Så stod jeg på et annet fjell og så utover en stor stad. Stadens herlighet var hinsides hva jeg noen gang før hadde sett eller forestilt meg. Enhver bygning og hvert hjem var unik og vakker. Enhver så dyktig laget at det tok pusten fra en, alle symetrisk med hverandre og de omkringliggende marker, fjell og leier av vann. Det var som om staden vokste isteden for å bli bygget. Jeg følte at jeg så på noe som hadde vært bygget av en rase som ikke hadde falt, og hadde vandret i den rettferdighet og renhet som Adam og Eva hadde i begynnelsen.
Et vesentlig trekk som utpekte seg var de store glassvinduer i hver eneste konstruksjon eller bolig. Glasset var så klart og rent, og vinduene og dørene var plassert slik, at alt virket som jeg ikke bare følte meg velkommen inn i hver bolig, men invitert. Det syntes som om ingenting ble skjult, og det var ingen fare for at noe ville bli stjålet.
Så så jeg på folket i staden. De synes familiære, men på samme tid visste jeg at jeg aldri hadde møtt noen som var lik dem. De var slik som jeg tenkte meg at Adam var før fallet. Enhvers øyne skinte med en dybde av forstandighet, og det syntes å være nesten over all fatteevne, langt forbi selv den mest strålende person jeg noen gang hadde kjent. Jeg forstod at det var resultatet av en orden og fred som var komplett fri for forvirring og frykt, eller kanskje av fryktens forvirring.
Der var ingen ambisjoner, fordi enhver var så sikker og hadde så mye glede av hvem de var og hva de gjorde. På grunn av at alle her var frie, var de også komplett åpne. Fattigdom og sykdom syntes helt ufattelig.
Jeg så på gatene i denne byen. Det var mange hovedveier i midten som alle gikk i samme retning, og mange små gater som var forbundet til disse store hovedveier. Mens jeg så på en av de største hovedveiene, ble kunnskap meddelt meg om sannheten av Hellighet. Jeg så på en annen hovedvei og kjente sannheten om Helbredelse. Mens jeg så på en tredje, begynte jeg å forstå ting angående Dom. Ved å se på enhver gate, forstod jeg forskjellige sannheter. Jeg så virkeliggjort, at enhver hovedvei var en vei til den enkelte sannhet. Folket vandret og levde i enhver hovedvei, og de syntes å reflektere sannheten på den hovedveien de var i.
Min oppmerksomhet ble vendt til de mange gater som forbandt hovedveiene. Som jeg så på hver av dem, følte jeg en meddelelse av Åndens frukter, så som kjærlighet, glede, fred eller tålmodighet. Dette kom som følelse istedenfor forståelsen som kom når jeg så på hovedveiene.
Jeg merket meg at mens noen av disse gatene var forbundet med enhver hovedvei, hadde noen av hovedveiene bare en eller to gater forbundet til dem. For eksempel kunne jeg bare komme til hovedveien om Hellighet ved å vandre på gaten Kjærlighet. Jeg kunne bare komme til hovedveien om Dom ved å vandre på gaten om Kjærlighet og Glede. Men hovedveien om Nåde var forenet med alle gatene. For å komme på en av hovedveiene om Sannhet, måtte jeg vandre på en gate ved navnet etter en av Åndens frukter.
Folk spaserte på hovedveiene og gatene, mens andre satt på kantene av dem. Noen var i husene til en gate eller hovedvei, og andre bygde hus på dem. Husenes beboere serverte konstant føde og drikke til disse som vandret eller satt. Så merket jeg at det ikke var noen restauranter, hoteller eller sykehus i byen. Jeg forstod snart at disse ikke var nødvendige, fordi ethvert hjem var et senter av gjestfrihet og helbredelse.
Nesten alle hjemmene var åpne for de reisende. De som ikke var åpne ble brukt til spesielle anledninger, slikt som studie eller langvarig helbredelse.
Jeg undret meg på at noen ville trenge helbredelse her, men senere ble jeg vist årsaken. Likevel kunne jeg ikke forestille meg et mer vidunderlig sted for rekonvalesens. Jeg kan fortelle at ethvert hjem hadde blitt bygget for gjestfrihetens store embede, hjelp og helbredelse, også de som ble bygget på hovedveien om Dom, hvilket syntes å være stedet for den største aktivitet. På grunn av dette var selv hovedveien til Dom attraktiv. Hver eneste gate virket ikke bare trygg, men mer tiltrekkenede enn noen annen vei eller hovedvei som jeg før hadde sett, selv ikke i parker. Denne byen var langt mer strålende enn noe idealsamfunnn noen filosofer kunne oppfinne.
