Så stod jeg igjen ved siden av Visdom. I en lang tid sa han ikke noe, men jeg trengte ingen ord. Jeg trengte å la alt som jeg hadde sett mette min sjel. Jeg strevde med å utgrunne den store tjenesten som vi var gitt ved å bare være Faderens tilbedere. For ham var solen som et atom og galaksene som sandkorn. Likevel lyttet han til våre bønner, gleder seg over oss uavbrutt mens han beskuer oss, og, jeg var sikker, og også ofte sørget over oss.
Han var meget større enn noe menneske kunne begripe, men jeg visste at han var den mest følsomme skapning i universet. Vi kunne bevege Gud! Hvert eneste menneske hadde kraft til å forårsake ham glede eller smerte. Jeg hadde visst dette teologisk sett, men nå forstod jeg det på en måte som gjorde at jeg forkastet det som tidligere syntes viktig.
Det var ingen annen måte som jeg noen gang kunne finne ord til i forklare dette på. Jeg visste at jeg måtte bruke tiden som var meg gitt på jorden til å tilbe ham. Det var som en ny åpenbaring jeg kunne faktisk bringe Gud glede! Jeg kunne bringe Jesus glede! Jeg forstod hva Herren mente da han sa at det var derfor han gikk til korset. Hvilket som helst offer ville være verd det, det å berøre hans hjerte for et øyeblikk.
Jeg ønsket ikke å kaste bort et eneste minutt når jeg forstod at det kunne være brukt til å tilbe ham. Det var også tydelig at desto større vanskeligheter eller mørke som tilbedelsen kom fra, jo mer rørte det ham. Det gjorde at jeg ønsket å møte prøvelser så jeg kunne tilbe ham gjennom dem.
Ved den samme tid følte jeg som Job når han sa at han tidligere hadde kjent ham ved å høre om Ham, men når han så Ham, omvendte han seg i sekk og aske. Jeg var lik Filip som hadde vært med Jesus i lang tid og ikke kjente ham slik at han så Faderen gjennom ham. Hvor utrolig vår sløvhet måtte være for englene! Da talte Visdom igjen:
«Husk muligheten for selv den minste av mine små til å bevege Faderens hjerte. Det alene gjør deres verdi høyere enn noen pris. Jeg ville ha gått til korset igjen for en eneste av disse. Jeg føler også deres smerte. Jeg kjenner deres prøvelser fordi vi deler dem. Jeg føler smerten og gleden i hver sjel. Det er derfor jeg fortsatt går i forbønn for dere alle. Det vil komme en tid da alle tårer fra hvert øye vil bli tørret bort. Det vil komme en tid med bare glede. Men inntil da kan smerte bli brukt.
Kast ikke bort dine prøvelser. Din største tilbedelse og største uttrykk for din tro som gleder oss, kommer når du er midt i prøvelser.
Du må se meg i ditt eget hjerte, og du må se meg i andre. Du må se meg i stort og i smått. Likesom jeg viser meg forskjellig i hver av disse som står foran deg, vil jeg komme til deg gjennom forskjellige mennesker. Jeg vil komme til deg i de forskjellige situasjoner. Ditt høyeste mål er å gjenkjenne meg, å høre min stemme, og å følge meg.»
Da jeg vendte meg for å se Visdom, var han ikke der. Jeg tittet overalt. Jeg kunne føle ham alle steder, men jeg kunne ikke se ham. Jeg så tilbake på vitnene som stod foran meg. Han var der. Jeg kunne ikke se ham, men på en mer inngående måte enn jeg hadde kjent før, var han der. Han var i hver enkelt av dem. Når Reform begynte å tale, var det hans egen røst, men jeg kunne høre stemmen til Visdom i ham akkurat som han talte til meg direkte.
«Han har alltid vært i oss. Han er i deg. Han er i disse til hvem du må returnere. Fra tid til tid vil han åpenbare seg igjen, men du må vite at når du ikke ser ham, kan du bedre kjenne ham hvor han bor – i sitt folk. Han er Visdom. Han vet hvordan, når og gjennom hvem han taler til deg. Disse ved hvem han taler til deg gjennom, er en del av budskapet. Husk hva han sa da han gråt over Jerusalem:
Fra nå skal dere ikke se meg før dere sier: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn.»
