Kapittel 19 – SPØRSMÅL OG SVAR OM BEFRIELSE

1.  Hvem bør være involvert i befrielses-tjeneste?

Alle troende kan befri seg selv, og alle troende skulle også komme dit hen at de vet hvordan de skal be for andre hvis de blir spurt. Ikke alle vil ha dette som en hovedtjeneste. Det vil være spesielle mennesker som Herren reiser opp og utruster til å spesialisere seg på dette. En kan forvente at de som spesielt betjener Legemet, særlig evangelister, vil bevege seg på dette området.

Å be for andre er ikke for de umodne eller nybegynnere. Første bud er å vite hvordan fienden arbeider og hvordan vi skal beskytte oss selv. Mangel på kunnskap betyr sårbarhet.

2.  Bør befrielse foregå privat eller offentlig?

Jesus satte mennesker fri både privat og på offentlige steder. Vi må være villige til å behandle nøden hvor og når den viser seg. Enkelte mennesker er redde for at uvanlige ting skal skje i gudstjenestene deres som bryter med års «respektabel tradisjon». La oss være åpne for Den Hellige Ånd og lære oss å flyte med i det han ønsker å gjøre – enten det foregår privat eller offentlig.

Mange mennesker ønsker seg privat veiledning. Dette kan hjelpe når denne personen har store problemer som han ønsker å snakke om. Det er imidlertid mange behov som kan avhjelpes i et offentlig møte.

Når enkeltmennesker gjennom demoniske manifestasjoner regelmessig forstyrrer møter som f.eks. søndags-gudstjenesten, er det lurt å ta dem til side og hjelpe dem privat.

3.  Hva med offentlige befrielsesmøter?

Disse er svært viktige. Forkynnelsen av Ordet skulle ikke skilles fra de tegn (helbredelse og befrielse) som følger:

«Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. De gav alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegn han gjorde. For det var mange som hadde urene ånder, og de for ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet.” Ap.gj. 8,5-7

Folks behov både innenfor og utenfor menigheten er så store at de kan ikke avhjelpes av en pastor her og en veileder der. Ved å samle mennesker med behov sammen i spesielle møter, kan Ordet forkynnes, instruksjoner gis, og tro utløses. I en atmosfære som dette kan det skje store ting ettersom Herren Jesus beveger seg i bekreftende tegn.

Mitt eget engagement i befrielsesmøter kom fordi jeg ikke hadde tid til å be individuelt for alle som søkte sjelesorg. En kollega foreslo at vi skulle samle sammen de som trengte forbønn og behandle dem samtidig. Slik startet regelmessige møter som etter omtrent førtifem minutters undervisning ledet inn i en times tid eller mer av massebønn og befrielse ettersom Den Hellige Ånd ledet. Hovedvekten i møtet ble lagt på å lære mennesker å utløse sin tro og motta egen-befrielse i stedet for at de skulle være avhengige av en sjelesørger.

4.  Bør jeg be for mennesker av det annet kjønn?

Under normale omstendigheter er dette ikke tilrådelig. Det er best at menn ber med menn, og kvinner med kvinner. Når dette ikke er mulig, er det viktig at du tar med deg en annen rådgiver av samme kjønn som den du ber for. Jeg forsøker alltid å ha en kvinnelig veileder med meg når jeg ber for kvinner. Vi må ikke gi rom for mistanker på grunn av ukloke handlinger.

Ved å ha et vitne, er veilederen beskyttet mot eventuelle falske beskyldninger om usømmelig opptreden. Vi må være et skritt foran Satan som vil forsøke alt for å hindre en lovlig tjeneste. Dersom en mann ber alene for en kvinne og demoner manifesterer seg med høye skrik, kan det være vanskelig å overbevise en forbipasserende som ikke har greie på disse tingene, om at alt er i orden. Vær vis.

5.  Anbefaler du veilednings-team?

Absolutt, forutsatt at gruppen har en god veileder.

I en privat veiledningstime vil jeg personlig ikke ønske å ha mer enn fem mennesker i aktiv forbønn. Dersom andre er innblandet, ville jeg at de skulle be et annet sted i nærheten med kommunikasjon mellom de to gruppene. Det kan bli altfor overveldende for den som skal ha forbønn dersom mange veiledere er innblandet. Normalt arbeider jeg bare med en annen veileder.

Et veiledningsteam gir anledning til at nye arbeidere får erfaring ved å arbeide sammen med en moden veileder.

En mann og kone-team kan være svært effektivt.

6.  Bør en forsøke å formidle utfrielse til en som ikke ønsker det?

Du kan ikke tvinge deg inn på mennesker uansett hvor bekymret du måtte være for dem. Før en troende kan begynne å motta befrielse, må han samtykke i det.