Min oppmerksomhet ble dratt til hovedveien om Dom. Den syntes å være den minst bereiste hovedveien, men nå var den i ferd med å bli mer aktiv. Jeg la da merke til at de andre gatene og hovedveiene fløt mot denne. Selv om hovedveien om Dom var i ferd med å bli et senter av aktivitet, synes folk fremdeles å nøle med å gå inn på den.
Mens jeg så mot enden av hovedveien, kunne jeg se at veien var en vedvarende skråning, og der var et høyt fjell ved enden som var innhyllet i en fin og dyp stråleglans. Jeg visste at hvis folk kunne se enden av denne veien, ville det ha vært mange flere som ville reise den veien. Så merket jeg at jeg ble dratt til denne veien fordi jeg hadde samme følelsen for den som til den store Dommerhallen. Jeg visste at det var denne veien som ledet t kunnskapen om Herren som den rettferdige dommer.
FREDENS BÅND
Jeg undret meg på om dette var himmelens Stad eller Det Ny Jerusalem. Da observerte jeg at selv om disse folk var av høy verdighet, langt over hva jeg hadde sett på jorden, hadde de ikke den herlighet eller verdighet til disse som var i den laveste possisjon i Dommerhallen. Jeg undret meg over dette da jeg følte at Visdom stod nær meg igjen.
«Disse er de samme folk som du så i min armé,» begynte han.
«Staden og armén er den samme. Mine kommende ledere har hatt visjoner av både min armé og min Stad. Jeg bygger begge og jeg vil bruke de ledere som jeg nå forbereder til å fullføre de jeg begynte for generasjoner siden. Mine generaler vil bli bygg mestere av min Stad, og mine byggmestere vil også bli generaler. Disse er de samme.
En dag trenger vi ikke arméen lenger, men denne Staden vi vare evig. Du må forberede arméen for den nåværende strid men bygg alt som du bygger for fremtiden.
Det er en fremtid for jorden. Etter mine dommer, vil det vært en herlig fremtid. Jeg holder på å vise mitt folk fremtiden, slik at fremtiden vil være i deres hjerter. Som Salomo skrev: ”Alt Gud gjør vil bli stående for all tid (Forkynneren 3:14)». Når mitt folk blir lik meg, vil de bygge det som vil bestå. De vil gjøre alt som de gjør med fred i nåtiden og med en visjon for fremtiden. Staden som jeg bygger er bygget på sannhet i menneskenes hjerter. Min sannhet vil bestå, og de som vandrer i sannhet vil etterlate frukt som vil bestå.
Jeg kommer til jorden i mitt folk som Visdom for å bygge min Stad. Kunnskapen om sannheten vil fylle min Stad, men visdom vil bygge den. Visdommen som vil komme over mine bygningsmenn, vil få verden til å undre seg over min Stad, langt mer enn hva de undret seg over den byen som Salomo bygget. Menneskene har tilbedt deres egen visdom etter at de spiste av kunnskapens tre. Verdens visdom er i ferd med å blekne for min visdom som jeg vil åpenbare gjennom min Stad. Da vil disse som tilber andre visdommer bli skamfulle. Alt som Salomo gjorde var en profeti om hva jeg er i ferd med å bygge.
I alt hva du har sett av Staden har jeg bare gitt deg et overfladisk glimt. Fra tid til annen vil du bli vist mer, men nå må du se én ting. Hva merket du deg mest ved Staden?»
”Det ene som utmerket seg mest var harmonien. Alt i byen syntes å passe så fullkomment sammen, og hele byen syntes å passe perfekt inn i sine omgivelser,» svarte jeg.
«Det perfekte bånd av fred er kjærlighet,» fortsatte Herren.
«I min by vil det være enhet i alt som jeg skapte var det harmoni. Alle ting passer sammen i Meg. Alt Jeg gjør på jorden er å opprette den orginale harmonien mellom min Far og hans skapning og blant alle skapninger. Når menneskene lever i harmoni med Meg, vil jorden være i harmoni med Ham, og det vil ikke være jordskjelv, oversvømmelser og stormer. Jeg kom for å bringe fred på jorden.»
