17 aug. 2022 – Det siste slaget – Del II – Det Hellige fjellet

Vi sto i Guds hage under Livets tre. Det virket som om hele hæren var der – mange av dem knelte foran Herren Jesus. Han hadde nettopp gitt oss i oppdrag å vende tilbake til kamp for våre brødres skyld, de som fortsatt er bundet, og for verdens skyld, som han elsket. Det var både en fantastisk og forferdelig kommando på samme tid. Det var fantastisk fordi det kom fra ham. Det var forferdelig fordi det betydde at vi måtte forlate hans manifesterte nærvær og Lystens hage, som var vakrere enn noe annet sted vi hadde besøkt. Å forlate alt dette for å gå tilbake til slaget virket utenkelig. Herren fortsatte å oppmuntre oss:

«Jeg har gitt deg åndelige gaver og kraft, og din økte åpenbaring av mitt ord og mitt rike, men det mektigste våpenet du har mottatt er Faderens kjærlighet. Så lenge du vandrer i mitt Fars kjærlighet, så vil dere aldri svikte. Frukten av dette treet er min Fars kjærlighet, som er manifestert i meg. Kjærligheten som er i meg må være deres daglige brød.»

I denne setting av skjønnhet og herlighet virket det ikke som om Herren viste seg i sin herlighet. Faktisk var utseendet hans ganske vanlig. Enda utstrålte den skjønnhet når han snakket og bevegde seg, Han den mest attraktive personen jeg har sett. Han var hinsides menneskelige bekrivelser i verdighet og edelhet. Det var lett å forstå at han var alt som Faderen elsker og setter pris på. Han er virkelig full av nåde og sannhet, til det punktet at det virket som om ingenting annet enn nåde og sannhet betydde noe lenger.

Da jeg spiste frukten fra Livets tre, ble sjelen min fylt av tanker om alt det gode jeg hadde vært med på. Da Jesus talte, føltes det på samme måte, bare sterkere. Jeg ønsket ikke noe annet enn å bli på dette stedet og lytte til ham. Jeg husket hvordan jeg en gang tenkte at det måtte være langt og kjedelig for alle englene som ikke gjorde annet enn å tilbe ham foran tronen uten å stoppe. Nå visste jeg at det ikke var noe mer vidunderlig, ingenting mer opplivende vi noen gang kunne gjøre enn å bare tilbe Ham. Vi er skapt for dette, og det vil helt sikkert være det beste med himmelen. Jeg turte ikke engang å forestille meg hvor flott det ville være om alle himmelkorene stemte i. Det var vanskelig å tro at jeg hadde slitt så mye med kjedsomhet når jeg tilba i kirken. Jeg forsto at det kun var fordi jeg ikke hadde vært i kontakt med virkeligheten ved disse anledningene.

En intens lengsel overmannet meg; Jeg ville tilbake og endre lovsangsgudstjenestene jeg hadde ødelagt for meg selv – da jeg hadde latt tankene vandre eller var opptatt med andre ting – til noe helt fantastisk. Min lengsel etter å uttrykke min tilbedelse foran ham var nesten umettelig. Jeg ble tvunget til å prise Ham! Da jeg så åpnet munnen fikk jeg nesten et sjokk, for plutselig så jeg hele hæren spontant brøt ut i tilbedelse samtidig. Jeg hadde nesten glemt bort at alle de andre var der, men vi var alle i perfekt harmoni. Den fantastiske tilbedelsen som fulgte kan ikke uttrykkes på menneskelig språk. Mens vi tilbad, begynte en gylden glød å strømme ut fra Herren. Så ble gullet omgitt av sølv. Så kom farger – med en rikdom jeg aldri hadde sett med mine naturlige øyne – og omsluttet oss alle. Med denne herligheten kom jeg inn i en følelsesmessig verden jeg aldri hadde opplevd før. På en eller annen måte forsto jeg at herligheten hadde vært der hele tiden, men når vi fokuserte på ham slik vi gjorde da vi tilbad, fikk vi se mer av hans herlighet.

