Kap. 13 – BEFRIELSE: HVOR LANG TID TAR DET?

Det som sies i dette kapitlet er av stor betydning for å kunne forstå hvordan vi river ned fiendens festningsverker.

Befrielse er en utvikling. Ikke alt skjer på en gang. Tiden spiller en rolle når det gjelder å bli satt fri. Jo større utbredelse de bundne områdene har, jo lenger tid tar det for å bryte dem. De fleste troende har liten eller ingen ide om hvor utbredt den demoniske infiltrasjon er i deres liv.

Seks måneder etter at jeg oppdaget mitt eget behov for befrielse, besøkte jeg en pastor-venn som begeistret fortalte meg om hva Gud gjorde ved alter-kallene i møtene hans på søndagskveldene. Demonene manifesterte seg og utfrielse skjedde. ”Det tar jo bare et øyeblikk for en person å bh satt fri fra demoniske bånd.” Jeg hørte på, men sa ingen ting. Hvis han hadde kunnet se de kamper jeg utkjempet, er jeg sikker på at han ville ha tenkt annerledes. Selvsagt ble folk i møtene hans satt fri, men de oppnådde bare en viss grad av lettelse.

Befrielse starter når en person blir født på nytt av Den Hellige Ånd. Da erfares et visst mål av befrielse selv om det i de fleste tilfellene ikke skjer noen bevisst utkastelse. Når en troende så blir døpt i Den Hellige Ånd, finner ennå mer befrielse sted. For enkelte mye; for andre svært lite.

Etter å være døpt i Den Hellige Ånd opplever mange kristne innvendige problemer og lurer på hvorfor. Enkelte forlater til og med den kristne vei fordi de ikke klarer å takle situasjonen. Det som skjer er at skjulte demoner blir rastløse fordi Den Hellige Ånd beveger seg i større grad i den troendes liv. Når demonene presses av Den Hellige Ånd føler den troende det innvendige trykket uten å forstå hva som foregår.

Befrielse foregår også når folk får en ekte opplevelse av å bli slått ut av Ånden, eller ved latter i Ånden; eller når folk samles for å prise Gud; eller når åndelige gaver slik som helbredelsesgaver eller gaven til å utføre mirakler er i virksomhet. La oss som kristne arbeidere virke sammen mot mørkets makter uansett hvilke metoder vi benytter eller hva vi legger vekt på.

Like før Herren viste meg troens nøkkel, hadde jeg en drøm. Det var ingen vanlig drøm, men et nattlig fellesskap med Gud i form av en «åndelig» drøm. I den viste Herren meg at befrielsen min ville komme gradvis. Jeg gikk gjennom befrielses-prosessen, idet jeg klart så de demoniske makter, formen deres, handlingene deres, villskapen deres, og hvordan de ble svekket.

I det øyeblikket jeg var helt fri, ble jeg i Ånden brakt til en annen verden og så en liten del av dens herlighet. Selv om jeg sov, var dette den herligste opplevelsen jeg noen gang hadde hatt. Da jeg våknet, kunne jeg ikke forstå hvorfor Shirley fortsatt sov søtt. Jeg hadde laget så mye bråk mens jeg jublet og frydet meg av all min kraft, at jeg var sikker på at hun måtte ha hørt det.

I denne drømmen talte Gud til meg og la ned sannheten i meg. Midt i mang en vond kamp som fulgte, styrket dette synet meg og var i sterk grad en oppmuntring til å fortsette å presse på. Det hadde gjort et uutslettelig inntrykk i hjerte og sinn.

Å innta Kanaan

På mange måter kan Israelittenes erobring av Kanaans land sammenliknes med en troende som inntar land i sitt eget liv.

Det landet som Gud lovet Israelittene var et vidunderlig land. 5. Mosebok 8,7-9 beskriver det som et godt land med nok av vann, fullkomment til jordbruk, rikt på mineraler, et land der det ikke manglet noe.