Du vil ikke se ham hvis du ikke kan se ham i disse som jeg sender til deg.»
«Det er lett for meg og se og høre ham i deg,» svarte jeg, «men det er ikke nær så lett med disse som bor på jorden og som ennå ikke har blitt herliggjort.»
BESEIRET AV HAM
«Det største av alle kall er å bli fullstendig beseiret av ham,» en mann som jeg ikke hadde lagt merke til før, steppet fram. «Jeg skulle vite,» la han til, og så fortalte han meg sitt navn. Jeg var sjokkert over å finne denne mannen blant rekkene av de hellige. Han hadde vært en stor seierherre, men jeg hadde alltid trodd at han skadet Jesu navn muligens mer enn andre.
«Også jeg fant nåde ved korset før slutten av mitt liv,» sa han. ”Du skal ikke bare dra tilbake for å seire for ham, men for å bli beseiret av ham. Hvis du vil hengi deg selv og overgi deg selv til ham, vil han bruke deg til en beseirer i hans navn. Sann seier er å tange hjertene til menneskene med sannheten som setter dem fri. Disse som følger ham nærmest, vil bli brukt til å beseire flest og være den største av kongene. På jorden vil disse sjelden forstå at de har beseiret noe. De ser ikke hva de egentlig har utført før de er her. Disse som samler opp store skatter på jorden – selv skatter som synes åndelige – vil ha lite her.»
«På jorden kan du ikke måle evige skatter,» sa Paulus. «Da jeg døde, så det ut til at alt som jeg hadde gitt mitt liv til for å bygge på jorden, allerede hadde gått til grunne. Menighetene som jeg hadde gitt mitt liv for å løfte opp, var falt ifra, selv noen av mine nærmeste venner vendte seg mot meg. I mine siste dager følte jeg det som mitt liv hadde vært en fiasko.»
«Ja, men selv jeg kunne se på Paulus som min åndelige far,» fortsatte den store seierherren, «likesom de fleste av oss som er her. De fleste som vil komme gjennom den store striden på slutten, vil være seirende, fordi de var trofaste og stod for sannheten. Du vil ikke kunne måle sann åndelig frukt rett mens du er på jorden. Du kan bare måle din sanne fremgang ved hvor klart du er i stand til å skue Herren, ved hvor mye bedre du kjenner hans stemme og hvor mye bedre du elsker brødrene.»
Da talte Paulus igjen:
«I måneder før min henrettelse, følte jeg meg som en fiasko. Likevel, på den dagen som jeg ble henrettet, ble jeg minnet om Stefanus som jeg hadde iakttatt da han døde ved mine egne føtter mange år tidligere. Minnet om det lys som var i hans ansikt den dagen, hadde båret meg gjennom mange prøvelser. Jeg følte alltid at han på en måte hadde dødd for meg slik at jeg kunne se det sanne lys. Jeg visste at hvis jeg døde som Stefanus, ville det være en forsikring om at mitt liv ikke hadde vært bortkastet, selv om alt annet jeg hadde gjort var verdiløst. Jeg var så takknemlig for at jeg virkelig døde for evangeliet, selv om det så ut som min tjeneste ikke hadde utført stort.
«Som denne åpenbaring kom til meg, så gjorde nåden det også, og min siste dag på jorden var den mest vidunderige av alle. Jeg forstod da at jeg hadde levd og virkelig forsøkt å døde mine egne begjæringer for å tjene evangeliet. Hver gang jeg fornektet meg selv, ble det sådd evige frø. Selv om jeg ikke kunne se det i det jordiske riket. Ved å være her kan jeg se at det virkelig er sant. Du må ikke forsøke å dømme av frukten du ser på jorden, men gjør hva du må gjøre fordi det er rett.
«Til og med mer enn å bære frukt, må ditt kall være å kjenne Herren. Hvis du søker ham, vil du alltid finne ham. Han er alltid nær hos disse som søker å komme nær ham. Mange vil ha hans nærvær, men de søker ikke å være nær ham. Du må gjøre mer an å ønske ham: Du må søke ham. Dette er en del av ditt kall.
Det finnes ikke noe høyere mål. Din seier vil bli målt ved din søking. Du vil alltid være så nær ham som du ønsker å være. Dine seier i livet vil være i forhold til ditt begjær etter ham.»
