Kapittel 7 – ÅNDELIG UTRUSTNING FOR ÅNDELIG KRIG­FØRING

Så lenge vi er i denne verden, lever vi midt i konflikten mellom Guds Rike og mørkets rike. Vi kan prise Gud for at vi som kristne er på vinnersiden. Jesus Kristus har alle­rede erklært seier på våre vegne. Satan og hans krigere er allerede slått. Vår kamp er ikke å vinne slaget, men å tvinge igjennom seieren.

Jesus har gjort sin del; nå venter han på at vi skal gjøre vår del. Vi skal være hans soldater.

Soldater trenger både rustning og våpen. I vår åndelige krig, trenger vi åndelig rustning og åndelige våpen – ikke naturlige. Vi kan ikke utkjempe en åndelig krig med naturlige våpen. Bibelen sier:

”For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker” (2. Kor.: 10,3-4).

Jesus Kristus har gitt sin menighet rustning til beskyt­telse og våpen til forsvar og angrep. Dette utstyret er ”guddommelig mektig”. Det er det beste vi kan ha, og fullkomment tilpasset ethvert angrep fra fienden. Det trenger aldri modernisering slik som utstyr for naturlig krigføring gjør. Kirken i dag har tilgjengelig for seg akku­rat det samme utstyret som den tidligste kirken hadde.

La oss først se på vår åndelige rustning og deretter våre åndelige våpen:

Guds rustning:

”For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i him- melrommet.

Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.

Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Be til enhver tid i Ånden med bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.” Efeserbrevet 6,10-18

Guds ord formaner oss til å ”ta Guds fulle rustning på” – ikke bare enkelte deler, men det hele.

En periode holdt jeg på med rent religiøst og ta på meg Guds rustning hver morgen. Men så en dag oppdaget jeg at dersom jeg måtte ta den på om morgenen, måtte jeg ta den av igjen om kvelden. Nå takker jeg helt enkelt Herren for at den er på. Jeg har den på hele tiden. Jeg trenger den dag og natt.

Mens jeg lærte hvordan jeg skulle ta den på, hjalp det meg å innse at det er Jesus selv som er min rustning:

”Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen. La oss ferdes sømmelig, som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. Men ikle dere Herren Jesus Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!” Romerne 13,12-14

I disse versene om å ”iføre oss lysets våpen” ligger begrepet å ”ikle oss Herren Jesus Kristus”. Andre bibelvers bringer tankene hen på det samme: Galaterne 3,27; Kolosserne 3,10.

Ved å ”ikle oss Jesus”, ”kle meg selv med Kristus”, tar jeg på rustningen. Jesus er for meg alle delene av rustningen:

SANNHETEN (beltet): «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” (Joh. 14,6).

RETTFERDIGHETEN (brystplate): «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.” (1. Kor. 1,30).

FRED (skoene): «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Joh. 14,27).

TRO (skjoldet): «Med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og füllender. For å oppnå den giede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.” (Hebr. 12,2).

FRELSE (hjelmen): «Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser.” (Hebr. 2,10).

GUDS ORD (sverdet): «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” (Joh. 1,1,14).

Vi tar på oss rustningen ved en enkel troserklæring: ”Herre Jesus, Du er min rustning. Du er min frelse. Du er mitt håp (1. Tess. 5,8). Du er min rettferdighet. Du er min fred. Du er min sannhet. Du er kilden til min tro. Ditt Ord bevarer meg. Du er selve livet for meg. Jeg står i dag fullstendig beskyttet mot alle angrep fra fienden. I Deg er jeg sterk. I Deg er jeg mer enn en overvinner.”

Når vi har tatt rustningen på, må vi beholde den på ved daglig å bekjenne vår tro idet vi anerkjenner Kristus Selv som alle deler av rustningen vår. Så, med hele rustningen på, skal vi stå imot fienden. Enten vi tilhører de svakeste eller sterkest troende, så blir vi bevart på grunn av Guds rustning – ikke på grunn av vår menneskelige dyktighet. Det er rustningen!

Angrepsvåpnene

Gud har utrustet oss med ”guddommelig mektige” våpen å bruke mot fienden. Det er nøkler som åpner fengselsdørene og setter oss fri fra fiendens varetekt.

For å være effektive må hvert våpen brukes i tro. Troen utløser dem. I vårt kristenliv ”vandrer vi i tro, ikke i beskuelse” (2. Kor. 5,7). Vi kan foreta våpenhandlinger, men uten tro vil vi være ineffektive.