Mens han talte visste jeg at jeg så inn i fremtiden, akkurat som da jeg hadde sett arméen. Jeg visste også at det han hadde sagt om å bygge med fred i nåtiden og med en visjon for fremtiden, også var nødvendig for den harmonien jeg så. Tiden var også en del av hans skapelse som vi måtte tilpasse oss.
Visdom vendte seg så til meg så at jeg så direkte inn i hans øyne, og sa:
«Jeg kjenner min skapelse. Jeg elsker markens dyr og havets fisker. Jeg vil gjenopprette alle ting som de var ment til å være, men jeg må først gjenopprette menneskeheten. Jeg kom ikke hare for å frelse, men for å gjenopprette. For å være en del av min virksomhet i gjenopprettelsen, må du ikke hare se andre som de er, men slik som de skal bli. Lik Esekiel må du se selv de tørreste ben bli til en overmåte stor armé (Hesek. 37). Du må profetere liv til benene inntil de blir den arméen jeg har kalt dem til å være. Så vil min armé marsjere. Når min armé marsjerer, vil den gjenopprette og ikke ødelegge. Den vil stride mot det onde, men den vil også bygge Staden av rettferdighet.
Alle jordens skatter kan ikke oppveie verdien av en enkelt sjel. Jeg vil bygge min by i menneskenes hjerter med menneskers hjerter. Disse som tar vare på den store visdom – kunnskapen om de evige skatter – vil bli brukt til å bygge min Stad. Du vil kjenne mine bygningsmenn ved denne visdom – de har ikke deres sinn i jordiske ting, men i de himmelske skatter. På grunn av dette vil verden bringe all dens rikdom til min Stad, som de gjorde på Salomos tid.
Jeg holder på å forløse mine vise bygningsmestere. Du må vandre med dem, og de må alle vandre i sammen. Hver av hovedveiene og gatene som du så i denne Staden, vil begynne som en festning av sannhet på jorden. Hver festning vil stå i mot mørkets krefter, og disse krefter vil ikke være istand til å stå seg mot dem. De vil bli lik et fjell med elver som flyter fra dem for å vanne jorden. Enhver vil være et tilfluktsby og en havn for alle som søker meg. Ingen våpen sonm blir smidd i mot den vil ha fremgang (Jes. 54:7), og ingen våpen som jeg gir dem vil feile.»
HERRENS BYGNINGSMENN
Mens Visdom talte, ble mine øyne åpnet for å se den skjønneste dal som jeg noen gang hadde sett. Fjellene som formet dalen og dalen selv var grønnere enn jeg noen gang kunne huske å ha sett. Bergene var lik festninger laget av sølv. Trærne var fullkomne og tette. Det var en elv i midten som ble tilført vann fra bekker som fløt fra hvert fjell rundt den. Vannet glitret med en blåfarge som var den blåeste fargetone jeg noensinne hadde sett og stod i skjønn harmoni med himmelen. Hvert eneste gresstrå var perfekt. Dalen var fylt med mange slags dyr som syntes å være de beste i deres rase uten sykdom eller skrammer. De passet fullkomment inn i dalen og med hverandre. Jeg hadde aldri sett en slik en attråverdig plass på jorden.
Jeg undret meg på om jeg så Edens Hage. Da ble jeg var noen få soldater i full rustning som var på inspeksjon i dalen. Andre soldater fulgte hver bekk til elven, og så fulgte de elven til den plass hvor de første soldatene inspiserte. Først tenkte jeg at disse soldatene passet ikke i det hele tatt på denne plassen, men av en eller annen grunn falt jeg raskt til ro med dem, fordi jeg forstod på en måte at de skulle være der.
Jeg så på soldatene. De var røffe og krigsherdet, likevel vennlige og tilnærmelige. De var barske og bestemte, men likevel syntes de å være i fullkommen fred. De var alvorlige og edrue, likevel fulle av glede og kvikke til å le. Jeg tenkte at selv om krig alltid er forferdelig om jeg måtte gå i krig, var det heller ingen annen gruppe av soldater som jeg ville kjempe sammen med side om side.
