Når demoner kastes ut manifesterer de seg ofte på ubehagelige måter: høye rop, skrik, krampetrekninger, osv. Dette skjer i dag akkurat som det skjedde på Jesu tid. Ånder roper ut i frykt fordi de er blitt avslørt og ikke lenger er trygge. De hater å forlate «huset sitt» og måtte dra til ”øde steder”.
«Også onde ånder for ut av mange; mens de ropte og sa: Du er Guds sønn! Og han truet dem og tillot dem ikke å tale, fordi de visste at han var Messias.» Lukas 4,41
”Og den urene ånd rev og slet i ham, skrek med høy røst og for ut av ham.” Markus 1,26
”Da skrek den høyt og slet hårdt i ham og for ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død.” Markus 9,26
”For det var mange som hadde urene ånder, og de for utav dem med høye skrik…” Ap.gj. 8,7
Det er ingen grunn til å skjule at manifestasjoner skjer. Vi skulle ikke bli så forstyrret om de forårsaker en uventet avbrytelse i en Gudstjeneste. Heller ikke skulle vi frykte at den ufrelste rives med av noe som kan virke som upassende oppførsel. Vi skulle heller fryde oss over at Guds Rike er kommet iblant oss.
En gang jeg ledet et utfrielsesmøte, tok et ufrelst ektepar imot Herren uten at jeg visste det. Uten å bli frastøtt av manifestasjonene begynte de selv å få befrielse og en av dem måtte løpe ut til toalettet for å kaste opp idet utfrielsen skjedde. De var begeistret over det Herren gjorde i forsamlingen og for dem personlig. De sa at de aldri mer kunne tvile på realiteten av Jesu Kristi kraft eller virkeligheten av de usynlige mørkets makter.
Når Jesus satte fangene fri, så gjorde han det på offentlige steder – på gaten, i synagogen, i et hjem, ute i naturen – hvor som helst behovet viste seg. Han var ikke opptatt av at det som hendte var uvanlig, at den religiøse protokoll ble forstyrret, eller at mennesker tok avstand fra åndelige ting fordi han ikke var religiøst respektabel. Han var kommet for å gjøre Faderens vilje og han gjorde det (Johannes 4,34). Guds veier er ikke våre veier, og Guds metoder er ikke alltid våre metoder.
Jesus sa, ”...Og av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette. Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for ham” (Johannes 8,28- 29).
Han hadde en slik kontakt med Faderen, og var så klar over den åndelige virkelighet, så følsom overfor det Satan og hans åndehær holdt på med at han frimodig blottla Satans verk og tildelte ham knusende slag.
Selv om vi ikke skulle la oss forstyrre av manifestasjoner, skal vi heller ikke gå til den andre ytterlighet og glede oss over dem. Jeg liker ikke å se manifestasjoner for manifestasjonenes skyld. Jeg lærer og oppmuntrer folk til å motta befrielse så behersket som mulig.
Mange demoner forsvinner uten noen manifestasjon. Når vi ber for befrielse, skal vi ikke se etter manifestasjoner eller vente at de alltid vil skje. Hvem ønsker å se en oppvisning av demonisk kraft? Det er mye bedre om de forsvinner stille.
Befrielse – selv stor befrielse – kan erfares uten noen utvendige eller innvendige følbare reaksjoner. Manifestasjoner er ikke et nødvendig bevis for at befrielse skjer.
En av hver tredje eller fjerde person som jeg ber for i sjelesorg, føler aldri at noe skjer. Likevel kan Herren gjøre store ting. Ved slutten av en time kan de føle seg fysisk trette eller ikke føle seg noe annerledes i det hele tatt. Ingen av sansene deres forteller dem at ånder har forlatt dem. Det er derfor gaven til å skjelne åndene er så viktig. Ved Den Hellige Ånd kan en fornemme hva som skjer eller ikke skjer inne i en person. Det som skjer i det ytre blir uvesentlig.
Det kommer stadig kristne til meg som tidligere har fått høre av en pastor eller sjelesørger at de ikke hadde noen demoner. Sjelesørgeren ba kanskje for dem i Jesu navn og befalte åndene å manifestere seg, og da intet manifesterte seg, fikk de beskjed om at de ikke hadde noe behov for befrielse. Eller de ble fortalt at åndene må adlyde ord som tales i Jesu allmektige navn. Fordi det ikke kom noe gjensvar på befalingen, var det ingen demoner som skulle ut. Denne type veiledning kan ødelegge mye.