Hans bolig

Jeg aner ikke hvor lenge denne tilbedelsen varte. Det kunne ha vært minutter eller måneder. Det var rett og slett ingen måte å måle tid i den slags herlighet. Jeg lukket øynene mine, for herligheten jeg så med hjertet var like kraftig som den jeg så med mine fysiske øyne. Da jeg åpnet øynene, ble jeg overrasket over at Herren ikke var der. I stedet sto en mengde engler der han hadde stått. En av dem gikk bort til meg og sa: «Lukk øynene igjen». Mens jeg gjorde det, så jeg Herrens herlighet. Det var en stor lettelse. Nå som jeg hadde opplevd herligheten alene, visste jeg at jeg ikke kunne leve uten den. Så forklarte engelen:

«Det du ser med ditt hjertes øyne er mer virkelig enn det du ser med dine fysiske øyne.»

Jeg hadde sagt dette selv mange ganger, men hvor lite hadde jeg ikke levd etter det! Engelen fortsatte:

«Derfor sa Herren til sine første disipler at det var bedre for ham å gå bort, slik at Den Hellige Ånd kunne komme. Herren bor i deg. Det har du lært så mange ganger, men nå er du må leve det ut for du har spist av livets tre.»

Så førte engelen meg tilbake til porten. Jeg protesterte, for jeg ville ikke forlate stedet. Engelen så forskrekket ut, tok tak i skuldrene mine og så meg inn i øynene. Det var da jeg kjente ham igjen. Det var Visdom:

«Du må aldri forlate denne hagen. Denne hagen er i ditt hjerte, fordi Skaperen selv bor i deg. Du har valgt den beste, å tilbe og sitte i hans nærhet for alltid, og som vil ikke bli tatt fra deg. Men du må ta dette med deg der det trengs mest.»

Jeg visste at han hadde rett. Jeg flyttet blikket mitt til Livets tre bortenfor ham. Jeg følte en impuls til å ta så mye frukt jeg kunne før jeg dro. Fullstendig klar om tankene mine, ristet visdommen meg ømt:

«Nei. Selv denne frukten ville være dårlig hvis den ble samlet i frykt. Denne frukten og dette treet er i deg, fordi Han bor i deg. Du må tro.»

Jeg lukket øynene og prøvde å se Herren igjen, men jeg klarte det ikke. Da jeg åpnet øynene, stirret Visdom fortsatt på meg. Med stor tålmodighet fortsatte han:

«Du har smakt himmelriket, og ingen som har gjort det ønsker å vende tilbake til striden. Ingen ønsker noen gang å forlate Herrens manifesterte nærvær. Siden apostelen Paulus var her, måtte han kjempe resten av livet med spørsmålet om han ville bli værende for å arbeide for kirkens sak, eller vende tilbake hit for å gå inn i sin arv. Men jo lenger han ble og tjente på jorden, jo større ble hans arv. Nå som du har hjertet til en sann tilbeder, vil du alltid være her, og det er lett for deg også når du trer inn i sann tilbedelse. Jo mer herlighet kommer du til å se, uansett hvor du befinner deg»

Visdoms ord roet meg til slutt. Jeg lukket øynene igjen for å takke Herren for denne fantastiske opplevelsen og livet han hadde gitt meg. Mens jeg gjorde det, begynte jeg igjen å se hans herlighet, og alle følelsene fra den forrige opplevelsen av tilbedelse strømmet gjennom sjelen min. Herrens ord til meg var så lydmessig klare at jeg var sikker på at de var hørbare; «Jeg vil aldri forlate deg eller overgi deg.»

«Herre, tilgi min vantro», svarte jeg. «Hjelp meg å aldri forlate deg eller overgi deg.» Dette var et både herlig og prøvende øyeblikk. Her var ikke «den virkelige verden» ekte, men den åndelige verden var så ekte at jeg ikke engang kunne forestille meg hvordan jeg kunne vende meg til den andre. Jeg ble grepet av både undring og frykt for å våkne og finne ut at det hele bare var en drøm.

