Mens jeg stod ved side av Visdom og så på at Stefan gikk gjennom gjerdene, ropte han ut:«Hva er muren laget av?»
«Frykt.»
Jeg så at Stefan stoppet og så på muren. Den var enorm. Mange greide aldri å passere gjerdene. Og jeg visste at dette var en avgjørende prøve for Stefan.
Uten å se seg tilbake, ropte han igjen: «Vil du hjelpe meg å klatre over den?»
«Jeg kan ikke hjelpe deg,» svarte jeg. «Hvis jeg prøver å hjelpe deg, vil det bli dobbelt så langt og enda vanskeligere. For å overvinne din frykt, må du møte den alene.»
«Jo mer jeg ser på den, jo verre synes den,» hørte jeg Stefan si til seg selv.
«Stefan, du har gjort din første feil,»
«Hva gjorde jeg?» skrek han nedslått og allerede full av frykt.
«Du stoppet.»
«Hva gjør jeg nå? Det føles som om føttene er for tunge til å beveges.»
«Se på hullene som du laget i gjerdene,» sa jeg. Så ser du på toppen av muren og begynner å gå. Når du kommer til muren, så fortsett å gå. Ikke stans for å hvile. Det er ikke noen hvile å finne ved å henge på siden av muren. Så fortsett å klatre til du når toppen.»
Til min store lettelse begynte han å bevege seg fremover igjen. Han gikk nå meget saktere, men han beveget seg. Da han var kommet til muren, begynte han å klatre, sakte men sikkert. Når jeg visste at han ville klare det, gikk jeg til muren og klatret den raskt så jeg kunne møte ham på den andre siden.
Jeg visste at Stefan ville bli tørst, så jeg ventet på ham ved en bekk. Når han kom dit, var han overrasket over å se meg, men meget glad. Jeg var også overrasket over å se forandringen i ham. Ikke bare skinte hans øyne mere strålende og klarere enn noen gang, men han vandret med en tillit og fornemhet som var overveldene. Jeg hadde sett ham som en korsets soldat, men jeg hadde ikke sett ham som den store fyrste som han tydeligvis var kalt til å være.
«Fortell meg om det,» sa jeg.
«Det var så vanskelig å begynne å gå igjen og fortsette vandringen. Jeg visste at hvis jeg noen gang stoppet, ville det kanskje bli enda vanskeligere å starte igjen. Jeg tenkte på alle de du hadde fortalt meg om, disse som kjente Herrens navn, men aldri hadde klatret muren i tro til hans navn. Jeg forstod at jeg kunne bli en av dem. Jeg bestemte meg da for, at selv om jeg falt, selv om jeg døde, ville jeg heller dø enn å være i dette fengslet. Jeg ville heller dø enn å ikke se hva som var på den andre siden, og ikke gjøre den reisen som jeg var kalt til å gjøre. Det var hårdt, mye vanskeligere enn jeg trodde, men det er allerede verd det.»
«Her, drikk av denne bekken. Du vil finne alt vannet og føden som du trenger på reisen. Det vil alltid være der når du virkelig trenger det. La hungeren og tørsten holde deg i bevegelse. Når du finner forfriskninger, hvil deg så den stunden det varer og fortsett så vandringen.»
Han drakk raskt, og så stod han opp ivrig etter å forsette reisen. «Jeg vil ikke se deg igjen på en stund, så det er noen få ting jeg vil fortelle deg som vil hjelpe deg på reisen.»
Stefan så på meg med en slik fokusering og klarhet at det var forunderlig. De som har opplevd det største fangenskap, vil elske friheten mest, tenkte jeg. Jeg pekte på det største fjellet som vi kunne se.
”Nå må du klatre det fjellet. Når du kommer til toppen, så se så langt du bare kan. Merk deg vel hva du ser, og se på veien som vil lede deg dit du skal. Lag et kart over veien i dine tanker. Det er dit du er kalt til å gå.»
«Jeg forstår,» svarte han.«Men kan jeg ikke se fra en av disse lavere fjellene? Jeg er ikke lenger redd for å klatre, men jeg er ivrig etter å fortsette reisen.»