Apostelgjerningene 19,13-16 forteller oss om noen Jødiske djevelutdrivere som forsøkte å kaste ut onde ånder i det Herren Jesu navn som Paulus forkynte. De hadde den rette formel, men ingen personlig kjennskap til frelsen og ingen tro. Anstrengelsene deres endte i katastrofe. Mannen med de onde åndene angrep dem og overmannet dem, og de flyktet nakne og sårede bort.

Fordi tro er så viktig, skal vi se mer i detalj på dette i neste kapittel. Her er det imidlertid viktig at du ikke er redd for at du ikke skal ha tilstrekkelig tro til å bruke våpnene. Tro er ikke for noen få utvalgte. Enhver kristen har et mål av tro, og kan lære hvordan dette målet skal utløses og hvordan det kan økes. Romerne 10,17 forteller oss at vi får tro ved å høre. Nettopp nå idet du hører om de våpen Gud har gitt deg, så kan det komme tro i ditt hjerte.

1. Jesu Kristi navn

Jeg lærte kraften i Jesu navnet å kjenne ved det første møtet jeg hadde med demoner. Da jeg var svært ung som kristen, kom det en ung mann med demoner som manifesterte seg opp til en venn og meg og ba ossom å be for ham. I vår ungdommelige iver befalte vi åndene ut idet vi erklærte at de ikke hadde noen rett til å være der. Åndene manifesterte seg og ropte ut, ”Du har ingen makt over oss! Du har ingen makt over oss!”

Vi stanset og tenkte et øyeblikk. ”Det er riktig,” sa vi. ”Vi har ingen makt over dem. Det er Jesus som har makten.” Så forandret vi vår kommando og sa, ”1 Jesu navn, kom ut!” Da snudde det seg.

Da Peter og Johannes helbredet den lamme mannen ved den tempelporten som kalles Den Fagre, ble folket overveldet og trodde at Peter og Johannes selv hadde helbredet mannen. Men Peter sa:…

”Israelittiske menn!Hvorfor er dere forundret over dette ? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå?… ved troen på Jesu navn, har dette navn gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner..” (Ap.gj. 3,12, 16).

I Filipperbrevet 2,7b-ll leser vi: ”Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja døden på korset. Derfor har og Gud høyt opp¬høyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.”

Efeserbrevet 1,20-21 sier: ”Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende.”

Jesu Kristi navn er det høyeste og herligste navn i alle riker til alle tider og all evighet. For et privilegium for oss kristne å ha fått retten til å bruke Hans navn. Vi representerer nå Kristus på jorden. Vi bærer hans navn. Vi er hans ambassadører (2. Kor. 5,20).

”Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder…” Markus 16,17

Jesus Kristus har gitt oss, sitt folk, retten til å bruke hans navn. Vi er hans representanter på jorden og skal kaste ut demoner slik han gjorde, helbrede de syke slik han gjorde, og forkynne og lære. Men alt skal gjøres i Herren Jesu Kristi navn.

Å bære hans navn er ikke bare et stort privilegium, men også et stort ansvar. Vi handler i stedet for Jesus. Vi taler på hans vegne. Når vi taler i hans navn, ledet av Den Hellige Ånd, er det som om Jesus Selv taler.

I Jesu Kristi navn skal vi modig konfrontere fienden. Slik Jesus fryktes i underverdenen, på samme måte fryktes de som kommer i hans navn.

I Apostelgjerningene 16 leser vi om Paulus i Filippi og hvordan han i mange dager ble plaget av en slavepike med en spådomsånd. Hun fulgte ham og hans følge og ropte ut og sa at de var tjenere for Den Høyeste Gud. Til slutt brukte Paulus sin autoritet i Jesu navn:

”Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far utav henne! – Og den for utav henne i samme stund.” (v. 18).

Resultatet av å bruke denne åndelige autoritet var at Paulus og Silas ble kastet i fengsel. Slavepikens herrer kunne ikke lenger bruke henne til å tjene penger på spåkonevirksomhet.

I Jesu navn hadde spådomsånden flyktet.

2. Guds Ord

Et annet mektig våpen er Guds Ord.

Da Jesus ble fristet av Satan, brukte Han Skriften for å tilbakevise angrepene. Han svarte på hver eneste fristelse ved å sitere fra 5. Mosebok (Lukas 4,4 og 5. Mos. 8,3; Lukas 4,8 og 5. Mos. 6,13; Lukas 4,12 og 5. Mos. 6,16).

