Kallet – Kapittel 10 – Hæren

Plutselig stod jeg på et høyt fjell og så utover en stor slette. Foran meg var det en stor hær som marsjerte i en bred front. Det var tolv divisjoner i fortroppen som skilte seg skarpt ut fra den enorme mengden av soldater som fulgte etter dem. Disse divisjonene var igjen delt opp i det jeg antok å være regimenter, bataljoner, kompanier og rekruttavdelinger. Divisjonene var adskilt med deres faner, og regimentene var adskilte ved deres forskjellige fargede uniformer.

Bataljonene, kompaniene og rekruttavdelingene var adskilt ved slike ting som belter eller epåletter som hver gruppe bar. Alle bar rustning som var i skinnende sølv. Skjoldene syntes å være rent gull og våpenene syntes å være rent sølv og gull. Bannerne var kolossale, 30 til 40 fot lange. Mens soldatene marsjerte, blinket deres rustning og våpen i solen som lyn, og bannernes blafring og deres føtters skritt, hørtes som rullende torden. Jeg tror ikke jorden noen gang har vært vitne til noe som var likt dette tidligere.

Da jeg var nær nok til å se deres ansikt – han- og hunkjønn, gammel og ung fra enhver rase, lå det en veldig besluttsomhet i deres ansikt, uten at de var anspent. Strid lå i luften, men i rekkene kunne jeg merke slik en dybde av fred at jeg visste at ikke en eneste en fryktet striden som de marsjerte mot. Den åndelige atmosfære som jeg følte nær dem var frykinngytende som deres utseende.

Jeg så på deres uniformer. Fargene var strålende. Hver soldat hadde også rangsemblemer og medaljer. Generalene og andre høye rekkers offiserer marsjerte i rekkene sammen med de andre. Likevel var det tydelig at disse som hadde høyere rang, var i ledelsen og ingen syntes å være overfølsomme for sin rang. Fra den høyeste offiser til den laveste syntes de å være nære venner. Det syntes å være en hær med enestående disiplin, enda det også syntes å være en stor familie.

Mens jeg studerte dem forekom dem meg å være uselviske – ikke på grunn av mangel på identitet, men fordi de alle var så sikre på hvem de var, og hva de skulle gjøre. De var ikke opptatt av seg selv eller å søke anerkjennelse. Jeg kunne ikke merke ambisjoner eller stolthet i noen av rekkene. Det var overveldende å se så mange som var så enestående, men likevel i slik harmoni og marsjerte i perfekte skritt. Jeg var sikker på at det aldri hadde vært en slik hær på jorden som denne.

Da jeg var bak frontdivisjonene så jeg en meget større gruppe som var sammensatt av hundreder av divisjoner. Hver av disse var av forskjellig størrelse. Det minste antall var på omkring to tusen og den største i hundreder av tusener. Selv om denne gruppen ikke var så skarp og fargerik som den første, var også denne en fryktinngytende hær pågrunn av dens størrelse. Denne gruppen hadde også banner, men de var ikke på langt nær så store og imponerende som de i den første gruppen. De hadde alle uniformer og rang, men jeg var overrasket over at mange av dem ikke hadde engang et komplett sett av rustningen, og mange hadde ikke våpen. Rustningene og våpnene som de bar var nesten ikke pusset og skinte ikke som de i den første gruppen.

Da jeg så nærmere på rekkene, kunne jeg se at de alle var bestemte og hadde én hensikt, men de hadde ikke den samme innstillingen som den første gruppen. De syntes å være mer opptatt av sin egen rang og deres rang som var rundt dem. Jeg følte at dette var en forvirrende hemming i deres innstilling. Jeg kunne også merke ambisjoner og sjalusi i rekkene, som uten tvil førte til videre forstyrrelser. Allikevel følte jeg at den andre divisjon hadde en høyere grad av oppofrelse og mål enn noen armé på jorden. Denne var også en kraftfull tropp.