Så løftet Paulus hånden og pekte på meg:
”Du har blitt gitt mye, og mye vil bli krevd av deg. Selv om du graver ned mange av de talentene som er betrodd deg, kan du fullføre mye mer enn andre, men du vil ha feilet i ditt oppdrag. Du må aldri måle deg selv med andre, men streb fremover og søk mer av ham. Og likevel, med all den herlighet som vil bli åpenbart deg, så ta aldri av deg kappen.»
Å SÅ OG Å HØSTE
Jeg tittet ned på ydmykhetens kappe som han pekte på. I all den herlighet som jeg nå så, syntes kappens tristhet å bli mangfoldiggjort. Jeg var forferdet over at jeg så så dårlig ut i deres nærvær. Jeg dro kappen tilside for å se rustningen under den. Nå var den mere strålende enn jeg hadde sett den før. Den var så strålende at jo mer jeg avdekket den, bleknet gruppen foran meg bort på grunn av dens lysstyrke og glans. Jeg følte langt mindre forlegenhet på grunn av glansen til rustningen som strålte ut. Jeg bestemte meg så for å ta kappen helt av mens jeg var der, for at jeg ikke skulle føle meg så motbydelig i nærværet av slik herlighet.
Det ble stillhet, og jeg stod stille i noen få minutter. Jeg kunne ikke se på grunn av lysstyrken fra min egen rustning. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke kunne høre heller. Da ropte jeg ut til Visdom.
«Ta på deg kappen igjen,» hørte jeg ham svare.
Jeg gjorde som han sa og begynte å øyne svakt konturene av den store Dommerhallen igjen.
«Herre, hva hendte med alle sammen? Hvorfor er alt så uklart igjen?»
«Du kan ikke se noen ting her uten å ha kappen på.» «Men jeg har den på nå, og fortsatt kan jeg ikke se godt.» protesterte jeg og følte en forferdelig desperasjon.
«Hver eneste gang du tar ydmykheten av vil du bli blind for det sanne lys, og det vil ta tid før du blir i stand til å se igjen.»
Selv om jeg begynte å se herligheten igjen, var det ingenting mot det som var før. Min visjon kom tilbake, men meget, meget sakte. Jeg sørget mer enn ord kan si.
«Hvor er Paulus?» spurte jeg. «Jeg vet at han var i ferd med å fortelle meg noe meget viktig.
«Da du tok av deg kappen, gikk alle som var her av sted.» «Hvorfor? Hvorfor ville de alle av sted bare fordi jeg tok av meg kappen? Jeg var bare så flau over mitt utseende. Såret det dem?»
«Nei, de ble ikke såret. De visste at du ikke ville se eller høre meg gjennom dem uten kappen, så de gikk tilbake til sine plasser.»
Jeg ble mer sorgfull enn noen gang på grunn av det han sa. «Herre, jeg vet at de var i ferd med å fortelle meg noe veldig viktig. Vil de komme tilbake?»
«Det er sant at du gikk glipp av en meget viktig åpenbaring ved å ta av deg kappen din. Det ville ha hjulpet deg, men hvis du lærer den leksen å aldri ta av deg kappen igjen, spesielt for den grunn du gjorde det, vil du ha lært en annen viktig lekse.»
«Herre, jeg tenker jeg har lært den leksen. Jeg kan ikke huske at jeg har følt meg så forferdelig som dette. Kan de ikke komme tibake nå og dele med meg det de hadde?» bønnfalt jeg.
«All sannhet og all visdom kommer fra meg. Jeg taler gjennom folk fordi folket som jeg taler igjennom er en del av budskapet. Så lenge du var ydmyk nok til å beholde kappen på, kunne jeg tale til deg i herlighet. Når du tar av deg kappen blir du åndelig blind og døv. Jeg vil alltid tale til deg når du kaller på Meg, men jeg må forandre måten å tale til deg på.
Jeg gjør ikke dette for å straffe deg, men for å hjelpe deg til å få din visjon mer raskt tilbake. Jeg vil gi deg budskapet som jeg holdt på å gi deg gjennom disse vitner, men det vil nå bli gitt deg gjennom dine fiender. Det vil komme gjennom prøvelser, og du vil måtte bøye deg dypt for å motta det. Dette er den eneste måte å får din visjon tilbake på så hurtig som du vil trenge den. På grunn av det som kommer, må du være istand til å se.»