Men det var ett problem: Landet var okkupert av Kanaanittene, Hettitene, Amorittene, Peresittene, Hevittene og Jebusittene (2. Mosebok 3,8). Dette var onde folk. Hovedguden deres var Baal og den viktigste gudinnen Baal’s kone, Astarte, som var personifiseringen av naturens formeringsevne. Tilbedelsen av disse gudene innebar de mest grusomme orgier. Templene var sentrum for laster. De ble betjent av prestinner som var prostituert og av sodomitter som var mannlige prostituerte. Nyfødte barn ble ofret til Baal, og når et hus ble bygget ble et barn ofret og kroppen bygget inn i muren for å bringe familien lykke. Disse og andre handlinger viser disse folkenes ondskap.

For å få landet måtte disse onde folkene ødelegges. Herren sa til Israelittene at landet skulle renses og dets onde innbyggere fullstendig utslettes. Ingen sympati eller barmhjertighet skulle vises. Ikke en eneste person skulle få leve. 5. Mosebok 7,16-24.

Men hvem skulle gjøre det? Gud eller Israelittene? Herren sa stadig at Han skulle drive ut fienden:

«Herren din Gud vil litt etter litt drive disse folk ut for deg…» (vers 22). Og likevel sa Han også at de skulle gjøre det: ”…og du skal tilintetgjøre deres navn under himmelen.” (vers 24).

Det var ikke bare Gud, eller bare mennesket som skulle rydde landet; men Gud og mennesket i samarbeid. Slik er det også med landet i våre liv, vi skal kaste ut fienden, ikke i egen styrke, men ved at Herren arbeider sammen med oss.

Å speide ut landet

Da Israelittene var i ødemarken, sendte Moses ut tolv speidere for å speide ut Kanaans land (4. Mosebok 13,17-33). Før de kunne angripe, måtte de vite hvordan landet var. Dersom folket var svakt, kunne de lettere overvinne dem enn dersom det var sterkt; likeså dersom de var få i antall eller mange. Dersom byene hadde festningsverker, trengtes en annen strategi enn dersom de ikke var befestet.

Vi skal også speide ut landet vårt. Finnes det områder som er bundet og som vi ikke klarer å bli fri fra uansett hvor mye vi ber, leser Ordet, disiplinerer oss selv osv.? Er det det, så er det en fiende i landet. Han kan være svak eller sterk, få i antall eller mange. Fiender skal drives ut. Hvis vi har et mindreverdighetskompleks, så la oss være ærlige og kalle det for hva det er: en fiende i landet. La oss erkjenne at kilden til stadige utbrudd av sinne, som ikke lar seg holde i sjakk hvor mye vi enn disiplinerer våre liv, så finnes det et fiendtlig holdepunkt. Ofte når jeg ber for folk, oppdager jeg åndsmakter av sinne. Enkelte mennesker blir sinte inne i seg, men viser det ikke utvendig. Ingen ville noen gang gjette at de hadde et problem med sinne. Men personen vet det, og Den Hellige Ånd vet det også.

Tro kontra vantro

Da de tolv speiderne kom tilbake, brakte ti av dem negativ rapport. De sa at landet virkelig var godt – MEN! «Folkene er altfor sterke for oss. Byene deres er store og befestet. Det er kjemper i landet. Vi ser ut som gresshopper sammenlignet med dem! Vi kan ikke dra og kjempe mot dem.” De andre to speiderne, Josva og Kaleb, ga en annen rapport. De sa, ”Vi burde angripe landet nå, for vi er sterke nok til å erobre det.” Fienden var uten tvil sterk; men hva hadde Herren befalt dem å gjøre? Gå inn i landet og ta det i eie. Ti stykker sa de ikke ville klare det. Gud dømte dem for deres vantro: de ble rammet av en sykdom og døde (4. Mosebok 14,37). Israelittene tok hensyn til den negative rapport og ble også dømt. I løpet av de neste førti årene lot Herren hele denne generasjonen dø i ørkenen. Førti dager var speiderne i landet, og førti år varte dommen over folket. Alle som var tyve år og eldre døde, unntatt Josva og Kaleb. De kom tilbake med en positiv rapport. Vi er sterke nok til å erobre landet.” De var troende. De gikk inn i landet og tok det i eie.

Mange kristne vil aldri bli skikkelig fri. De ser hindringene og får panikk. Det er en stor pris å betale (særlig for enkelte) for å gå inn i fullstendig frihet.