Enkelte mennesker er redde for eller uvillige til å innrømme at de trenger hjelp. I slike tilfeller, er det best å vente til de blir virkelig desperate og åpne for hjelp. I mellomtiden kan du i dine egne bønnestunder ta autoritet over åndene som hindrer dem i å være mottakelige, og gå i forbønn for dem ettersom Den Hellige Ånd leder deg.

Det hender at en person reiser seg og åndene taler slike ting gjennom ham som: ”Jeg stikker av.” ”Du får aldri be for meg mer.” ”Jeg hater deg.” ”La meg være.”

Når disse demoniske manifestasjonene viser seg, må du avsløre dem og fortelle denne personen at han ikke må gi etter for manifestasjonene, men samarbeide med deg mens du befaler åndene å forsvinne.

7.  Kan jeg be om befrielse for noen på avstand?

Ja, du kan be om at en person skal bli satt fri selv om han befinner seg et annet sted. Avstand er ingen hindring for Den Hellige Ånd. Ber vi ikke for våre misjonærvenner og tror at Gud svarer på våre bønner, selv om personene kan være langt unna?

Det vesentlige når vi ber for noen er å være ledet av Den Hellige Ånd og at vi forløser tro når vi ber.

8.  Kan en uomvendt person bli satt fri?

Vanligvis må en person komme til Jesus som Frelser og Herre før befrielse kan tas imot.

En vantro kan enkelte ganger få en viss befrielse som et tegn fra Gud om hans kjærlighet og kraft. Mange vil da vende om og gi sine liv til Kristus.

I Apostelgjerningene 28,7-9 leser vi om Paulus som betjente vantro da han var skibbrudden på Malta. Publius, øyas ledende mann, hadde gitt Paulus og de som var med ham husly. Da Paulus fikk vite at Publius’ far var syk, ba han og la hendene på ham, og han ble helbredet. Nyheten spredte seg og resten av folket på øya som var syke kom også til Paulus og ble helbredet.

Å betjene vantro mennesker på denne måten er en herlig anledning til å vitne om Jesu Kristi virkelighet og kraft; og å fortelle at det som skjer når du ber skjer fordi Jesus berører dem; og å oppmuntre dem til å åpne hjertene sine for ham. Vi har imidlertid ingen garanti for at det som Gud gjør for dem vil vare, dersom de etterpå velger å forkaste hans vei

7.  Er det riktig å snakke med demonene og be dem å navngi seg?

Med enkelte unntak der jeg ber en ånd om dens navn, bør vi holde oss fra å samtale med demoner. Dette sier jeg av to grunner:

Først, fordi onde ånder er onde skapninger og ikke kan stoles på. De vil lyve og bedra deg. Selv når de biir bedt om å si sine navn, kan de både si og ikke si sannheten. Det går en historie om dette:

Veileder: «Onde ånd, hva heter du?» Ånd: ”Jeg er en løgnens ånd.” Veileder: ”Er dette sant?”

Å identifisere åndene kan hjelpe til med å få dem ut. Når de blir avslørt ved navn svekkes holdepunktet deres. Det er imidlertid bare en hendelse i Bibelen der en ånd ble spurt om dens navn. Svaret var «Legion» (Markus 5,9) som mer var en opplysning om hvor mange de var, enn en erklæring om av hva slag de var. Vi bør nærme oss dette med å spørre om deres navn med forsiktighet. Jeg gjør det bare svært sjelden og foretrekker å stole på åpenbaring fra Den Hellige Ånd.

Når ånder blir spurt om navnene sine, svarer de enkelte ganger gjennom personens munn (noen vil lyve), og enkelte ganger er det intet svar. Når det ikke er noe svar, kan det være at personen står så kraftig imot åndene at de ikke kan finne uttrykk gjennom leppene hans. Du kan forsøke å be personen om å si det som blir sagt i sinnet hans. Han kan da si at han hører ordet ”selvhat” gjentatt. Navngi dette området og befal forløsning.

Den andre årsaken til at det ikke er bra å samtale med onde ånder, er at det kommer svært nær opp til medium-praksis, som er det å samtale med onde ånder. Denne praksis er forbudt i Skriften. 5. Mosebok 18,10-12.

Kristne behøver ikke å spørre onde ånder for å få informasjon. Den Hellige Ånd er vår kilde. Gjennom gavene til å skjelne åndene og kunnskapens ord, kan Den Hellige Ånd si oss åndenes navn og alt annet som vi trenger å vite om det bundne området.

10. Er det forskjell mellom kjødets gjerninger og demoners gjerninger?

Selv om de to er tett knyttet til hverandre, så finnes det en forskjell. Galaterne 5,19-21 gir en liste over kjødets gjerninger som inkluderer utukt, urenhet, skamløshet, sjalusi, sinne, drukkenskap osv. Dette er gjerninger som kommer fra de områder av menneskets natur som ikke er under Den Hellige Ånds kontroll. Dersom vi stadig gir etter for kjødets gjerninger, åpner vi oss selv for demonisk infiltrasjon i de områdene vi overgir oss til.