Bak denne andre arméen, var det en tredje som marsjerte så langt bak de første to arméer, at jeg ikke var sikker på om de kunne se gruppene som var foran dem. Denne gruppen var mange ganger større enn den første og den andre arméen til sammen. Den syntes å bestå av millioner på millioner. Mens jeg betraktet det på avstand, ville denne arméen bevege seg i forskjellige retninger lik en stor flokk med fugler, først fare én vei og så den neste uten å bevege seg i strak retning lenge. På grunn av de uberegnelige bevegelsene, gled den lenger og lenger bort fra de første to gruppene.

Da jeg kom nærmere, så jeg at disse soldatene hadde blasse, fillete grå uniformer som verken var presset eller renset. Nesten enhver var blodig og såret. Noen få forsøkte å marsjere, men de fleste vandret i den rådende retning hvilken de andre gikk fram. Bekjempelse brøt konstant ut i rekkene og forårsaket at mange ble såret. Noen av soldatene prøvde å holde seg nær til de frynsete bannerne som var spredt i deres rekker. Men selv de som holdt seg nær bannerne hadde heller ikke en klar identitet, fordi de hele tiden beveget seg fra ett banner til et annet banner.

I denne tredje arméen ble jeg overrasket over at det bare var to grader – generaler og menige. Bare noe fa hadde et stykke av rustning på, og jeg så ikke noe våpen uten noen lekevåpen som generalene bar. Generalene brisket seg med disse lekevåpen, som det å eie dem, gjorde offiserene spesielle. Men selv de som var i rekkene kunne fortelle at våpnene ikke var ekte. Dette var trist fordi det var åpenbart at disse i rekkene ønsket desperat å finne noen som som var ekte, og som de kunne følge etter.

Det syntes ikke å være noen ambisjoner uten blant generalene. Dette var ikke på grunn av uselviskheten som var i den første arméen, men fordi det var så liten omsorg. Jeg tenkte at ambisjonens nærvær i den andre gruppen ville i det minste være bedre enn forvirringen som hersket i denne gruppen. Generalene her var mer oppsatt på å tale om dem selv og angripe hverandre, slik som den lille gruppen rundt bannerne gjorde konstant. Jeg kunne se at krigene innenfor rekkene var årsaken til de store streifene og uregelmessige forandringer av retningene som disse gruppene ville gjøre fra tid til tid.

Som jeg så på millionene i den siste gruppen, følte jeg at selv med deres enorme antall, brakte de ikke egentlig styrke til arméen, men heller gjorde den svakere. I en virkelig strid ville de gjøre mer av passivitetet enn aktivitet. Bare å oppholde dem med mat og beskyttelse ville koste mer i midler enn den verdien de kunne tillegge arméens mulighet til å stride. Jeg tenkte at en menig i den første og andre gruppen ville være mer verd enn mange generaler fra den tredje. Jeg kunne ikke forstå hvorfor den første gruppen tillot denne gruppen å være et tilheng bak dem. De var åpenbart ikke ordentlige soldater.

SIPPORAS VISDOM

Plutselig var jeg på fjellet hvor jeg kunne se hele arméen. Mens jeg iakttok den, la jeg merke til at hele sletten foran arméen var tørr og støvete, men etter de tolv første divisjonene hadde passert, ble øyeblikkelig jorden mørkegrønn med trær som ga skygge og bar frukt, og rene bekker fløt gjennom landet. Denne arméen gjenopprettet jorden. Jeg tenkte på forskjellen det ville bli på denne arméen og verdens arméer når de drar gjennom et land. De ville plyndre og herje til landet var aldeles ødelagt.

Jeg betraktet den andre divisjonen mens de passerte over den samme grunn. De forlot broer og mange bygninger, men grunnen var ikke etterlatt i så god tilstand som den var før de passerte. Gressset var ikke så grønt. Bekkene var liksom mudret, og mye av frukten var blitt tatt.

Jeg så hva som hendte når den tredje gruppen passerte den samme grunn. Gresset var enten borte eller så nedtrampet i jorden at det ikke var synlig. De få trærne som var igjen var plyndret. Elvene var forurenset. Broene var ødelagt og umulig å passere. Bygningene var forlatt som ruiner. Det så ut som denne gruppen hadde tilintetgjort alt det gode som de to første hadde gjort. Mens jeg så på dette, vellet vreden opp i meg.