Et ungt menneske kom med store indre konflikter og begynte å motta dyp utfrielse. Hun fortalte meg at tre år tidligere hadde en prest sagt til henne at hun ikke trengte befrielse. Hun innrømmet at hun siden den gang ikke hadde hatt noen åndelig fremgang på grunn av den enorme indre strid, og at hun nesten hadde vendt seg bort fra det kristne livet. ”Jeg har kastet bort tre år av mitt liv fordi jeg fikk høre at jeg ikke trengte befrielse,” sa hun. De følgende månedene begynte hun å sette seg selv fri, og blomstret opp i stadig større frihet.
Hjertet mitt brenner for slike mennesker fordi jeg vet hva de har gjennomgått. Jeg ble selv fortalt av velmenende veiledere at jeg ikke hadde noen onde ånder.
Når det gjelder manifestasjoner, faller vanligvis mennesker som mottar befrielse i en av tre kategorier:
a) De som opplever markerte, sjokkerende manifestasjoner.
b) De som har svake manifestasjoner: sukk, hoste, raping, gjesping, tungpustethet, innvendige forstyrrelser, varme, anspenthet osv.
c) De som ikke ifølge sansene føler at noe skjer.
Enkelte mennesker passer inn i alle gruppene, idet de mottar befrielse på forskjellige måter til ulike tider. Men jeg kan ikke understreke nok: befrielse avhenger ikke av følelsene våre, men av vår tro. Dersom vi taler til områder av mørke og tror at det vi sier skjer, så gjør Den Hellige Ånd noe på innsiden og svekker og bryter grepet.
La oss se på hver enkelt gruppe:
a) De som erfarer markerte, sjokkerende manifestasjoner
Dette kan være svært oppskakende første gang det skjer. Enkelte mennesker blir flaue, og det kan være svært trettende. Ansikt og kropp er enkelte ganger bøyd i de mest uvanlige stillinger.
Fordelen med å gjennomgå befrielse på denne måten er at du blir oppmuntret fordi det er lett å se at Gud gjør noe, og vanligvis føler du deg mye bedre etter at gjennombruddet kommer. Imidlertid trekker noen seg fra kampen hvis manifestasjonene fortsetter på grunn av omkostningene. Det koster å bryte seg løs fra fiendens grep.
Jeg har medlidenhet med mennesker i denne kategorien fordi mine dypeste befrielser var svært dramatiske. Hvor mye jeg enn forsøkte å kutte ned manifestasjonene, fant jeg det likevel umulig å bli fri på enkelte områder uten dyp hosting og enkelte ganger oppkast. Jeg gjennomgikk langvarige perioder av dette mens dype festningsverker ble avslørt. Prisen var høy, men resultatene er strålende.
b) De som har svake manifestasjoner
Mange mennesker faller i denne gruppen. Det er kanskje den letteste gruppen å være i fordi du føler at ting skjer uten at det er altfor dramatisk, selv om milde manifestasjoner kan forårsake fysisk tretthet etter lange perioder av bønn.
Når mennesker i den første gruppen lærer å kontrollere de markerte manifestasjonene, kan også de komme inn i denne kategorien.
c) De som føler at ingenting skjer
Dersom du tilhører denne gruppen, er du heldig fordi du ikke har de sjokkerende utvendige manifestasjonene. Fordi det ikke er noen naturlige bevis på at noe skjer, trenger du imidlertid et høyere trosnivå (særlig til å begynne med) for å kunne tro at bånd svekkes og brytes. Ettersom du fortsetter i tro, vil du legge merke til at det skjer forandringer med deg. Det siste vitnesbyrdet i kapittel 20 vil være en oppmuntring for deg.
Åndsmakter vil gjemme seg hvis de kan. Enkelte mennesker som ikke føler at noe skjer, bestemmer seg for at de ikke har behov for befrielse og fortsetter ikke. Noen blir kyniske.
Ofte vil de som starter i denne gruppen, ende opp i den andre gruppen eller til og med i den første gruppen.
La meg igjen si at dette er skissert rent generelt. I løpet av en time med utfrielse, kan en person få befrielse på alle de tre måtene.
Kontroll av manifestasjonene
Noen sier at manifestasjoner bare er psykologiske og insisterer på at de skal beherskes.
Jeg kan ikke være enig i at manifestsjonene bare er psykologiske, og jeg er ikke enig i at de alltid skal beherskes. Likevel sier jeg at enkelte ganger både kan og skal de beherskes. På den ene siden er det tilfeller der de kan, men ikke skal beherskes. Og det er andre tilfelle der det er umulig å beherske dem unntatt selvfølgelig ved å slutte å be. I hele dette spørsmålet må vi lære oss å samarbeide med Den Hellige Ånd og være ledet av ham.