SØNDERKNUST
Sorgen jeg følte var neste utålelig. Jeg visste at det jeg ville ha mottatt på en slik herlig måte, nå ville komme gjennom store prøvelser. Men enda verre var det faktum at den store herlighet som jeg nettopp hadde skuet for få minutter siden, var blitt tåket.
«Herre, jeg er veldig lei meg for hva jeg gjorde. Nå vet jeg hvor galt det var. Smerten av denne feilen er nesten ikke til å bære. Er det ingen måte jeg kan bli tilgitt og få min visjon tilbake? Det synes ikke riktig at et utslag av et øyeblikks stolthet skulle føre til slik ødeleggelse,» ba jeg ydmykt.
«Du er tilgitt. Ingenting blir nå gjort for å straffe deg. Jeg betalte prisen for denne synd og alle de andre. Du lever ved min nåde. Dette er ikke på grunn av rettferdighetens lov. Det er på grunn av min nåde at det er konsekvenser for synd. Du må høste det du har sådd ellers kunne jeg ikke betro deg min autoritet.
Når Satan tok sitt første skritt inn i selvsøking og stolthet, fulgte myriader av mine engler som jeg hadde lagt under hans autoritet ham. Når Adam falt ville mangfoldige lide. For disse som jeg har gitt slik autoritet, er der et tilsvarende ansvar. Det kan ikke være sann autoritet uten ansvar. Ansvar betyr at andre vil lide hvis du farer vill. Feilgrep har sine konsekvenser.
Jo mer autoritet du er gitt, jo mer kan du hjelpe eller skade andre ved dine gjerninger. Å fjerne konsekvensene av dine gjerninger, ville være å fjerne sann autoritet. Du er en del av den nye skapelsen som er meget høyere enn den første skapelsen. De som er kalt til å regjere med meg er gitt det største ansvar av alle. De er kalt til en posisjon som er høyere enn den Satan hadde. Han var en stor engel, men han var ikke en sønn. Du er kalt til å være en delarving med meg. Hele ditt liv, både prøvelser og åpenbaringer, er alle et ledd i undervisningen om ansvar og autoritet.
For hver lekse som du må lære, er det en enkel måte eller en mer vanskelig måte. Du kan ydmyke deg selv, falle på klippen og bli sønderbrutt, eller klippen vil falle på deg og knuse deg til Støv. Hvilken vei du velger, så vil resultatet bli sønderknuselse som er ydmykhet. Stolthet forårsaket det første fallet fra nåden, 0g det har vært årsak til de fleste fall siden.
Stolthet resulterer alltid i tragedie, mørke og lidelser. Det er derfor for din skyld og for disse som du er kalt til å betjene ved å ha autoritet over, at jeg ikke vil legge vekk den disiplinen som du må lære ved å høste hva du har sådd.
«Adonja skrøt av at hans far, kong David, ikke disiplinerte ham. Salomo klaget over at han ikke kunne gå i gang med noe uten sin fars disiplin. Selv om Salomo syntes at han ikke ble behandlet rettferdig, så var ikke David urettferdig. Han visste at Salomo var kalt til å være konge. De som motter den strengeste disiplin, er de som er kalt til å vandre i høyere autoritet.
Du ble forblindet fordi du trådte ut av ydmykheten og begynte å bevege deg i stolthet. Den ydmyke kan ikke bli forlegen. Når du begynner å føle forlegenhet, er det på grunn av at du begynner å bevege deg i stolthet. La forlegenheten være en advarsel om at du har vendt deg bort fra Visdom. La aldri forlegenheten styre dine gjerninger. Hvis den gjør det, vil du falle enda dypere. Lær deg å gripe hver anledning til å være ydmyk. Da vil du kjenne at jeg er i stand ti! å betro deg mer autoritet.
Ikke skryt av din styrke, men av din svakhet Hvis du vil tale åpent om din svakhet for å hjelpe andre, vil du være i stand til åpent å vise fram dine seire. For alle som opphøyer seg selv, vil bli fornedret, og den som ydmyker seg selv, vil bli opphøyet (Matt. 23:12).