Visdom forsto hva jeg tenkte. «Du drømmer,» sa han. «Men denne drømmen er mer ekte enn det du oppfatter som ekte. Faderen ga mennesket drømmer for å hjelpe ham å se døren til hans bolig. Han lever bare i menneskenes hjerter, og drømmer kan være en dør til hjertet som leder deg til Ham. Det er grunnen til at Englene hans så ofte viser seg for mennesker i drømmer. I drømmer kan de omgå menneskets falne sinn og nå hans hjerte direkte.»

Visdommen holdt fortsatt på skuldrene mine da jeg åpnet øynene. «Jeg er selv den fremste gaven som er blitt gitt til deg for å gjøre ditt  arbeid,» sa han. «Jeg vil vise deg veien, og jeg vil holde deg fast på den, men bare kjærlighet kan opprettholde din trofasthet. Frykt for Herren er begynnelsen til visdom, men den høyeste visdom er å elske ham.»

Så slapp visdom meg og begynte å gå mot porten. Ambivalent fulgte jeg etter. Jeg husket den ladede stridsstemningen og klatringen opp på fjellet, og det var fengslende, men ingenting kunne måle seg med Herrens nærvær og tilbedelsen jeg nettopp hadde opplevd. Å forlate dette ville være det største offeret jeg noen gang har gjort. Så husket jeg at alt var inni meg, og så undret jeg meg over at jeg kunne glemme det så fort. Det var som om en krig raste i meg mellom det jeg så med mine fysiske øyne og det jeg så med hjertet. Jeg skyndte meg frem for å ta igjen visdom og spurte:

«Jeg har bedt i tjuefem år om å bli tatt opp til den tredje himmel som apostelen Paulus. Er dette den tredje himmel?» «Dette er en del av det,» svarte han, «men det er mye mer.»

«Kan jeg se mer?» spurte jeg. «Du kommer til å se mye mer. Jeg vil ta deg til mer nå.» Svarte han.

Jeg begynte å tenke på Åpenbaringsboken. «Var Johannes’ åpenbaring en del av den tredje himmel?» spurte jeg. «En del av Johannes’ åpenbaring var fra den tredje himmelen, men det meste av den var fra den andre himmelen. Forstå at himmelen eksisterte før menneskets fall. Den andre himmelen er det åndelige riket under ondskapens styre på jorden. Den tredje himmelen vil komme når kjærligheten og Faderens innflytelse igjen seirer over jorden gjennom Kongen.»

«Hvordan var den første himmelen?» undret jeg, med en merkelig kulde da jeg stilte spørsmålet. «Det er lurt å ikke bekymre seg for det nå», svarte visdom med forsterket alvor, som om spørsmålet mitt rystet ham. «Visdom er å søke og lære om den tredje himmel, akkurat som du har gjort. Det er mye mer å lære om den tredje himmelen enn du kan lære i dette livet, og det er den Tredje Himmelen, Riket, som du må forkynne i dette livet. I tidsalderen som kommer vil du lære mer om den Første Himmelen, men det er ikke nyttig for deg å bli kjent med den nå.»

Jeg bestemte meg for å huske den kalde skjelvingen jeg akkurat kjente, og Visdom nikket samtykkende. Jeg forsto at det bekreftet tanken. «For et fantastisk selskap du er,» slapp det meg da jeg innså hvilken verdifull gave denne engelen var. «Du vil virkelig holde meg på rett vei.«

«Det skal jeg virkelig gjøre», svarte han. Jeg var sikker på at jeg følte kjærlighet strømme ut av denne engelen, noe som var unikt, fordi jeg ikke hadde følt dette fra andre engler. De viste vanligvis sin omsorg mer av plikt enn kjærlighet.

Visdom svarte på tankene mine som om jeg hadde talt dem høyt.