I et befrielsesmøte ble jeg ledet til å gå imot ånder av skyld som plaget enkeltes liv. (Åndsmakter av selv-fordømmelse og skyld er svært vanlige.) Mens jeg ba ble mennesker satt fri, men jeg følte et sterkt press fra Den Hellige Ånd til å fortsette å arbeide på dette området. Til slutt sa jeg, «Herren ønsker å gjøre et dypere arbeid på dette området. Hold ikke tilbake, men samarbeid med Herren og la ham få sin vilje.”
Uten at jeg visste det hadde en troende lederskikkelse en stor innvendig kamp. Åndsmakter av skyld reiste seg, og hun visste at for å bli satt fri, måtte hun sannsynligvis dumme seg ut offentlig. Da jeg sa dette om ikke å holde tilbake, valgte hun å samarbeide med Herren og bli fri, i stedet for å holde på sin stolthet. Umiddelbart reiste åndene seg opp med sterke manifestasjoner og skrik. All oppmerksomhet gikk i hennes retning. Jeg ba alle om å stå imot mørkets makter og vi tok vår autoritet som forsamling. I ti minutter fortsatte oppstyret før det kom en herlig utfrielse. Hun fortalte meg senere at mens dette ti-minutters slaget pågikk, var hun uvitende om hva som hendte. Det eneste hun husket var en pastor som på ett tidspunkt erklærte kraften i Jesu blod.
Denne personen var i stand til å kontrollere manifestasjonene da de først viste seg. Dette var imidlertid ikke tidspunktet til å beherske dem. Ved å kontrollere, holdt hun åndene inne. Hun måtte la denne kontrollen fare og la åndene manifestere seg. Da hun gjorde dette, mistet hun all kontroll. Det var en spesielt sterk fiendtlig oppstand der hun nesten var bevisstløs overfor det som hendte.
I den andre enden av skalaen har du de som når de først erfarer at demonene reagerer sterkt inne i seg, av frykt overgir seg fullstendig til dem og lar dem få full styring. Ved å gjøre det erfarer de alle grader av skrik og kroppsbøyninger. De gjør intet forsøk på å stå imot det fienden gjør, og uten å vite det, samarbeider de med ham.
En ung kvinne hadde høylydte hylende manifestasjoner hver gang hun fikk forbønn ved alterkallet etter søndagens gudstjeneste. Da hun omsider søkte sjelesorg, fortalte jeg henne at jeg trodde at hun kunne bli fri uten slike intense manifestasjoner. Da vi ba, oppdaget hun at hun ved å samarbeide med Den Hellige Ånd og ikke de onde åndene, kunne dempe skrikene mye, og likevel motta utfrielse.
Enkelte mennesker føler at de må skrike for å bli fri. Dette er ikke tilfelle. De som merker at ånder manifesterer seg – særlig med høye skrik – må lære seg til innvendig å stå fienden imot, og ikke la ham få full styring idet han går.
Og likevel, hold ikke åndene inne ved å nekte dem ethvert uttrykk. Dersom en person som føler at ånder reiser seg, bestemmer seg for ikke å la dem rive i ham eller bruke stemmen hans i det hele tatt, kan han ved sin stae holdning, holde åndene inne. Du må lære ved erfaring hvor mye du skal holde tilbake og hvor mye du skal la fienden få gi av uttrykk. Ved å lære denne kontroll, kan de fleste mennesker erfare forløsning med mye mindre dramatikk. Slik får åndsmaktene mindre oppmerksomhet.
Enkelte ganger, særlig i møter, går jeg til de som skriker høyt og taler fast til dem og ber dem å ta seg sammen og ikke la fienden få sin vilje. Enkelte mennesker som har forkastelses-problemer liker faktisk den oppmerksomhet de får ved disse manifestasjonene.
Vi må ikke gå til ytterlighet ved å forsøke å stoppe enhver manifestasjon. Dersom vi gjør det, kan vi komme til å gå på tvers av Den Hellige Ånd og gi demonene anledning til å le idet de forsvinner ned i sine gjemmesteder igjen.
Sjelesørgeren trenger visdom for å kunne ta enhver situasjon slik det passer.
Hvordan demonene forsvinner
Demonene forsvinner fortrinnsvis gjennom munnen. Det Hebraiske ordet for ”ånd” er ruwach og det Greske ord er pneuma. Begge disse ordene betyr også ”vind” eller ”pust”. Ånder kan derfor sammenliknes med vind eller pust. Mange ånder kommer inn gjennom munnen og går ut gjennom munnen. De går med pusten.
Imidlertid forsvinner ikke alle på denne måten. Ånder kan forsvinne gjennom hender, føttene, eller andre deler av kroppen.
