Plutselig stod jeg i en stor fengselsgård. Der var enorme vegger som jeg aldri hadde sett før. De fortsatte så langt jeg kunne se, hundre fot høye og meget tykke. Det var andre gjerder og piggtråd foran veggen. Ved hver eneste 100 fot var det vakttårn langs toppen av den enorme veggen. Jeg kunne se vaktmennene i hver og en, men de var for langt borte for meg til å se mye av dem.
Det var grått, mørkt og trist, som synes å reflektere perfekt den massen av mennesker som stod der i fengselsgården. Over hele gården satt folk i grupper etter hvert sitt slag. Gamle sorte menn var i en gruppe, unge sorte menn var i en annen. Gamle og unge hvite menn satt også hver for seg, og kvinner var også separert. For hvert folkeslag synes det å være det samme. Disse med fornemme karaktertrekk var separert, bortsett fra de yngste barna.
Mellom gruppene syntes mange folk å virre rundt. Mens jeg så på, skjønte jeg at de prøvde å finne sin egen identitet, ved å lete etter den gruppen som de var mest lik. Likevel var det helt klart og tydelig at i disse gruppene fikk man ikke lett del.
Ettersom jeg så nærmere på disse menneskene, kunne jeg se at de hadde dype sår og mange arr fra gamle sår. Bortsett fra barna, syntes de nesten alle å være blinde og kunne bare se godt nok til å forbli i hver sin gruppe. Selv inne i gruppene holdt de konstant øye med hverandre for å se om det var noen forskjell på dem. Når de fant noe som var annerledes, om det var ganske lite, så ville de angripe den ene som var annerledes. De syntes alle å være sultne, tørste og syke.
Jeg gikk mot en eldre man og spurte ham om hvorfor de alle var i fengsel. Han så på meg i stor forskrekkelse og proklamerte med en streng undertone at de slett ikke var i fengsel, og hvordan kunne jeg spørre om noe så dumt. Jeg pekte på gjerdene og vaktene, og han svarte: Hvilke gjerder? Hvilke vaktmenn?
Han så på meg som jeg hadde fornærmet ham forferdelig, og jeg forstod at hvis jeg spurte ham om noe mer, ville jeg bli angrepet.
Jeg stilte det samme spørsmål til en ung kvinne og fikk den samme respons. Jeg forstod da at de var så blinde, at de verken kunne se gjerdene eller vaktmennene. Disse folk visste ikke at de var i fengsel.
VAKTMANNEN
Jeg bestemte meg for å spørre vaktmannen om grunnen til at disse menneskene var i fengsel. Som jeg gikk mot gjerdene, kunne jeg se hull i dem som lett kunne klatres igjennom. Da jeg kom til selve muren, fant jeg at den var så uregelmessig bygd at den var lett for meg å klatre i. Hvem som helst kunne lett flykte, men ingen forsøkte da de ikke visste at de var i fengsel.
Da jeg kom til toppen av muren, kunne jeg se langt av gårde, og der så jeg solen skinne bortenfor murene. Den skinte ikke inn i fengselsgården på grunn av de høye murene og skyene som hang over den. Jeg så et bål langt borte i enden av fengselsgården hvor barna var samlet. Røyken fra disse bålene laget en tykk sky over gården, og ved å gjøre det, som egentlig bare skulle være en skygge fra muren, til en forferdelig kvelende tåke. Jeg lurte på hva som brant.
Jeg vandret bortover muren til jeg nådde vaktmannens post. Jeg var overrasket over å finne vaktmannen kledd i en fin dress med krage som viste til at han var en eller annen minister eller prest. Han ble ikke sjokkert over å se meg, og jeg tenkte at han regnet med at jeg varen annen vakt.
«Herre, hvorfor er alle disse mennesker i fengsel?» spurte jeg.
Det spørsmålet sjokkerte ham, og jeg så frykten og mistenksomheten komme over ham som et teppe.
«Hvilket fengsel?» svarte han. «Hva snakker du om?»
«Jeg snakker om disse mennesker som er i fengselsgården,» sa jeg, og kjente en merkelig frimodighet. «Du er naturligvis en fengselsvakt siden du er i vakttårnet, men hvorfor er du kledd slik?» fortsatte jeg.
«Jeg er ikke fengselsvakt! Jeg er en evangeliets tjener. Jeg er ikke deres vaktmann. Jeg er deres åndelige leder. Dette er ikke et vakttårn – det er Herrens hus! Sønn, hvis du tror at spørsmålene dine er morsomme, så ler ikke jeg!»