Å komme inn ved tro

De førti årene var slutt og en ny generasjon sto på østsiden av elven Jordan med Josva som sin leder. Gud sa til Josva:

«…Gjør deg klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, …. Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere,…. Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager. Likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg. Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg. Værfrimodig og sterk! For du skal skifte ut til arv blant dette folket det land som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem.” (Josva 1,2-3,5-6).

”Gjør deg klar til å gå over Jordan!” Men hvordan kunne de det? Elven gikk høy av flom. Likevel, folket valgte å adlyde Gud. Prestene som bar arken ledet veien og gikk ut i vannet. Da de gjorde det, utløste deres troshandling Guds hånd. Vannet stanset ovenfra og folket gikk over på tørr grunn. De startet erobringen – ved tro!

Aggressiv krigføring

Etter å ha krysset Jordan, ble det lagt en plan for aggressiv krigføring. Først et sentralt felttog som en spydspiss inn i landet, så et felttog sydover og senere nordover.

Byen Jeriko var den første hindringen å overkomme. Rundt den var to murer som var ti meter høye og fem meter fra hverandre. Den ytre muren var to meter tykk, og den indre muren fire meter tykk. Den virket uinntagelig – et fjell som aldri kunne flyttes. Men i lydighet til Guds ord og med et troens rop, falt murene og byen ble ødelagt.

Denne seieren innvarslet begynnelsen på fiendens nederlag og Israelittenes triumf. Josvas bok beskriver Israels mange slag og seire, og Guds mirakler iblant dem. I samarbeid med Herren inntok de landet. By etter by ble ødelagt; konge etter konge ble drept. Uten skånsel ødela de fienden.

Tiden går

Josva 11,18 sier at Josva var i krig i lang tid. Josva 12 navngir trettien konger som ble ødelagt vest for Jordan. Historikere regner med at det gikk fem til seks år fra Israel krysset Jordan til landet hvilte fra krig.

I 2. Mosebok 23,29-30 hadde Herrens ord til Moses vært: ”Jeg vil ikke jage dem bort fra deg på ett år, for at ikke landet skal bli øde og de ville dyr bli for mange for deg. Litt etter litt vil jeg jage dem bort fra deg, inntil du blir så stort et folk at du kan ta landet i eie.”

Vi må kjenne til og akseptere det faktum at befrielse er en prosess. Erobringen av våre liv fullføres ikke på et øyeblikk, men litt etter litt. Jeg har ikke møtt en eneste person som er blitt satt fullstendig fri fra ethvert bånd på et eneste øyeblikk. Noen opplever så store utfrielser at de er overbevist om at de er fullstendig fri; men som tiden går, begynner Den Hellige Ånd å ta itu med andre områder som bør renses – til stor forbauselse for mennesker som begynner å innse omfanget av Guds verk i dem.

Dersom vi plutselig ble satt fri, ville vi aldri lære å føre krig, og slik ville vi aldri bli i stand til å beholde vår frihet. Gud selv må lære oss hvordan vi inntar landet og hvordan vi beholder det. Hva er vitsen ved å bli satt fullstendig fri, hvis vi ikke forstår hvordan vår listige fiende er og hvordan vi står ham imot?

Det kostet Israelittene å innta Kanaan og det vil koste deg. Krigføring er ikke behagelig verken på det naturlige eller på det åndelige området. Hvor lang tid vil det ta deg å bli fullstendig fri? Det vet jeg ikke. Alle mennesker er forskjellige og tiden det tar avhenger av hvor utstrakt bundetheten er og hvor villig personen er til å gjøre sin del for å bli fri. Men du kan være sikker på at mens du inntar landet, uansett hvor lang tid det måtte ta, så vil du kjenne de vidunderlige resultatene av en stadig økende frihet.

Jeg tror det kommer en tid over hele verden da Den Hellige Ånd vil bevege seg i en større dimensjon enn nå. Når dette skjer, vil det føre til stor renselse i menigheten og befrielser vil skje med aksellererende hastighet. Herren kommer til å reise opp et folk, mektig salvet og vidunderlig fritt.