Da jeg betjente ved et møte i Papua New Guinea, la jeg hendene mine på en av menighetens eldste. Uten at jeg kjente til det, viste det seg at denne kjære mannen hadde hatt en alvorlig lidelse i det venstre kneet i flere år. Han kunne ikke stå lenge uten store smerter. Han fortalte senere at da hendene mine rørte ved ham, forsvant ånder av svakhet i kneet hans ned gjennom leggen og inn i foten, men ville ikke forlate kroppen. Med tro som et barn, tok han av seg sin venstre sko, og åndene forsvant ut gjennom foten. Han var henrykt. Han var helbredet!
Få dager senere på et annet sted i Papua New Guinea, mottok en mann befrielse gjennom hodet sitt. Folket der har svært krøllete hår, og idet åndene forsvant hadde han så sterke følelser i hodet sitt at han trodde han hadde mistet håret. Raskt kjente han på hodet sitt og ble glad over å finne at han ikke trengte ”hår-helbredelse”. Vi lo godt da han senere fortalte oss dette.
Generelt må likevel sies at ånder forsvinner gjennom munnen, og når jeg befaler dem å forsvinne, ber jeg dem vanligvis om å gå med den naturlige pust.
Å bruke din tro
La din naturlige pust være kontaktpunktet for troen din. Du kan si til demonene: ”I Jesu navn bryter jeg holdepunktet ditt. Kom opp og ut av gjemmestedet ditt nå. Jeg driver deg ut. Idet jeg puster, går du. Jeg kaster deg ut med pusten.”
Tro ganske enkelt at ”det du sier det skjer.”
Noen ganger når åndene forsvinner, puster personen dypt og tungt. Denne forsterkede drivkraften i pusten forårsakes ikke av personen, men av åndene idet de reiser seg og går ut. Når dette skjer regelmessig, føler noen mennesker at de for å påskynde utdrivelsen må puste tungt selv hele tiden mens en ber. Dette er ikke tilrådelig fordi det kan forårsake svimmelhet.
På den annen side hjelper det enkelte ganger når åndene reiser seg og kommer ut, å ha en periode med å «dytte ut», der du med vilje skyver fra i mageregionen og puster tungt ut idet du skyver pusten opp og ut. Slike stunder med fordrivelse der du selv aggressivt reiser deg for å drive ut demoner, kan gi større befrielse. Men ved vanlig utfrielse lar du din normale pust være redskapet for dette.
Innvendig befaling
Når du gir din befaling er det ikke nødvendig å snakke høyt til demonene. Innvendig befaling (å snakke i tankene uten å tale gjennom leppene) er like effektivt. Det er faktisk ofte mer effektivt.
Noen ganger mens du høyt erklærer Blodets kraft, eller priser Gud osv. reiser åndene seg, men vil ikke gå forbi leppene dine. Din lovprisning eller din erklæring av Jesu Kristi blod blir et hinder som de ikke vil gå over.
I en sjelesørgerisk situasjon oppmuntrer jeg gjerne den som mottar å legge vekt på innvendige befalinger, å bruke åndelige våpen innvendig, mens jeg og andre veiledere befaler utad. Av personlig erfaring og ved min følsomhet overfor åndsmakter, har jeg lært at under normale omstendigheter oppnår en bedre resultater på denne måten enn ved at den som mottar hjelpen selv er fullt med i høylydt avvisning.
Selv om jeg får personen til å legge vekten på det innvendige, starter jeg vanligvis befrielsesprosessen ved å be ham om høyt å avise fiendens gjerninger og bekjenne Jesus Kristus som sin Herre osv. Innimellom oppmuntrer jeg personen til i noen få minutter mens vi ber å være med oss i utadrettet, hørbar befaling og bekjennelse. Vi underviser i selv-utfrielse ved en blanding av innvendig og utvendig befaling.
Enkelte ganger, mens mennesker befaler innvendig, føler jeg at åndene bare vil komme ut etter at personen har kommet med en fast, hørbar avvisning av dem. I slike tilfeller vil de ikke røre seg før personen taler ut.
Fra tid til annen opplever en person at tungen hans er bundet. Demonene vil ikke la ham tale. Du må oppmuntre personen til å si ordene uansett hvor langsomt det går. Dette gjelder særlig der folk tilgir. ”Jeg tilgir min far.” ”Jeg tilgir meg selv.” Hvor ofte har vi ikke opplevet sterk motstand mot slike bekjennelser.
Denne blandingen av innvendige og utvendige befalinger, i sammenheng med å puste ut som et kontaktpunkt for troen, er en av de viktigste tingene som er sagt i denne boken for å hjelpe deg til å utfri deg selv.
Profetiske Artikler 