«Det er visdom å elske, og jeg kunne ikke vært visdom hvis jeg ikke elsket deg. Det er også visdom å vurdere Guds godhet og strenghet. Det er visdom å elske ham og frykte ham. Du er vrangforestilling hvis du gjør noe annet. Dette er den neste leksjonen du må lære deg.» sa han med umiskjennelig alvor.

«Jeg vet det, og har undervist om det mange ganger,» svarte jeg, og følte for første gang at Visdom kanskje ikke helt kjente meg. «Jeg har vært din følgesvenn i veldig lang tid, og jeg kan læren din,» svarte Visdom. «Nå lærer du hva noen av dine egne leksjoner betyr. Som du har sagt mange ganger, ‘det er ikke ved å tro med ditt sinn du er rettferdiggjort, men ved å tro med ditt hjerte.’»

Jeg ba om unnskyldning og skammet meg litt over at jeg stilte spørsmål ved Visdom. Han tok nådig imot min bønn. Det var da jeg skjønte at jeg hadde stilt spørsmål med og utfordret ham nesten hele mitt liv, og ofte til min egen skade.

Kjærlighetens andre side

«Det er tider for å dyrke Herren,» fortsatte visdom, «og det er tider for å ære Ham med den største frykt og ærbødighet, akkurat som det er en tid å så og en annen tid å høste. Visdom er å kjenne tiden for begge. Sann visdom kjenner Guds tider og øyeblikk. Jeg brakte deg hit fordi det var på tide å tilbe Herren i hans kjærlighets herlighet. Det var det du trengte mest nå etter en slik kamp. Jeg vil nå ta deg med til et annet sted, for det er tid for deg å tilbe ham i frykt for hans dom. Før du kjenner begge sider av Gud er det en risiko for at vi vil komme bort fra hverandre.»

«Mener du at hvis jeg hadde stått igjen i den fantastiske atmosfæren av tilbedelse, ville jeg ha mistet deg?» spurte jeg vantro. «Ja, jeg ville alltid ha besøkt deg når jeg kunne, men vi ville ikke ha vært på vei i samme retning. Det er vanskelig å forlate slik godhet og fred, men det er ikke hele åpenbaringen av Kongen. For de fullmodne er Han både en Løve og et Lam. For de åndelige barna er Han Lammet. Jeg vet at du forstår dette, men du har hatt kunnskapen i ditt sinn.  Snart vil du forstå det i ditt hjerte, for du skal nå få være med til Kristi domstol.»

Tilbake til slagmarken

Før vi gikk ut gjennom og fra portene til Lysthagen spurte jeg Visdom om jeg kunne sette meg ned en stund og grunne på alt jeg nettopp hadde vært gjennom. «Ja, det burde du,» svarte han «men jeg vet en bedre plass for deg å gjøre det.«

Jeg fulgte Visdommen ut gjennom portene, og vi dro nedover fjellet. Til min overraskelse pågikk kampen fortsatt, men ikke så intens som da vi hadde klatret opp. Fortfarende fløy anklage og baktalelse pilene fortsatt rundt på de lavere nivåene, men mesteparten av den gjenværende fiende hæren angrep rasende de store hvite ørnene, som imidlertid seiret uten vanskeligheter.

Vi fortsatte nedover til vi var nesten ved foten av fjellet. Rett over ‘Frelse‘ og ‘Helliggjørelse‘ hyllene var ‘Takknemlighet og lovprisning’. Jeg husket dette nivået veldig godt fordi et av fiendens verste angrep hadde kommet da jeg først hadde prøvd å nå det. Når vi først kom på denne hyllen, så hadde bestigningen blitt mye lettere, og da en pil klarte å trenge gjennom rustningen vår, hadde såret grodd mye raskere.

Så snart mine fiender siktet meg på dette nivået (de kunne ikke se Visdom), kom en skur av piler over meg. Jeg møtte dem med skjoldet mitt med så letthet at de sluttet å skyte. Pilene deres var nå nesten slutt, og de hadde ikke råd til å kaste dem bort.