Han grep geværet sitt og synes klar til å skyte på meg.
«Unnskyld meg for at jeg har forstyrret deg» svarte jeg, og følte at han ganske sikkert ville bruke geværet sitt.
Mens jeg vandret bort, ventet jeg å høre skudd når som helst. Denne mannen var så usikker, at jeg visste at han ville skyte før han tenkte, hvis han følte seg truet. Jeg kunne også forstå at han var ekte bekymret. Han visste egentlig ikke at han var en vaktmann.
SKOLELÆREREN
Jeg gikk bortover muren til jeg var på sikker avstand, og vendte meg så for å se på «ministeren.» Han skrittet frem og tilbake i vakttårnet og var voldsomt irritert. Jeg lurte på hvorfor mine spørsmål forstyrret ham så veldig. Det var helt klart at mine pørsmål ikke gjorde ham åpen for å se tingene annerledes, men leller gjorde ham mer usikker og mer dødelig.
Mens jeg vandret, kjente jeg en desperasjon for å finne ut hva som foregikk, og jeg undret meg på hvordan jeg kunne forandre mine spørsmål for ikke å fornærme den neste vakten som jeg vile prøve å snakke med. Da jeg ankom det neste vakthuset, ble jeg overrasket over vaktens utseende. Det var ikke en annen «minis:er,» men en dame på rundt 25 år.
«Frøken, kan jeg stille deg noen spørsmål?» spurte jeg.
«Selvfølgelig, hva kan jeg hjelpe deg med?» sa hun med en overlegen mine. «Er du en av foreldrene til disse barna?»
«Nei,» svarte jeg. «Jeg er en forfatter,» hvilket jeg visste var det svaret hun skulle ha fra meg. Som jeg hadde tenkt, fikk jeg hennes oppmersomhet.
Jeg ønsket ikke å gjøre den samme feilen som med «ministeren» ved å kalle stedet han stod i for et vakttårn. Derfor spurte jeg den unge damen hvorfor hun stod her på denne plassen. Hennes svar var meget raskt, og hun synes å være overrasket over at jeg ikke visste det.
«Jeg er en skolelærer. Synes du ikke at det er naturlig at jeg er på skolen min?»
«Så dette er din skole.» svarte jeg og så meg rundt i vakttårnet.
«Ja, jeg har vært her i tre år nå. Og kanskje blir jeg her resten av mitt liv. Jeg elsker det, og jeg gjør så mye.»
Den siste uttalelsen var så mekanisk at jeg forstod at med litt press så ville jeg oppdage mer.
«Hva underviser du? Det må være interessant når du vurderer å gjøre det resten av livet.»
«Jeg underviser i vitenskap og samfunnsstudier. Det er min jobb å forme det filosofiske verdens bilde for disse unge hjernene. Det jeg lærer dem vil styre dem resten av livet. Hva skriver du?» spurte hun.
«Bøker,» svarte jeg. «Jeg skriver bøker for ledere,» og avventet hennes neste spørsmål. Jeg visste at hvis jeg hadde sagt «kristne lederseminar bøker,» hadde vår samtale vært over. Hun syntes å være enda mer interessert etter dette svaret.
«Lederskap er et viktig emne,» begynte hun med et litt overlegen tone. «Forandringer skjer så fort at vi må ha det riktige lederverktøyet for å styre disse forandringene i riktig retning.» «Hvilken retning er det?» spurte jeg.
«Mot den fremgang som bare kan bringe trygghet og fred,» svarte hun som om hun var overrasket over at jeg kunne spørre så dumt.
«Jeg mente ikke å fornærme deg,» svarte jeg, «Men jeg er interessert i ditt syn på dette. Hva tror du er den beste måten å oppnå fred og trygghet på?”»
«Gjennom undervisning, selvsagt. Vi er jo sammen på dette romfartøyet Jorden, og vi må jo komme overens. Gjennom undervisning hjelper vi de stor massene ifra huleboere- og stamme- mentaliteten til å forstå at vi er alle like, og hvis vi alle gjør vår del for samfunnet, kan vi alle ha fremgang sammen.»
«Dette er interessant,» svarte jeg. «Men vi er ikke alle like. Det er også interessant at alle de menneskene der nede er i ferd med å bli enda mer delt og splittet enn noen gang. Tror du kanskje det er på tide å moderere din filosofi noe?»
Hun stirret på meg både forskrekket og irritert, men åpenbart ikke fordi hun et øyeblikk overveide om det jeg sa var sant.
«Herre, du er komplett blind,» svarte hun tilslutt.