Jeg merket meg deres rustning som syntes å være tilpasset akkurat til hver enkelt av dem. De passet så perfekt og de beveget seg med slik eleganse at man skulle tro de ikke hadde noen rustning på seg. Jeg kunne merke at den var lettere, men sterkere enn noen annen rustning jeg hadde sett. De syntes å være en perfekt kombinasjon av fargene fra vannet, fjellene og blå himmel. Jeg forstod snart at det var refleksjoner av disse fargene i en renhet som jeg aldri hadde sett før i noen refleksjon. Rustningene selv var av en «annen verden» i sølv, dypere og renere enn noe sølv på jorden. Da jeg lurte på hvem disse soldatene var, begynte Herren å tale.
«I min Faders hus er der mange boliger (Joh. 14:2),» svarte Han. «Dette er mine bygningsmenn. Hvert av mine hus vil være en festning som jeg vil sende min armé ut ifra. Noen vil dra frem og kjempe for de fattige og undertrykte, mens andre vil dra frem som små kompanier som vil plyndre tilfluktstedene til fienden og bringe tilbake byttet. Noen vil sende hærskarer for å innta byer hvor min sannhet og rettferdighet skal regjere. Andre vil slutte seg til med hærer fra andre festninger for å frigjøre nasjoner med min sannhet, min kjærlighet og min kraft.
Disse festninger er ikke bare for beskyttelse av mitt folk, men for mobilisering, trening og utsendelse av min armé utover hele jorden. De mørkeste tider vil komme snart, men mitt folk vil ikke bli funnet bortgjemt. De vil gå frem for å overvinne det onde med det gode. De vil overvinne ved å ikke elske sine egne liv. Selv i døden vil de gå, for de elsker andre mer enn sine egne liv. Disse vil være de fryktløse som jeg vil sende fram før jeg kommer tilbake.
Selv profetiene om deres komme vil slå frykt inn i hjertene til mine fiender. De vil ikke ha noen frykt. De vil elske. Kjærlighet er meget sterkere enn frykt, og deres kjærlighet vil bryte fryktens makt som har holdt menneskeheten i lenker fra begynnelsen. Fordi de har valgt å dø daglig, har dødens frykt ingen makt over dem lenger. Dette vil gi dem kraft over hver fiende som bruker fryktens makt. Jeg var engang død, men nå lever jeg for alltid. De som kjenner meg, kan ikke frykte døden. Derfor vil de som kjenner meg, følge meg hvorsomhelst jeg går.
Hver av mine boliger vil være i en dal lik denne. Den er levende med det livet som var på jorden for fallet. Her har kraften av min forsoning brakt fram sant liv igjen. Mine boliger vil bare være der hvor alle mine bekker flyter sammen til én. Mine bygningsmenn vil komme fra hver eneste bekk, men de vil arbeide som én. Akkurat som store hus trenger forskjellige håndverkere, slik er det også med mitt hus.
Som du ser av disse, vil mine bygningsmenn ha visdom til å fullføre kartleggingen for de bygger. Hvert av mine hus vil passe fullkomment inn i landskapet hvor de er plassert. Ikke i samsvar med menneskets oppmålinger, men i samsvar med mine.
Den første evnen som mine bygningsmenn utvikler, er evnen til kartlegging og oppmåling. De må kjenne landet fordi jeg konstruerte landet for mitt folk. Når du bygger med min visdom, vil det du bygger passe fullkomment inn i landskapet.»
Så stod jeg ved en av bekkene i dalen. Jeg begynte å følge den til toppen av et fjell. Da jeg nærmet meg toppen, begynte jeg å høre høye forferdelige lyder. Da jeg så forbi dalen, kunne jeg se kriger og store jordskjelv som rev i stykker jorden. Stormene og brannene syntes å omringe dalen fullstendig. Det var som jeg stod på grenseskillet mellom himmel og helvete og så inn i helvete selv. Jeg visste på en måte at helvete var uten makt til å gjøre noe inngrep i dalen, men synet var så forferdelig at jeg snudde og løp tilbake til dalen. Da følte jeg at Visdom stod ved siden av meg.
«Det er der du må leve, mellom døden og livet. Frykt ikke, bare tro. Du har vært svak, men nå er jeg med deg, så vær frimodig og sterk. Frykt må ikke herske over deg. Gjør ingenting på grunn av frykt. Gjør det du nå gjør på grunn av kjærlighet, og du vil alltid triumfere. Kjærlighet er innholdet i mot. Kjærlighet vil overvinne tilslutt. Oppmuntre mine hygningsmenn med disse ord»
Profetiske Artikler 