Soldatene som fortsatt kjemper fra dette nivået så på meg med undring og ærefrykt. Det føltes veldig ubehagelig. Først da la jeg merke til at Herrens herlighet strålte fra rustningen min. Jeg ba dem klatre opp på toppen av fjellet uten å stoppe, og de ville også se Herren. Så snart de samtykket, så de Visdom. De falt ned for å tilbe ham, men han stoppet dem og sendte dem bort.

De trofaste

Jeg ble fylt av sympati for disse soldatene. Mange av dem var kvinner og barn. Rustningen deres var en katastrofe, og de var blodige over hele kroppen, men til tross for det hadde de ikke gitt opp. Faktisk var de fortsatt glade og fulle av mot. Jeg sa til dem at de fortjente mer ære enn jeg, siden de hadde båret den største byrden i kampen og beholdt feltet. De så ikke ut til å tro meg, men satte pris på at jeg sa det. Jeg innså at det virkelig var sant.

Hvert nivå av fjellet måtte okkuperes, ellers ville de gjenværende gribbene fly inn og vanhellige det med oppkast og ekskrementer, noe som gjorde det umulig å stå stille. De fleste av hyllene var besatt med soldater jeg kjente igjen fra ulike kirkesamfunn og bevegelser, som understreket sannheten i nivået deres soldater forsvarte. Jeg skammet meg over holdningen jeg hadde hatt til noen av disse gruppene. På det beste hadde jeg sett på dem som utenfor rekkevidde (for Herrens Ånd) og frafalne, men de kjempet trofast mot dette skremmende fiendeangrepet. Det var nok takket være deres forsvar av disse nivåene at jeg hadde klart å fortsette å klatre.

Noen av avsatsene var plassert slik at man kunne se en stor del av fjellet og slagmarken, men noen var så isolert at soldatene på dem bare kunne se sine egne stillinger. Disse soldatene virket uvitende om resten av slaget som raste og resten av hæren som også kjempet i krigen. De ble så såret av baksnakking og beskyldninger at de motsto alle som kom ned fra et høyere nivå for å oppmuntre dem til å klatre høyere. Men når noen begynte å komme ned fra toppen med Herrens herlighet lyttet de, de fleste med stor glede, og snart begynte de selv å klatre oppover med mot og besluttsomhet. Mens jeg så på alt dette, sa ikke Visdom så mye, men han virket veldig interessert i reaksjonene mine.

Virkeligheten oppdaget

Jeg så hvor mange soldater, som hadde vært på toppen, kom ned til de forskjellige avsatsene for å avlaste de som hadde holdt fast ved å forsvare sannhetene. Da de tok over, begynte alle nivåer å skinne av den herlighet de bar med seg. Snart strålte hele fjellet med en slik voldsomhet at de gjenværende gribbene og demonene ble blindet. Litt senere var fjellet så fullt av herlighet at den ga den samme følelsen som i lysthagen.

Jeg begynte å takke og prise Herren, og plutselig var jeg i hans nærhet igjen. Det var vanskelig å kontrollere følelsene og herligheten jeg opplevde da jeg gjorde dette. Opplevelsen ble så intens at jeg stoppet. Visdom sto ved siden av meg. Mens han la hånden sin på skulderen min, sa han:

«Du går inn i hans porter med takksigelse og inn i hans rom med lovsang.» «Men det var så ekte! Jeg følte meg som jeg var der igjen,» utbrøt jeg. «Du var der», svarte Visdommen, «det er ikke blitt mer virkelig, men det har du. Akkurat som Herren sa til tyven på korset: ‘I dag skal du være med meg i paradis’, du kan gå inn i paradiset når som helst. Herren, hans paradis og dette fjellet – alle sammen bor i deg, fordi Han bor i deg. Det som en gang bare var en forsmak er nå virkelighet for deg, fordi du har besteget fjellet. Grunnen til at du, men ikke alle andre, kan se meg, er ikke at jeg har kommet inn i din virkelighet uten at du har gått inn i min. Dette er den virkeligheten som profetene kjente og som ga dem stor frimodighet, selv når de sto alene mot hærene. De så den himmelske hæren som var med dem, ikke bare den jordiske som var samlet mot dem.