Jeg følte at Visdom stod ved siden av meg. I en lang tid sa han ingenting, men jeg kunne føle at han også var vred.

«Selviskhet ødelegger,» sa han tilslutt.

«Jeg kont for å gi liv og det i overflod. Selv når min armé har modnet seg, vil det være mange som påkaller mitt navn og følger etter de som følger meg, men de kjenner meg ikke og går ikke på mine veier. De ødelegger frukten av disse som følger meg. På grunn av dette, vet ikke verden om de skal anse mitt folk som en velsignelse eller forbannelse.»

Mens Visdom sa dette, følte jeg en veldig varme komme fra ham. Den forsterket seg til den var så smertefull at det ble vanskelig for meg å konsentrere meg om det han sa. Men jeg kjente at jeg følte hva han følte, og at det var en viktig del av budskapet som han meddelte til meg. Smerten var en kombinasjon av medlidenhet for jorden og vrede mot egoismen i denne arméen. Begge følelsene var så sterke at jeg følte at de holdt på brenne inne i meg.

Mens Herrens vrede fortsatte å stige, følte jeg at han kunne ødelegge hele arméen. Da husket jeg hvordan Herren hadde møtt Moses når han var på veien til Egypt i lydighet til Herren. Herren søkte å drepe ham inntil hans hustru, Sippora, omskar deres sønn. Dette hadde jeg aldri forstått før nå. Fordi omskjærelse taler om å fjerne det kjødelige, eller den sanselige natur, var hendelsen med Moses en profetisk forløper av synden til presten Eli, som hadde brakt en forbannelse over seg selv og nederlag for Israel, fordi han hadde forsømt å disiplinere sine sønner.

«Herre, reis opp disse med Sipporas visdom!» ropte jeg ut.

Den brennende følelsen fortsatte, og en dyp bestemthet kom over meg til å gå til lederen av denne store arméen og fortelle dem historien om Sippora, og at alle i Herrens hær måtte bli omskåret på deres hjerter. Den kjødelige natur måtte skjæres bort. Jeg forstod at hvis de marsjerte lenger før dette var gjort, var hele arméen i fare for å bli ødelagt av Herren selv, slik som han nesten hadde drept Moses da han var på vei til Egypt.

Så stod jeg i Dommerhallen foran dommersetet. Herren fremkom fortsatt som Visdom, men jeg hadde aldri sett ham mer heftig, heller ikke at hans ord komme med mer styrke.

«Du har alt sett denne arméen i ditt hjerte mange ganger. Jeg er nå i ferd med å verve ledere som vil lede denne armé. Jeg vil sende deg til mange av disse ledere. Hva vil du si til dem?»

«Herre, dette er en stor armé, men jeg sørger fremdeles over tilstanden til den tredje gruppen. Jeg kan ikke forstå hvorfor de er tillatt å fremstå som en del av din armé. Jeg ville like å si dette før de fortsatte, at den første og den andre arméen skulle vende om og jage vekk den tredje gruppen. De var i virkeligheten meget nær en stor pøbelhop.»

«Det du så i dag er fremdeles i fremtiden. Det presteskapet som jeg er i ferd med å forløse, vil samle denne arméen og utruste dem til å bli alt som du så. Ved denne tid er nesten hele min armé i den tredje gruppens tilstand. Hvordan kan jeg la dem bli drevet bort?»

Jeg ble overveldet ved dette, selv om jeg visste at jeg aldri hadde sett Herrens folk i en så god tilstand som den andre gruppen i denne arméen.

«Herre, jeg vet at jeg kjente din vrede mot denne gruppen. Hvis nesten hele din armé er i denne tilstanden nå, er jeg bare takknemlig for at du ikke har tilintetgjort oss alle sammen. Da jeg så på den tredje gruppen, følte jeg at deres sørgelige tilstand var på grunn av mangel på trening, utrustning og visjon, dertil forsømmelse av å omfavne korset som omskjærer hjertet. Jeg tror jeg må gå til dem med budskapet om Sippora, men de trenger også sersjanter til å inneksisere dem og offiserer til å trene dem.»