«Du kan se steder fra disse lavere fjellene, og komme deg til dem mye raskere. Du kan velge å gjøre det. Det vil ta lenger tid og være mye vanskeligere å klatre det høye fjellet, men derfra vil du være i stand til å se meget lenger og se noe som er meget større. Reisen fra det høye fjellet vil også være mer vanskelig og ta lenger tid. Du er fri og kan velge den ene eller den andre reisen.»
«Du tar alltid det høyeste fjellet, gjør du ikke?» spurte Stefan. «Jeg vet at det alltid er best, men jeg kan ikke si at jeg alltid har valgt det høyeste fjellet. Jeg har ofte valgt den letteste og raskeste vei. Men jeg ble alltid bedrøvet når jeg gjorde det. Jeg tror nå at det er visdom å alltid velge å klatre det høyeste fjellet. Jeg vet at de største skattene er alltid på slutten av den lengste og vanskeligste reisen. Jeg tror at du også er av den slags skattejegere. Du har overvunnet enorm frykt. Nå er tiden inne til å vandre i stor tro.»
«Jeg vet at det du sier er sant, og jeg vet i mitt hjerte at jeg må klatre det høyeste fjellet nå, ellers vil jeg alltid velge det som er mindre enn det jeg kunne ha klart. Jeg er bare så ivrig etter å komme i gang og ankomme mitt bestemmelsested.»
«Tro og tålmodighet vandrer i sammen,» svarte jeg. ”Utålmodighet er i virkeligheten mangel på tro. Utålmodighet vil aldri lede deg til Guds høyeste hensikt. Godt kan bli den største fiende av det beste. Nå er det tid til å etablere et mønster i ditt ved å velge det høyeste og det beste. Dette er veien til å forbli nær Visdom.»
«Hva annet har du å fortelle meg før jeg går?» spurte Stefan der han satt på en sten og klokt ventet tålmodig på å motta alt han trengte før han dro videre. Jeg tenkte at han kanskje allerede kjente Visdom bedre enn jeg kjente ham.
EN ADVARSEL
«Det er en annen visdom som ikke er Guds visdom, og det er en annen som kaller seg «visdom». Han er ikke Visdom, han er vår fiende. Han kan være vanskelig å gjenkjenne fordi han prøver å fremkomme som Visdom, og han er veldig god til det. Han kommer som en lysets engel, og vanligvis bringer han sannhet. Han vil ha en form av sannhet, og han har visdom, men det har tatt meg lang tid til å bli istand til å skjelne den fra Sannheten og Visdommen. Jeg har lært at jeg fortsatt kan bli lurt av ham i det øyeblikket jeg tenker at jeg ikke kan det. Visdom har fortalt meg at vi aldri kan bli lurere enn fienden – vårt vern er først å gjenkjenne og så motstå ham.»
Stefans øyne ble vidåpne ettersom uttrykket «jeg vet» kom over ham.
«Jeg vet hva du taler om!» brøt han inn. ”Jeg møtte en masse mennesker i fengslet som fulgte ham der. De snakket alltid om en høyere visdom og en høyere kunnskap. De virket alltid å være
edle og fine folk, men de føltes ubehagelige. Når jeg fortalte dem Dm Visdom, sa de at de også kjente« Visdom,» og at han var deres indre leder. Allikevel, når jeg lyttet til dem, kunne jeg ikke føle at jeg ble ledet til frihet ved det de sa, men heller til sterkere trelldom i dette fengslet. Jeg følte bare mørke rundt dem, ikke som det lyset jeg følte når jeg talte med Visdom. Jeg visste at det ikke var det samme.»
«Den sanne Visdom er Jesus. Det vet du nå. Sann visdom er å søke ham. En visdom som ikke leder deg til Jesus er en falsk visdom. Jesus vil alltid sette deg fri. Den falske visdom vil alltid lede deg til trelldom. Allikevel, sann frihet ligner ofte først på trelldom, og trelldom ligner vanligvis på frihet til å begynne med.»
«Det kommer ikke til å bli enkelt?» klaget Stefan.
«Nei. Det kommer ikke til å bli lett, og det er det ikke ment å være heller. Mistanke er ikke det samme som sann dømmekraft. Men hvis du vil mistenke noe, så mistenk det som synes lett. Jeg har ennå ikke funnet «lett» gjennom noen dør eller vei som har vært rett. Å ta den letteste veien, er den sikreste måten til å bli misledet. Du er kalt til å bli soldat, og du er nødt til å sloss. Nå er hele verden i den falske visdoms makt, og du må overvinne verden for å nå ditt mål.»