Jeg visste at alt han sa var sant. Jeg hadde forkynt samme budskap mange ganger. Jeg tenkte på hvordan Paulus hadde advart Timoteus til å være oppmerksom på sin egen undervisning. Nå forstod jeg at jeg trengte mine egne budskap mer enn noen av de som jeg prekte for. Nå var jeg mer skamfull over den skinnende rustningen enn jeg hadde vært over ydmykhetens kappe. Jeg dro kappen enda tettere rundt meg. Da jeg gjorde dette, ble mine øyne klarere, og min visjon vokste påfallende mer, selv om det var langt fra det som hadde vært.
Jeg snudde meg for å se døren. Jeg var redd for å gå gjennom den igjen, i det minste til jeg hadde fått tilbake mer av min visjon igjen.
«Du må på nå,» sa Visdom.
«Hva er på den andre siden?» spurte jeg.
«Ditt bestemmelsested,» svarte han.
Jeg forstod at jeg måtte gå. Jeg var fremdeles veldig sorgfull over at jeg ikke kunne gå gjennom døren med den visjonens klarhet som jeg hadde hatt tidligere, og fordi jeg visste allerede hvor mørkt det var på den andre siden. For en tid ville jeg være enda mer avhengig av andre, tenkte jeg, og overga meg selv i tillit til Herren og ikke til min egen visjon. Med engang ble mine øyne klarere igjen.
Jeg startet med å se tilbake på den store hallen for å se om den var like skinnende som før, men ombestemte meg. Jeg forstod at det var best å ikke se seg tilbake. Da kom Visdom opp på siden av meg, nesten like strålende som før. Mine øyne hadde omstilt seg så raskt at jeg nå kunne se på ham. Han sa ingenting, men bare å se på ham, ga meg mye mot. Likevel følte jeg en sorg over at jeg ikke hadde hørt hele budskapet som jeg holdt på å motta fra skyen av vitner.
«Hvis anger er vendt til besluttsomhet, vil prøvelsene bli meget lettere. Når dine fiender dukker opp for å opphøye seg over deg, vil du vokse enda mer i autoritet så du kan herske over dine fiender.»
Da jeg så tilbake på døren, ble jeg forbløffet. Jeg så meget mer på den nå enn før. For et øyeblikk trodde jeg at det var en annen dør. Den syntes å ha vokst seg enda vakrere og var ulik noen annen dør jeg tidligere hadde sett, selv i denne dimensjonen. Det var opphøyde titler som var skrevet i den mest skjønne skrift, alt i gull og sølv. Det var vakre edelstener som jeg ikke kjente igjen. De var så uimotståelig så det var vanskelig å vende mitt blikk fra dem. De var alle levende. Jeg forstod da at hele døren levde.
Mens jeg stirret på døren, la Visdom sin hånd på skulderen min:
«Dette er døren til mitt hus.»
Da han sa dette, forstod jeg øyeblikkelig at denne tiltrekningen jeg nå kjente for denne døren, var den samme som jeg kjente når jeg så på ham. Det var ham på en måte. Hvordan kunne noe så vakkert tidligere ha sett så uinteressant og trist ut, undret jeg. Herren besvarte mitt unevnte spørsmål:
«Du kan ikke se mitt hus slik som det er, for du ser meg i mitt folk. Når du begynte å høre meg gjennom mitt folk, akkurat for du tok av deg kappen, ble dine øyne åpnet så du kunne se mitt hus slik som det er. Det er meget mer herlig å se i det enn du nå kan skue. Dette er døren, men det er mye mer. Når du vender tilbake til dimensjonen i din egen tid, er dette det du må søke. Dette er hva du må lede mitt folk til. Dette er hva du må kjempe for, og dette er hva du må hjelpe til å bygge – mitt hus.»
Med Visdoms hånd på meg, vandret jeg mot døren. Den åpnet seg ikke, men jeg passerte rett igjennom midten av den. Jeg tror ikke at det er et menneskelig språk som kan beskrive hva jeg følte da jeg gikk gjennom den. Jeg så herligheten av alle tider i et eneste øyeblikk Jeg så jorden og himlene som ett. Jeg så myriader av engler, og jeg så myriader av mennesker som var mer strålende enn noen engel jeg enda hadde sett. Alle disse tjente i hans hus.
Nå forstod jeg kallet. Selv om jeg allerede hadde vært gjennom så meget, visste jeg at min søken nettopp hadde begynt.
Slutt på visjonen.
Profetiske Artikler 