Dersom vi skal bruke Guds Ord som et våpen mot fienden, må vi kjenne vår Bibel. Jesus kunne bare bruke Skriftene fordi Han kjente dem. Også vi må mette oss med Guds Ord; lese det, studere det, memorere det.

Når vi har Guds Ord i hjerte og sinn, kan vi, fordi vi kjenner de virkelige fakta, kjempe mot fienden. Vi kan si: ”Fiende, du har ingen rett til å røre mitt liv fordi jeg er forløst ved Jesu blod (Efeserne 1,7). Synd er ikke herre i livet mitt (Romerne 6,14). Jeg er død fra synd (Romerne 6,7). Sykdom forlat kroppen min, for ved Jesu sår er jeg helbredet (1. Peter 2,24).”

Vi kan også bruke Guds Ord til å forsvare oss mot fiendens angrep. Fienden angriper ofte ved å gi oss tanker. Han kan forsøke å overbevise oss om at han er altfor sterk for oss, og at det ikke er noen mulighet til å bli kvitt ham. Vi kan svare ved å si:

”Fiende, dette er ikke sant. Jesus har avvæpnet deg (Hebr.2,14). Og Jesus har gitt meg autoritet over alt fiendens verk (Lukas 10,19).”

Han kan forsøke å fordømme oss for en bestemt synd selv om vi har bekjent den og bedt Gud om tilgivelse. Vi kan svare: ”Fiende, det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Romerne 8,1).”

Når vi bruker Guds Ord behøver vi ikke å sitere nøyaktig ord for ord fra en spesiell Bibel-oversettelse. Det er sannheten i det Skriften sier som er viktig. Ofte er det lettere og bedre å omskrive sannhetene med dine egne ord. Vers som du har memorert, kan selvfølgelig siteres ord for ord. Hvilken måte du enn bruker Ordet på; sannhet er sannhet, og fienden må underkaste seg den.

En annen måte å bruke Guds Ord på er ved å identifisere seg med de Bibelske historiene. Vi kan for eksempel si til fienden: ”Gideon overvant Midianittene ved Herrens sverd. Slik han gikk imot dem, går jeg mot deg. Slik han overvant dem, overvinner vi deg…”.

Like så vel som vi er i stand til å bruke Guds skrevne Ord, må vi også lære oss til å høre og bli ledet av Guds Ord slik Han taler til oss i dag gjennom Sin Hellige Ånd. Da Jesus var på jorden, var han i konstant samfunn med Sin Far.

Han gjorde ingenting på eget initiativ, men bare det Faderen sa til Ham (Joh. 8,28-29).

Vi må lære oss til å bli ledet av Ånden i det vi gjør, i hvordan vi ber, og i hvordan vi går imot fienden. Dette gjelder også i dette å sitere Skriften. Vi må ikke sitere Guds Ord bare for å kaste bibelvers mot demonene. Vi må lære oss å flyte i den retning den Hellige Ånd angir og tale ut de sannheter han bringer fram hos oss.

Noen ganger kan du ledes til å understreke en viss Bibelsk sannhet og så fortsette å bruke denne mot fienden. Hvis Den Hellige Ånd understreker ordet ”rense”, så samarbeid med Ham i denne retningen og tal mot det skjulte festningsverket inntil byrden letter. Du kan si:

”Guds Ord erklærer at Jesu blod renser meg. Jeg er nå ren ved Hans Ord. Jeg utløser Den Hellige Ånds rensende kraft. All urenhet må gå. Enhver ond ånd går nå. Jesus Kristus er min renhet. Kom ut i Jesu navn. Takk, Herre, jeg er ren. Jeg er ren nå. Det gamle er borte; alt er blitt nytt. Jeg påberoper meg Golgata seier. Vær renset i Jesu navn.”

Ettersom festningsverk avdekkes, kan du tale i denne retningen i kort eller kanskje lang tid – selv en time eller mer. Hemmeligheten er å lære seg å flyte i Den Hellige Ånd. Dette kan bare læres gjennom erfaring.