«Jeg har allerede måttet gjøre ting som har vært hardere enn jeg noensinne har gjort før,» reflekterte Stefan. «Men du har rett – det er hardt, men det er verdt det. Jeg har aldri kjent slik glede, slik tilfredshet, slikt håp. Frihet er hardt. Det er vanskelig å velge hvilket fjell jeg skal bestige. Over der visste jeg at jeg kunne ha valgt å ikke bestige muren. Jeg følte at frykten over å gjøre det valget var frykten på innsiden av meg. Men da jeg hadde gjort valget,visste jeg at jeg ville klare meg over toppen. Men vil det aldri bli lettere?»
«Jeg tror ikke det, men på en måte blir en hardere kamp til mer fullkommen seier. Det kan ikke bli seier uten strid. Jo større krig, jo større seier. Jo flere seire du opplever, desto mer ser du fram til neste krig, og du løftes til og med høyere for å møte de større. Hva som gjør det lett, er at Herren alltid leder oss til seier. Hvis du holder deg nær til ham, vil du aldri feile. Etter enhver krig, enhver prøve, er du mye nærmere ham og kjenner ham mye bedre.»
«Vil jeg alltid føle dette mørke når den falske «visdom» prøver å forføre meg?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet at mørke kommer når vi søker oss selv. Når han forførte den første mann og kvinne til å spise fra kunnskapens tre om godt og ondt, så var det det første de gjorde å se på seg selv. Når den falske visdom kan få oss til å bli selvsentrert, vil vårt fall i trelldom bli sikker. Forføreren prøver alltid å få deg selvopptatt. Kallet til å fullføre vårt mål er ikke for vår skyld, men for Herrens skyld og for hans folks skyld.»
«Har noen noensinne klart det uten å bli lurt?»
«Jeg tror ikke det. Selv den store apostel Paulus innrømmet at han hadde blitt forført av Satan. Peter ble narret noen få ganger som er skrevet i Skriften, og vi kjenner ikke til hvor mange ganger som ikke er opptegnet.
Men vær ikke opptatt av å bli bedratt. Det er faktisk en av de største feller. Han forfører mange ved å få dem til å frykte hans kraft til å bedra, enn å ha tillit til Den Hellige Ånds kraft til å lede dem til hele sannheten. Disse som har falt i denne snaren, faller ikke bare i større trelldom i frykt, men de vil angripe hvem som helst som vandrer i den friheten som kommer av tro. Jeg er sikker på at du ikke vil komme langt oppå fjellet før de angriper deg.»
«Og de kjenner navnet Jesus,» spurte Stefan litt forvirret. «De må ha kjent til hans navn for å komme over muren og til å ha gått så langt. Jeg mener – kjente de virkelig til hans navn noen gang?»
«Jeg er sikker på at de gjorde det. Men stå og se gjennom dalen foran deg og rundt hvert fjell. Hva ser du?»
«Det ser ut som små fengsler. Det ser ut som det er mange som er lik den jeg kom ut av.»
«Det er derfor jeg var overrasket når du fortalte meg at Visdom hadde sagt at dette var det eneste fengslet. Men etter at jeg var der for en liten stund forstod jeg hva han mente. Se på de høye murene. Se på gjerdene. De er alle like. Hvis du blir fanget på reisen, vil de ikke bringe deg tilbake hit. De vet at du ville foretrekke døden fremfor det, men de vil ta deg til et av de andre fengslene. Når du nærmer deg dem, er det vanskelig å se at de er fengsler fra utsiden, men på innsiden er de alle like – med mennesker som er splittet og fengslet av deres egen frykt.»
«Jeg er glad for at du viste dem til meg,» forsøkte Stefan seg.«Jeg så ikke engang fengslene når jeg så denne veien fra toppen av muren, eller da jeg så etter fjellet som jeg skal klatre. Og du tror at jeg vil bli angrepet mange ganger av disse som vil forsøke å fange meg og sette meg i et av dem. Og disse folk vil bruke navnet Jesus?»