Den dødelige fellen

Siden så jeg ut over blodbadet der nede, og den langsomme tilbaketrekkende demoniske hæren. Bak meg inntok hele tiden flere av de ærerike krigerne plass på fjellet. Jeg visste at vi nå var sterke nok til å angripe og ødelegge restene av fiendens hær.

«Ikke nå,» sa Visdom. «Se der borte!» Jeg så hvor han pekte, men måtte gjemme meg for gjenskinnet fra rustningen min for å se noe. Så klarte jeg å få et glimt av noe som beveget seg i en liten dal.

Jeg kunne ikke skjønne hva det var jeg så, fordi herligheten som strålte fra rustningen min gjorde det vanskelig å se i mørket. Jeg spurte Visdom om det var noe å dekke rustningen min med slik at jeg lettere kunne se. Så ga han meg en veldig ubetydelig kappe å ta på. «Hva er dette?» spurte jeg, litt flau over det kjedelige utseendet. «Ydmykhet,» svarte Visdom. «Du vil ikke være i stand til å se godt uten den.» Nølende tok jeg den på meg, og umiddelbart kunne jeg se mye jeg ikke hadde vært i stand til å se før. Jeg så bort mot dalen og bevegelsen jeg hadde oppdaget. Til min overraskelse var det en hel fiendedivisjon som lå i bakhold for alle som våget seg fra fjellet. «Hva er dette for en hær?» Spurte jeg, «og hvordan kunne de fly bort fra slaget uten at bli såret?»

«Det er Hovmod«, forklarte Visdom. «Det er den vanskeligste fienden å oppdage når du har vært i herligheten. De som nekter å ta på seg denne ubetydelige mantelen kommer att lide mye under denne ytterst forræderske fienden.»

Når jeg så bakover opp mot fjellet igjen, så jeg, att manga av de herlighetskledde soldatene var i ferd med att ta sig over feltet for att stride mot resten av fiendehæren. Ingen av dem bar ydmykelsens kappe, og de hadde ikke sett fienden som låg klar for å angripe dem i ryggen. Jeg begynte å løpe ut for å stoppe dem, men Visdom holdt meg tilbake. «Du kan ikke stoppe dette«, sa han. «Bara de soldatene som selv bærer denne kappen kommer att erkjenne din autoritet. Følg med meg. Det finns noe annet du må se innen du kan hjelpa til att lede det store slaget som kommer. ”

Herlighetens grund

Visdom ledet meg nedenfor fjellet til det aller laveste nivået, som hadde navet Frelse. «Du tenker at dette er det laveste nivået«, forklarte Visdom, «men den er hele fjellets grunn. Ved hver reise er det første steget det viktigste, og det er oftest det vanskeligste. Uten ‘Frelse’ skulle det ikke finnes noe fjell.»

Jeg var forferdet over slakteriet jeg så på dette nivået. Hver eneste soldat var hardt såret, men ingen av dem var død. Mengder av mennesker forsøkte å klenge seg fast ved kanten. Mange virket nære å falle ned, men ingen av dem gjorde det. Engler var der overalt for å betjene soldatene, og de gjorde det med så stor en glede at jeg ble tvunget å spørre «Hvorfor er de så glade?»

«Engler her har sett det motet som kreves av disse menneskene av å holde seg fast. De har kanskje ikke kommet lenger, men de har heller ikke gitt opp. De vil snart bli helbredet, og da se herligheten på resten av fjellet og begynne å klatre. Disse vil være modige krigere i det siste slaget.«

«Men hadde det ikke vært bedre for dem om de besteg fjellet sammen med oss ​​andre?» Protesterte jeg, da jeg så tilstanden deres.