Visdom fortsatte: «Husk den første arméen som du så foran fjellet. De var også ikke forberedt for striden, og når striden begynte, løp disse som ikke var beredt. Likevel kom mange tilbake med rustning på og hadde byttet ut villfarelsen med sannhet. De første to gruppene av arméen ble også vekket opp og forandret ved striden da de så sin sanne tilstand. Da ropte de på meg, og jeg sendte dem hyrder etter mitt eget hjerte.

Alle mine hyrder er lik kong David. De er ikke leiesvenner som søker deres egen plass eller posisjon, men de vil legge ned sine liv for mitt folk. De er også fryktløse i kampen mot mine fiender og rene i deres tilbedelse av meg. Jeg er i ferd med å sende disse hyrder frem. Du må gå tilbake med budskapet om Sippora. Snart kommer tiden når jeg ikke vil forbli hos disse som søker å være regnet med mitt folk, men som ikke omskjærer sitt hjerte. Du må gå og advare dem om min vrede.

Jeg sender deg også tilbake for å vandre med profetene som jeg sender frem som Samuel for å la strømme olje over mine sanne hyrder. Mange er nå ansett for å være de minste av sine brødre, men du vil finne at de trofast tjener sin lille flokk, og som trofaste arbeidere i hva som helst Jeg gir dem å gjøre. Disse er mine trofaste som er kalt til å bli konger. Disse vil jeg betro min autoritet. De vil berede mitt folk for den store endens strid.»

Jeg undret meg i mitt hjerte om vi nå var i den tilstand som den tredje gruppen, hva var det da å gjøre med generalene som ikke synes å være virkelige generaler i det hele tatt.

«Du har rett De er ikke ekte generaler,» svarte Herren.

«Jeg utvalgte ikke dem, men de utvalgte seg selv. Allikevel så vil noen av dem bli forandret, og jeg vil gjøre dem til generaler. Andre vil bli brukbare offiserer. Men mesteparten vil flykte ved synet av kamp, og du vil aldri se dem igjen.

Husk dette: Ved en tid var alle i de to første gruppene en del av den siste. Når du går med budskapet om Sippora, proklamer da at jeg ikke lenger vil tolerere sanseligheten i mitt folk. De som jeg i sannhet har kalt og som er trofaste og lojale ved å tyde meg, vil ikke flykte fra omskjærelsen, men vil stå i mot det kjødelige i leiren så de ikke vil bringe dom over dem. Mine hyrder er ansvarlige for tilstanden til mine får. Mine generaler er ansvarlige for tilstanden hos mine soldater. Disse som jeg har kalt vil ta dette ansvaret fordi de elsker meg. De elsker mitt folk, og de elsker rettferdighet.»

HÆRSKARENES KAPTEIN

Nå var jeg ikke lenger foran dommersetet, men på fjellet og så nedover på armeen igjen. Visdom stod ved min side. Han var besluttsom, men jeg følte ikke lenger den smerte og vrede som jeg hadde gjort før.

«Jeg har tillatt deg å se litt inn i framtiden,» begynte Visdom. «Jeg sender deg til dem som er kalt til å forberede min armé og lede den. Disse er de som har kjempet striden på fjellet. Disse er de som har møtt hæren til Anklageren og forblitt trofaste. Disse er de som har voktet over mitt folk og beskyttet dem med sitt eget liv. De er kalt til å være ledere i min armé, som vil kjempe i den store striden til slutt, og vil bli stående uten frykt og vil stå imot all mørkets makt.

