr å «støte ut, kaste fram, kaste ut, drive ut, slynge, rykke ut, dra ut, fjerne, stikke ut, slokke, sende vekk, sende ut.»

I hverdagsspråk betyr kaste å «kaste eller slynge med vold eller kraft» og ut betyr ”mot eller til et punkt borten­for grensene for et sted”. Derfor skal vi i Jesu navn med vold slynge ut onde ånder fra deres sted eller område. Når vi gjør dette skal en rettferdig vrede fylle våre hjerter. Det er krig! Dette betyr at vi ikke kan sitte passivt tilbakelent, men at vi reiser oss aggressivt i Den Hellige Ånds kraft.

La oss se hvordan ordet ekballo er brukt i andre sam­menhenger i Bibelen: Etter at Jesus hadde lest og forklart Jesaias profeti i synagogen i Nasaret, så ble folket ”. .fylt av harme…og drev ham ut av byen, og førte ham ut mot pynten av det fjellet som deres by var bygd på for å styrte ham utfor stupet.” (Lukas 4,28-29).

Da Stefanus holdt sin forsvarstale fremfor rådet, ble tol­ket så sinte over ordene hans at «de skrek med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som en inn på ham. De drev ham ut av byen og steinet ham…” (Ap.gj. 7,57-58).

Da Jesus kom inn i templet i Jerusalem, ble Han fylt av rettferdig vrede over at hans Fars hus hadde blitt et handelshus:

”Da laget han seg en svepe av rep og drev dem alle ut av templet… ” (Johannes 2,15).

Kan vi forestille oss Jesus, grepet av nidkjærhet for Gud, med en svøpe i hånden idet han driver ut (ekballo-er) kjøpmennene? Kan vi se for oss Stefanus der han drives ut (ekballo-es) av byen av voldelige mordere? Kan vi se for oss Jødene som reiser seg i raseri og driver (ekballo-er) Jesus ut av Nasaret for å drepe ham ved å kaste ham utfor klippen?

På samme måte blir vi befalt å kaste ut (ekballo) demoner. Vi skal være voldsomme i vår vrede mot mørkets gjerninger, i nidkjærhet og Guds salvelse.

12. Prisen for å kaste ut demoner

En definisjon på pris er: Kostnaden ved å oppnå noe. Å være regelmessig opptatt med å kaste ut demoner koster mye i tid og krefter. For å imøtekomme kravet til åndelig krigføring må man kontinuerlig fornyes ved fellesskap med Gud og ved å lese Hans Ord.

Men dette er bare en del av prisen. Mange av de som setter andre fri, må betale en annen pris. Det er prisen ved å stå ansikt til ansikt med mistenkeliggjøring og alle slags anklager. Angrepene kommer ofte fra med-troende som er blinde overfor den snikende måten fienden arbeider på, og som føler at de gjør Gud en tjeneste ved å tale mot slike ting.

Når vi kaster ut demoner avslører og ødelegger vi Satans verk i menneskers liv. Dette er det siste Satan ønsker. Det er ikke til å undres over at han blir oppbragt. Å kaste ut demoner vil garantert være et omdiskutert emne. Det vil Satan sørge for.

Jesus ble selv angrepet fordi han kastet ut demoner. I Markus 3,10-11 leser vi at da Jesus helbredet og befridde, så falt ånder (gjennom mennesker) ned foran ham, og erkjente at han var Guds Sønn. Så leser vi at han utrustet de tolv disiplene og gav dem autoritet til å kaste ut demoner (versene 14-19). Det neste vi leser om er det som hendte da han kom hjem til sine egne slektninger: Da de hørte at han skulle komme så drog de av sted for å ta hånd om ham, for de sa: Han er helt fra seg!” (vers 21).

Fo­restill deg at du kommer hjem til familie og venner som forteller deg at du er sinnsforvirret! Helt gal! Mistet for­standen! Dette var det som møtte Jesus, men hva kunne være fjernere fra sannheten!

Det neste verset forteller oss hva de skriftlærde sa om ham. Vers 22: «Han er besatt av Be’elsebul! Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut.» Jesus ble beskyldt for å stå i forbund med Satan, den samme som han sto i fullstendig motsetning til. Han ble beskyldt for å bruke Satans kraft – ikke Den Hellige Ånds kraft – til å kaste ut demoner.

Dette var en alvorlig anklage, og en veldig alvorlig ting å si for de som gjorde det. Det er i denne sammenheng vi leser om spott mot Den Hellige Ånd, en synd som Bibelen kaller en evig synd og en synd som det ikke er noen tilgi­velse for (versene 28-30).

La meg si det igjen: Satan vil gjøre alt han kan for å hindre troende fra å kaste ut hans «femte kolonne». Han kommer til å sende vantro ånder, intellektualisme, fordommer, menneskefrykt, vold, hat, og så videre, for å hindre Guds soldat fra å ta i bruk seieren fra Golgata. Ikke let etter mot­stand, men når den kommer så vær ikke overrasket. Den kan komme åpenlyst eller den kan komme på en stille, listig måte. Men hvordan den enn kommer, glem ikke å prise Herren.

”Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.” – Matteus 5,11-12

Paulus og Silas ble kastet i fengsel for å ha kastet en spå­domsånd ut av en slave-pike, men i fengslet sang de lov­sanger til Gud (Ap.gj. 16,16-25).

Vær bare forsiktig så ikke motstanden skyldes at du handler i kjødet og mangler visdom og takt. Oppfører du deg dumt, fortjener du motstand. Men hvis motstanden kommer fordi du beveger deg i Den Hellige Ånd; FRYD DEG!