For eksempel, en person som regelmessig gir etter for umoral, vil åpne seg for umoralske åndsmakter. Det bundne området kan begynne kjødelig, men så blir det styrket av inngang av onde ånder.

11. Finnes det en sammenheng mellom «indre helbredelse» og befrielse?

Ja, det gjør det. «Indre helbredelse» er å bringe befrielse til mennesker på en «underforstått» måte. Mange som veileder i «indre helbredelse» eller «helbredelse av hukommelsen» er ikke klar over at de i virkeligheten gir befrielse fra demoner. Det skjer virkelig en indre helbredelse, for indre helbredelse, eller harmoni, kommer når demoner kastes ut.

Fordi «indre helbredelse» ikke er noe skriftmessig uttrykk, bruker jeg det ikke personlig.

12. Når en demon kastes ut, er det da fare for at den kan gå inn i en annen like ved?

Ja, det finnes en mulighet, og derfor erklærer jeg alltid beskyttelse for andre som er i nærheten. Dersom jeg ber for noen i deres eget hjem erklærer jeg beskyttelse over ethvert familiemedlem. Tro beseirer frykt. Vi må se vår seier og fiendens nederlag. Det er åndsmaktene som er redde og på flukt – ikke vi. Vi skal være modige og fryktløse i Kristus.

På grunn av min personlige tro på Kristi makt til å bevare og befri, frykter jeg aldri for spebarn eller små-barna som er tilstede – selv i offentlige befrielsesmøter. Jeg ønsker dem velkommen og vet at i en forsamling der Den Hellige Ånd beveger seg mektig, vil de snarere bli velsignet enn skadet. Alt avhenger av vår tro.

På den andre siden kan en person som er lukket for Den Hellige Ånds verk, og som uttrykker forakt og hån overfor mennesker som blir befridd, bli mål for ånder som nettopp har forlatt andre.

10. Når en person bruker åndelige gaver, betyr dette at han selv er fullstendig fri?

Absolutt ikke. Gud venter ikke til vi er fri fra alle bånd før han arbeider gjennom oss. En person kan for eksempel fungere i en helbredelsestjeneste og likevel ha områder i sitt liv som fortsatt trenger renselse. Det at en åndelig nådegave fungerer i stor kraft er ikke nødvendigvis en antydning om et liv som er totalt fri fra all trelldom.

11. Trenger hjem eller bygninger å renses?

Ettersom ånder kan dvele i hus, eller omkring eller i ting som de har vært forbundet med, er det ofte et behov for renselse. Det er ikke vanskelig å rense et hjem. De troende som bor der skulle komme sammen og bevisst overgi hjemmet eller eiendommen til Herren, binde onde ånders verk i Jesu’ navn, og så erklære bostedet helliget på grunn av kraften i Jesu Kristi blod. Når jeg gjør dette, går jeg fra rom til rom og erklærer renselse i Jesu’ navn. Du kan til og med ønske å gå rundt på eiendommen og erklære at boligen og tomteområdet er Herrens eiendom. Når vi flytter inn i et nytt hjem, er det første Shirley og jeg gjør å rense det, dersom vi finner det nødvendig. Vi overgir det alltid til Gud.

En venn av meg var pastor for en menighet som begynte å leie et tidligere teater til gudstjenestene sine. Det var en slik kald atmosfære i teateret at folk bemerket det. Etter å ha tenkt igjennom det, ble de eldste klar over et demonisk nærvær. De fastet og så gikk de gjennom bygningen og forlangte frigivelse. Min venn var bortreist på den tiden, men da han kom tilbake gikk han alene gjennom bygningen og følte at renselsen ikke var fullstendig. To ganger gikk han inn på toalettet for menn og to ganger reiste håret i nakken hans seg og sto rett ut. Herren åpenbarte for ham tilstedeværelsen av homoseksuelle åndsmakter som han så befalte å forsvinne i Jesu’ navn. Han fortsatte å gå imot dette til han følte at bygningen var renset. Uten å vite hva de eldste hadde gjort, kommenterte folk denne søndagen hvordan de følte varme i bygningen og hvordan kulden syntes å være borte. Satans makt var brutt.

15. Kan alle foreta befrielse av seg selv?

De fleste troende kan det, men det er alltid noen som mangler karakterstyrken eller som har mentale mangler, og som ikke er i stand til å reise seg selv. Andre må ta initiativet til å betjene de som virkelig er svake.