Som du kan se, marsjerer denne arméen, men det vil bli tider da den slår leir. Å slå leir er like viktig som å marsjere. Da er det tid for planlegging, trening og å skjerpe dyktigheten i våpen. Det er også tid for de i den første gruppen å vandre iblant de i den andre, og for ledere av den andre gruppen til å vandre iblant de i den tredje gruppen, for å finne dem som er kalt til å nå det neste nivå. Gjør dette mens du kan, for tiden er nær når Åpenbaringen 11,1-2 vil bli fullført Disse som ønsker å bli kalt med mitt navn, men ikke vandrer på mine veier, vil bli trådt under føtter. Før den største store strid, vil min armé være hellig likesom jeg er hellig. Jeg vil fjerne de som ikke er omskåret på hjertet og lederne som ikke holder fram min rettferdighet. Når det siste slaget er utkjempet, vil det ikke være noen tredje gruppe som du ser her.

Inntil nå har min armé kastet bort mesteparten av tiden når de har slått leir. Akkurat som jeg leder mitt folk fremover med et klart mål, slik er det også når jeg kaller min armé til å slå leir, det er en hensikt. Den styrke som arméen som marsjerer har, vil bli avgjørende ved kvaliteten av dets leir. Når det er tid til å stanse og slå leir for en sesong, er det for å lære mitt folk mine veier. En armé er en armé enten den er i kamp eller i fred. Du må lære hvordan du slår leir, hvordan du marsjerer, og hvordan du kjemper. Du vil ikke gjøre noe av dette godt, hvis du ikke gjør dem alle riktig.

Min armé må være klar til å gjøre alt av dette inn i sesongen og ut av sesongen. Kanskje du tenker at nå er det tid til å marsjere, men jeg vil lede deg til å slå leir fordi jeg ser ting som du aldri kan se, selv fra denne visjonens plass. Hvis du følger meg, vil du alltid gjøre riktige ting til riktig tid, selv om det ikke synes riktig for deg. Husk at jeg er kapteinen over hæren.

En armés avgjørelse vil bestemmes ved edelheten i deres misjon, hvor godt de er forberedt for deres misjon, og hvordan de blir ledet. Denne arméen vil marsjere med den mest edleste misjon som har vært gitt til noe menneske. Likevel er få av mitt folk blitt utrustet for sin oppgave, og de som nå leder mitt folk, følger deres egne begjæringer. Nå vil jeg oppreise ledere som vil trene og utruste mitt folk. De vil alltid følge meg fordi jeg er hærskarenes kaptein.

Mange arméer opplever både seire og nederlag. Min armé har marsjert i mange århundrer. Den har også hatt mange seire og nederlag. Min armé har tapt mange slag fordi de angrep fienden når jeg ikke ga befaling om det. Andre led nederlag fordi de angrep fienden med utrente folk. De fleste av deres ledere har gjort dette fordi de søkte sin egen ære. Som Paulu skrev i hans tid:

«de søker alle sine egne interesser (Fil. 2:21).»

Andre ledere har hatt mine interesser i sitt hjerte og opp riktig søkt seier over ondskap for mitt navn skyld, men de trente ikke deres folk godt nok. De vandret ikke med meg som deres Visdom. Nå vil dette bli forandret. Jeg vil være hærens kaptein. Bli ikke oppgitt over hvordan mitt folk oppfarer seg, men husk på hva de vil bli. Jeg vil nå reise opp ledere som bare vil marsjere når jeg gir ordre til det. Når min armé følger meg, vil den vinne hvert slag. Når de slår leir, vil de kjenne mitt nærvær, og de vil vokse seg sterkere på mine veier.

I framtiden vil du komme til en tid når du ser min armé eksakt slik som den er nå. Ved den tid vil du føle min brennende vrede. Du vil forstå at jeg ikke vil forbli hos dem som fortsetter i den tilstand som den tredje gruppen er i. Da vil jeg stoppe marsjeringen av hele arméen inntil de i denne gruppen har blitt disiplinert til å bli soldater eller blir spredt. Jeg vil disiplinere de i den andre gruppen til å kaste vekk deres onde ambisjoner og leve for meg i sannhet. Så vil min armé marsjere fremover, ikke for å ødelegge, men for å gi liv. Jeg vil være i deres midte og trå mine fiender under denne arméens føtter. Jeg kommer til å være hærskarenes kaptein.»