«Herren selv, advarer oss i Skriften, at i de siste dager vil mange komme i hans navn og proklamere at han virkelig er Kristus, og de vil forføre mange. Tro meg, det er mange lik dette, og jeg tror ikke at mange av dem vet at de er forførere. Jeg kan fortelle deg et karakteristisk trekk som jeg har sett i disse som jeg har møtt – de ga opp deres reise og kom til kort i deres mål. Det skal tro til å fortsette, og de valgte å følge frykt istedenfor tro. De begynner å tro at frykt er tro, og egentlig ser fryktens mur rundt deres fengsler som tilfluktsted av sannhet. Frykt vil gjøre det med din visjon, og du kan begynne å se festninger på den måten.
Få av disse mennesker er virkelig uærlige. De er oppriktige, men de er forført av en av de mest kraftfulle forførere av alle – frykten for å bli forført.»
«Skal jeg bekjempe dem?»
«Jeg forstår ditt spørsmål og har spurt meg selv om det mange ganger. De ødelegger troen til så mange og gjør mye mer skade til de som blir opholdt enn alle kultene og sektene til saman- Det vil komme en tid da alle disse snublestenene blir tatt bort. men nå tjener de den hensikt å gjøre veien vanskeligere.»
«Visdom ønsker å gjøre det hardere? Det er allerede så vanskelig bare å kjempe i mot vår egen frykt. Hvorfor ønsker han å gjøre det vanskeligere ved å la oss kjempe mot alle disse fryktsomme menneskene også?»
«Reisen vil bli akkurat så lett eller så hard som han ønsker å gjøre den. Dette livet er en midlertidig reise som tjener til å berede dem som skal regjere med ham i den tiden som kommer, som sønner og døtre av Den Høyeste for all tid. Enhver prøve har den hensikt å forvandle oss til hans bilde. En av de første ting vi må lære oss er å ikke kaste bort en eneste prøve, men å gripe den som den anledning den er. Hvis din vei er mer vanskelig, er det fordi du har et høyere kall.»
NØDVENDIGHETEN AV DISIPLIN
«Mange er kalt, men få er utvalgt, mange vil komme til bryllupsfesten, men få vil være bruden.»
Vi snudde oss og så at Visdom stor bak oss. Han åpenbarte seg som den unge atlet som Stefan hadde blitt kjent med.
«Løp løpet som er satt foran deg, og prisen vil være større enn du kan forstå på dette tidspunkt. Du vet at det trenges disiplin til å forberede seg for løpet. Disipliner deg nå for rettferdighet Jeg har kalt alle til å løpe, men få løper for å vinne. Disipliner deg for å vinne.»
Så var han borte.
«Hvorfor gikk han?» spurte Stefan.
«Han sa alt som trengtes å si på denne tid. Han talte til deg om disiplin. Jeg vil ta det som det mest viktige ord for deg i denne tid.»
«Disiplin. Jeg brukte å hate dette ord!»
«Han talte til deg om løpet. Var du en løper?»
«Ja, jeg er veldig rask. Jeg var alltid den raskeste i min skole, og var til og med tilbudt et stipend for å løpe for et hoveduniversitet.»
«Jeg tar det som du ikke aksepterte det.»
«Nei, jeg gjorde ikke det.»
«Var grunnen mangel på disiplin når du ikke gikk til universitetet?»
«Nei det var…»
Det ble en lang pause i stillhet mens Stefan så ned på sine føtter.«Jo, jeg tror det var det – sannsynligvis.»
«Ikke bekymre deg om det nå. Likevel må du forstå noe. De fleste som har kapasitet i hver eneste gren eller yrke vil aldri fullende det høyeste, for de mangler en ting – disiplin. Det du må gjøre nå er mere viktig enn noen skole eller bane. Tydeligvis har disiplin vært en svakhet hos deg, og det har allerede kostet deg en masse, men i Kristus blir alle ting nye. De ting som har vært dine største svakheter, kan bli dine sterkeste sider. Du er nå hans disippel. Det betyr at du er en som blir disiplinert.»
«Jeg vet at du forteller meg sannheten, og jeg vet at i dette løpet ønsker jeg ikke å tape.»
«Ser du stien som leder opp på ijellet?»
«Ja.»
«Den heter disiplin. Hold deg på den til du når toppen.»
Profetiske Artikler 