Gjennom erfaring har vi oppdaget at enkelte troende trenger hjelp fra andre for å komme i gang, selv om de forstår prinsippene for selv-utfrielse. Sjelesørgeren må vurdere når personen kan fortsette selv og ikke lenger trenger noen å støtte seg til.

En person som med hell har utført mye selv-befrielse, kan trenge hjelp fra andre i en kortere periode.

16. Kan barn praktisere selv-utfrielse?

Barn kan absolutt praktisere selv-utfrielse. Jeg kjenner barn i forskjellige aldre som er i stand til å samarbeide med Herren og befri seg selv.

Når det gjelder mindre barn, burde det være foreldrene som tar ansvaret for å betjene dem. Når de blir eldre kan de bevege seg mer uavhengig.

Undervurder ikke barns mulighet til åndelig forståelse. De griper ofte åndelige prinsipper raskere enn voksne.

15. Bør foreldre være tilstede når et barn biir veiledet i befrielse?

Ja, hvis det er mulig så bør begge foreldrene være sammen med barnet. I det Nye Testamentet, leser vi om at foreldre brakte barna sine til Jesus (Markus 7,25-30; Matteus 17,14-21). Fordi foreldre har ansvar innfor Gud for oppdragelsen og omsorgen for barna sine, er det viktig at de er tilstede.

Når jeg har foreldre tilstede så underviser jeg dem i hvordan de kan be for barnet. Selv om jeg tar initiativet og utfører det meste av forbønnen, oppmuntrer jeg dem til også å be en stund for å få litt praksis.

16. Jeg føler meg ikke som en seierherre og jeg føler ikke at jeg har noen autoritet til å sette meg selv fri. Hva skal jeg gjøre?

Det som er avgjørende er ikke hva du føler deg som, men hva Guds Ord sier. Når du identifiserer deg med Kristus, deler du hans seier og triumf over fienden. Begynn å takke Gud for seieren du har i Kristus ved tro. Fortsett med prinsippene for selv-utfrielse, uansett hva du føler.

17. Jeg har forsøkt å sette meg selv fri, men intet synes å skje.

Forsikre deg om at ingrediensen ”tro” er tilstede. Dersom du når du går imot festningsverker tror at det du sier skjer, vil det alltid skje et visst mål av svekkelse og nedbrytning – selv om du ikke føler det.

Kanskje det tréngs mer utholdenhet før du føler noen forandring. Dersom du etter noen tid (uker eller måneder) fortsatt biir forstyrret, så oppsøk en sjelesørger med forstand på dette og som kan be med deg og hjelpe deg inn i en stilling der ting tydeligvis skjer. Enkelte mennesker trenger oppmuntring for å hjelpes i starten på den smale vei til befrielse.

20. Hvordan kan jeg vite at jeg er fullstendig fri?

Det er Den Hellige Ånds ansvar å vitne for deg om din fullstendige frihet. Enkelte ganger kan jeg med sikkerhet si til et menneske at et spesielt område er fullstendig brutt; men jeg gjør bare dette dersom jeg vet ved Ånden at dette er tilfelle. Svært ofte, selv etter en stor befrielse, forteller jeg personen at Gud har mer å gjøre i det samme området. Det gjøres stor skade når en veileder forteller mennesker at de er fri uten at de virkelig er det.

Vanligvis er det lett for en person å vite om han i det minste har hatt en del befrielse. Reaksjoner og uro er borte og erstattet av en følelse av frihet. Enkelte føler ingenting med en gang, men merker bevis på det etter noen dager. Noen ganger blir folk fri, uten å legge merke til det. Når problemene er borte, glemmer de fort. Ikke før det skjer noe som minner dem om hvordan de pleide å være, biir de klar over at de er forandret. La oss være nøye med å huske det Gud har gjort for oss, og takke ham.

Ofte «føler» mennesker at de er fullstendig fri fra et problemområde, men oppdager etter måneder eller til og med år at det trengs mer befrielse. Det er ikke fordi de er blitt bundet på nytt, men fordi Den Hellige Ånd strekker seg ned for ytterligere å komme til roten av sataniske angrep på våre liv. Når det finner sted en større befrielse, ligger kanskje åndsmaktene som fortsatt er tilbake lavt, uten å manifestere seg, av frykt for også å bli avslørt og kastet ut. Selv om personen føler seg fri, trenger han ofte mye mer befrielse.

Jeg tror at Gud tillater oss å nyte en viss grad av forløsning «mellom slagene», slik at vi ikke skal ha lange perioder av tung krigføring uten en pause.

La oss konsentrere oss om Herren Jesus og hele tiden erklære vår fullkommenhet i ham. Dette vil forløse hans kraft til å bringe frem i lyset det som det trengs å gjøre noe med. Legg vekt på tros-bekjennelsen om at du er fri; ikke på håps-bekjennelsen om at du en dag skal bli fri.