La oss ikke lene oss tilbake og vente på denne dagen, men la oss innta landet nå, og bruke det mål av tro vi allerede har. La oss strekke våre åndelige muskler og lære oss å fly opp til det himmelske, idet vi vandrer og taler som de som er mer enn seierherrer.

Uinntatt land

Selv om Kanaans land hvilte fra krig, hadde ikke Josva vært fullstendig lydig mot Herren. Det meste av landet var inntatt, men det fantes fortsatt områder der fienden forble (Josva 13,1-6). Ettersom årene gikk ble disse områdene torner i kjødet til Israelittene. Enkelte kristne oppnår en viss grad av frihet, men så slår de seg til ro med mindre enn total frihet. La det ikke bli slik med oss.

Mange mennesker finner det vanskelig å forstå det faktum at befrielse er en utvikling. Alt jeg kan si er at det er visse åndelige sannheter som ikke kan forklares av det naturlige sinn; vi kan bare forstå dem ved åpenbaring av Den Hellige Ånd. Slik er det med forståelsen av åndelig krigføring.

I det store og hele er Jesu Kristi menighet bønneløs og kraftløs, og lever svært lik verden forøvrig; fanget av den naturlige, synlige verden, og med manglende forståelse av de usynlige realitetene. Fordi vi lever på et åndelig nivå som er langt under det Herren ønsker at vi skal leve på, ser vi tingene fra et tåkete perspektiv, og blir forvirret. Vi må se realitetene i den usynlige verden i øynene slik de virkelig er. Mange av Guds folk har store indre behov, og det trengs tid og tålmodighet før landet er fullstendig inntatt.

David som salvet konge

Da kong Saul ble forkastet av Gud som konge over Israel, fortalte Gud Samuel at han hadde utvalgt seg en ny konge blant en av sønnene til Isai fra Betlehem. I 1. Samuelsbok 16 ble David valgt, og mens han enda var en tenåring ble han salvet av Samuel til å bli den nye kongen. Selv om Saul var blitt forkastet og David valgt i hans sted, fortsatte Saul å regjere i mange år. Det er regnet ut at det må ha gått minst tretten år før David regjerte Juda, og enda syv år før han også regjerte over Israel. Inntil Sauls død, levde David i fare for sitt liv, med Saul som mange ganger forsøkte å drepe ham.

Hvorfor gikk det så lang tid? Hvorfor skulle David, den salvede, måtte lide under Sauls hender? Hvorfor måtte David bli en flyktning og leve skjult i fjellene? Hvorfor måtte han leve i fare for sitt liv? Vi kan bare si at Guds veier ikke er våre veier. I alt det Gud gjør med sitt folk er tiden alltid involvert.

Vi ville si at dersom David var den salvede konge, så la ham regjere som konge nå. Vi ville si, dersom vi har vendt oss til Kristus som Herre, la alle bånd brytes øyeblikkelig. La det ikke ta tid, ingen kostbar krigføring, ingen død over selv-livet. La oss glede oss over rettighetene ved lederskapet nå – ikke senere. Men Guds Ord sier at det er ved tro og tålmodighet (at det tar tid) at vi arver Guds løfter (Hebreerne 6,12).

Jesu Herredømme

Tiden er også inne i bildet når det gjelder at Kristi fiender fullstendig skal legges under Hans føtter. Selv om Jesus vant en stor og gjennomgripende seier over Satan og hans styrker på Golgata, arbeider Satan fortsatt som rasende for å motarbeide Guds vilje på jorden og i menigheten. I Hebreerne 1,13 leser vi om at Faderen sier til Sønnen: ”.. Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!”

Vi venter fortsatt på dagen da alt i det himmelske, og på jorden, og underjorden vil bøye kne og erkjenne at Jesus Kristus er Herre (Filipperne 2,9-11).

1 Korinterbrevet 15,24-25 sier: «Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og veide. For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter.”

Fra Golgata til alle Kristi fiender er lagt under hans føtter, er tiden involvert. Utarbeidelsen av hans seier og herredømme er en prosess. Mens vi som enkeltindivider reiser oss opp og tar regjering i alle områder av livet vårt, så la oss ikke bli skremt av at tiden går. Veien til full befrielse er en pågående erfaring.