«Det hadde vært bedre for dem, men ikke for deg. Ved å bli her gjorde de det lettere for deg å klatre, fordi de holdt de fleste av fiendene dine opptatt. Svært få av de på de høyere nivåene har noen gang strukket ut hånden for å hjelpe andre med å komme til fjellet, men det gjorde disse. Selv når de knapt kunne holde seg på fjellet selv, strakte de ut hånden og dro andre opp. Faktisk har de fleste mektige krigere blitt ført til fjellet av disse trofaste. De er ikke mindre helter enn de og andre kom til toppen. De brakte stor glede i Himmelen ved å lede andre til Frelse. Derfor kom alle Himmelens engler for å hjelpe dem, men bare de mest fornemme fikk gjøre det.»

Igjen skammet jeg meg over min tidligere holdning til disse store helgene. Mange av oss hadde hånet dem da vi klatret videre til de høyere nivåene. De hadde gjort mange feil i kampen, men de hadde også demonstrert mer av jordens hjerte enn resten av oss. Herren ville ha forlatt de trettini for å lete etter en som hadde gått seg vill. Disse ble der de fortsatt kunne nå de fortapte, og de betalte en høy pris for det. Jeg ville også hjelpe til, men visste ikke hvor jeg skulle begynne.

Da sa Visdommen: «Det er riktig at du er villig til å hjelpe, men du er til størst hjelp ved å fortsette å gjøre det du har blitt kalt til. Alle disse vil bli helbredet, og de vil bestige fjellet. De kan nå klatre høyere på grunn av deg og de andre som gikk foran dem, og slo ned fienden og markerte veien. De vil gjenforenes med deg i kamp. Dette er de som ikke frykter fienden og som aldri vil stå tilbake for ham.»

Hovmodets makt

Jeg reflekterte over det faktum at jeg lærte like mye ved å gå ned fra fjellet som jeg hadde gjort da jeg besteg det, da plutselig støyen fra slagmarken tok min oppmerksomhet. Nå hadde tusenvis av mektige stridsmenn krysset feltet for å angripe restene av fienden. Fienden flyktet i alle retninger, bortsett fra en av denne divisjonen, nemlig Hovmod. Helt uoppdaget hadde de avansert bak de fremrykkende krigerne, og nå var den i ferd med å gjøre klar en salve av piler. Det var da jeg forsto at krigerne ikke hadde beskyttelse for ryggen. De var fullstendig utsatt og sårbare for det som måtte ramme dem.

Da brøt Visdom inn: «Du har lært at den troendes rustning mangler støtte for ryggen, det vil si at man blir sårbar hvis man stikker av fra fienden. Men du har aldri sett at man også blir sårbar av å gå frem i stolthet.»

Jeg kunne bare nikke samtykkende. Det var for sent å gjøre noe, og det var nesten uutholdelig å se på, men Visdom sa at jeg måtte. Jeg visste at Guds rike ville lide et stort nederlag. Jeg hadde følt meg trist før, men aldri så trist.

Til min overraskelse la ikke krigerne engang merke til at Hovmods pilene traff dem. Fienden fortsatte å skyte. Krigerne blødde og ble raskt svekket, men de nektet å innrømme det. Snart var de alt for svake til å holde opp sine skjold og sverd, så de kastet dem fra seg og sa at de ikke trengte dem lenger. Så begynte de å ta av rustningen og sa at det ikke var behov for dem lenger heller.

Så dukket det opp en annen fiendtlig divisjon som raskt kom frem. Divisjonen ble kalt Stor Villfarelse. Disse forløste en mengde piler som alle så ut til å treffe sine mål. Så førtes denne en gang store hæren av ærerike krigere bort av noen få villfarende demoner – demoner som alle var små og tilsynelatende svake. De ble tvunget inn i forskjellige fangeleirer, som hver hadde navn etter forskjellige demonisk lære. Jeg ble overrasket over at dette store fellesskapet av rettferdige mennesker kunne beseires så lett, og fortsatt ikke engang visste hva som hadde truffet dem

«Hvordan kunne disse som var så sterke, som hadde vært med hele veien til toppen av fjellet og som hadde sett Herren, være så sårbare?» slapp det ut av meg.