«Nei, jeg tror at jeg ser veldig bra,» svarte jeg. «Jeg har nettopp kommet gående fra folkemengden, og jeg har aldri sett slik splittelse og hat mellom disse forskjellige gruppene av mennesker. Det synes for meg at konflikten mellom dem er verre enn noen gang.»
Jeg kunne forstå at mine uttalelser var som slag i ansiktet på den unge damen. Det var som hun ikke kunne tro at slike ting noen gang kunne bli sagt, langt mindre tro at det kunne være en sjangse for at det også var noe sannhet i det. Mens jeg i akttok henne, forstod jeg at hun var så blind at hun nesten ikke kunne se meg. Hun befant seg i et så høyt tårn at det var ingen mulighet å se menneskene der nede. Hun visste egentlig ikke hva som foregikk, men hun trodde oppriktig på at hun kunne se alt.
«Vi er i ferd med å forandre verden,» sa hun med tydelig forakt. «Vi forandrer folk. Hvis det fremdeles er folk som oppfører seg som udyr slik som du beskrev, vil vi forandre dem også. Vi vil få overhånd. Menneskeheten vil seire.»
«Det er et meget stort ansvar for en som er så ung,» kommenterte jeg.
Hun brisket seg enda mer ved den uttalelsen, men før hun kunne svare, kom det tilsyne to kvinner som kom gående mot døren til vakttårnet langs toppen av muren. Den ene var en sort kvinne omkring de femti, og den andre var en meget velkledd hvit kvinne i begynnelsen av trettiårene. De snakket med hverandre mens de vandret, og begge virket selvsikre og edle. Jeg kunne forstå at de kunne se, hvilket var tydelig ettersom de hadde nådd toppen av muren.
Til min overraskelse, grep den unge skolelærerinnen et gevær og skrittet utenfor vakttårnet for å møte dem. Det var klart at hun ikke ønsket disse kvinnene nærmere. Hun hilste dem med en veldig unaturlig hyggelig tone og overlegenhet som det synes at hun ville overføre på dem. Til min overraskelse ble disse to kvinnene veldig fryktsomme og ekstremt respektfulle overfor en som var så meget yngre.
«Vi har kommet for å spørre om noe som våre barn blir undervist i, og som vi ikke forstår,» sa den sorte kvinnen og prøvde å manne seg opp.
«Å, jeg er sikker på at det blir undervist i en masse som dere ikke forstår,» svarte lærerinnen kort og konsist.
Kvinnene holdt øye med lærerinnens gevær som hun håndterte på en slik måte at de hele tiden måtte være oppmerksomme på den. Jeg stod tett ved. forskrekket over hele situasjonen.
Lærerinnen snudde seg og så nervøst på meg. Jeg forstod at hun var engstelig for at jeg skulle si noe til disse kvinnene. Mens hun fingret med geværet, krevde hun at jeg skulle forsvinne. Kvinnene så opp for å se hvem hun snakket til, da forstod jeg at de ikke kunne se meg. Deres frykt hadde forblindet dem.
Jeg ropte ut til kvinnene og oppmuntret dem til å ha frimodighet, og tro på det som de hadde kjent i deres hjerter. De så i min retning som om de bare kunne høre en lyd. De holdt på å miste hørselen deres også. Da den unge kvinnen merket dette, smilte hun. Hun rettet geværet mot meg og blåste i en fløyte. Jeg følte at hun trodde at jeg var den farligste personen som levde.
Jeg visste at jeg ikke kunne vente på dem som hun kalte på med fløyten. Jeg forstod at hvis jeg bare tok et skritt bakover, så ville jeg være trygg på grunn av den unge lærerinnens blindhet. Jeg hadde rett. Jeg fjernet meg mens hus skrek og blåste i fløyten.
Tilsist ble hun så rasende at hun begynte å skyte på de to kvinnene.
Mens jeg stod på toppen av muren mellom to vaktposter i undring over alt dette, følte jeg nærværet av Visdom.
«Du må tilbake til fengselsgården. Jeg vil være med deg. Vit at du har visjonen til å unnslippe enhver felle og våpen. Bare husk på at frykt kan forblinde deg. Som du vandrer i tro på at jeg er med deg, vil du alltid se den vei du skal gå. Du må også være forsiktig så du bare åpenbarer din visjon til dem som jeg leder deg til. Visjoner er det vaktene frykter mest. Jeg vet at du ønsker å stille meg en masse spørsrmål, men de vil bli bedre besvart gjennom de opplevelser som du får der.»
Profetiske Artikler 