«Stolthet er den vanskeligste fienden å oppdage, og den sniker seg alltid bakfra,» beklaget Visdom. «I noen henseender er den største risikoen for å falle for de som har vært på det høyeste nivået. Du må alltid huske at i dette livet kan du falle når som helst fra hvilket som helst nivå.»

«Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor 10:12) ,»svarte jeg. «Dette bibelverset inngir meg Hellig frykt nå

«Når du tror at du er den som minst sannsynlig til å falle, så er du faktisk den som er nærmest fallrepet. De fleste mennesker faller rett etter en stor seier» beklaget Visdom.

«Hvordan kan vi unngå å komme under et slikt angrep som dette?» Spurte jeg.

«Hold deg nær meg, spør Herren før du tar større avgjørelser og beholder den der kappen på. Da kan ikke fienden så lett komme inn i en blindsone som han gjorde med dem.»

Jeg så på kappen min. Det virket så enkelt og lite iøynefallende. Det føltes som om det fikk meg til å se mer ut som en hjemløs enn en kriger. Visdom svarte meg som om jeg hadde tenkt høyt:

«Herren er nærmere de hjemløse enn konger. Du handler bare med sann styrke i den grad du vandrer i Guds nåde, og ‘han gir de ydmyke nåde.’ Ingen ondt våpen kan passere gjennom denne kappen, for ingenting er kraftigere enn Hans nåde. Så lenge du bar denne kappen var du beskyttet mot den slags angrep.»

Jeg så opp for å se hvor mange krigere som var igjen på fjellet. Jeg ble forferdet over å se hvor få det var. Imidlertid la jeg til at de alle bar ydmykhetens kappe. «Hvordan skjedde det?» spurte jeg. «Da de så kampen du nettopp var vitne til, kom de alle til meg og ba om hjelp, og jeg ga dem kappene deres,» svarte Visdom. «Men jeg trodde du var med meg hele tiden?» «Jeg er med alle som gjør min Fars vilje,» svarte Visdom. «Du er Herren!» Ropte jeg. «Ja,» svarte han. «Jeg lar deg vite at Jeg aldri ville forlate deg eller overgi deg. Jeg er med alle Mine krigere som jeg er med deg. Jeg vil være alt du trenger for å gjøre min vilje, og du har trengt nettopp visdom.» Så bleknet han bort.

Rangordning i Riket

Han forlot meg midt i et stort selskap av engler som betjente de sårede på Frelsens nivå. Da jeg gikk forbi disse englene, gikk de ned på ett kne og viste meg stor respekt. Til slutt spurte jeg en av dem hvorfor han gjorde det, siden selv den minste blant dem er mye kraftigere enn meg. «På grunn av kappen,» sverget han. «Det er den høyeste rangeringen i kongeriket.» «Det er bare en vanlig kappe», protesterte jeg. «Nei!» protesterte engelen. «Du er kledd i Guds nåde. Det finnes ingen større kraft enn det!» «Men det er tusenvis av oss alle som bærer samme kappe. Hvordan kan det representere en rang?» spurte jeg.

«Dere er det fryktede mesterlaget, sønner og døtre til Kongen. Han bar den samme kappen da han gikk på jorden. Så lenge du er kledd i den, er det ingen makt i himmelen eller på jorden som kan stå foran deg. Alle i himmelen og helvete kjenner igjen den kappen. Vi er i sannhet hans tjenere, men Han bor i deg, og du er ikledd hans nåde.»

På en eller annen måte forsto jeg at hvis jeg ikke hadde båret kappen og min strålende rustning derfor hadde blitt avslørt, ville engelens krav og deres oppførsel mot meg ha næret min stolthet. Det var rett og slett umulig å føle seg stolt eller arrogant når man hadde på seg en så skitten grå enkel ting. Min tillit til kappen vokste raskt.