En snekker velger sine spesielle redskap fra øyeblikk til øyeblikk. En som spiller golf velger den rette klubbe til et spesielt slag. På samme måte skal vi bruke det eller de redskap som passer i øyeblikket. Vi bruker ikke redskap bare for å få dem brukt. Gjør dine valg, og hvis en sannhet eller en nøkkel blir levende for ditt hjerte, så forbli i dette. Den Hellige Ånd vil lede deg i den retning du skal tale.

Guds Ord kommer også gjennom Åndens gaver: kunnskapens ord, å kunne skjelne åndene, og visdoms tale. Mer skal sies om dette senere.

3. Jesu Kristi Blod

Jesu Kristi Blod var prisen for vår forløsning:

”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” 1. Peter 1,18-19.

Som Guds Lam og som erstatning for hver og en av oss, døde Jesus Kristus korsfestelsens grusomme død. Han døde for at vi skulle få leve. Han ble gjort til synd for oss for at vi skulle få kjenne Hans rettferdighet. Han tok vår sykdom for at vi kunne få Hans helse. Han ble bundet for at vi kunne settes fri.

Offeret av ham selv ble akseptert av Faderen som et fullkomment offer (Hebreerne 10), og slik ble guddommelig rett tilfredsstillet. Mennesket kunne nå frigjøres fra syndens, sykdommens og Satans makt, fordi den fulle pris for dets utfrielse var betalt.

”Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.” Åpenbaringen 12,10-11

Vi seirer også over Satan og hans hær ved Lammets Blod og det ord vi vitner. ”Det ord vi vitner” betyr at vi skal vitne om hva Ordet sier om hva blodet har oppnådd. Demonene hater å høre dette vitnesbyrdet:

1.  Jeg er renset fra all synd ved Jesu blod. (1.Joh. 1,7)

2.  Jeg er bragt nær til Gud ved Kristi blod. (Ef. 2,13)

3.  Jeg er rettferdiggjort ved Jesu blod. (Rom. 5,8-9)

4.  Jeg har forløsning i Jesu blod. (Ef. 1,7)

5.  Jeg er helliggjort i Jesu blod. (Heb. 13,12)

6.  Jeg har fred med Gud ved Hans blod. (Kol.

1,20)

7.  Jeg har en pakt med Gud gjennom Jesu blod. (Mark. 14,24)

8.  Jeg er vunnet for Ham med Jesu blod. (Ap.gj. 20,28)

9.  Kristi blod renser min samvittighet. (Heb.

9,14)

10. Jeg har frimodighet til å tre fram for Gud ved Jesu blod. (Heb. 10,19-22)

11. Kristi blod er dyrebart for meg. (1. Peter 1,19)

Bruk ordene fra ditt vitnesbyrd til å krige mot fienden.

”Gjennom Jesu Kristi blod er jeg forløst, kjøpt ut fra Satans herredømme. Ved hans blod nyter jeg pakten med Gud. Jeg står foran min Fars trone med frimodighet, med sinnet og samvittigheten renset. Mørkets åndsmakter kom ut nå i Jesu navn. Jeg driver dere ut fra gjemmestedene. Jesu dyrebare blod helliggjør meg nå. Herre, jeg priser deg for at blodet akkurat nå taler befrielse.”

Mens vi oppholdt oss på en sauefarm i Australia, fortalte eieren at en av de unge døtrene deres stadig hadde forferdelige mareritt. Moren forsto hvordan hun led for hun hadde selv hatt samme slags drømmer da hun var barn.

Vi snakket med foreldrene om kraften i Jesu Kristi blod og om den autoritet de som troende hadde til å sette datteren fri. Omtrent ved ti-tiden, mens hun var i sunn søvn, gikk vi inn på soverommet hennes og la hendene på henne. Vi ba foreldrene å høre nøye etter hvordan vi ba, slik at hvis marerittene ikke forsvant fullstendig nå, kunne de fortsette å be inntil hun ble helt fri.

Varsomt forkynte vi kraften i Jesu Kristi blod og framholdt at på grunn av dette ofrede blod hadde fienden ingen rett til å forstyrre barnet. Uten at hun våknet sto vi i noen minutter imot årsaken til marerittene mens vi priste Gud for forløsningens blod. Neste morgen utbrøt hun, ”Mor, jeg hadde ingen vonde drømmer i natt!”

Ved senere kontakter med familien har vi gledet oss over at hun aldri mer har vært plaget av mareritt. De ble brutt den natten vi ba. Det er kraft i Lammets blod!

4. Den Hellige Ånd

Den Hellige Ånd er den som representerer Jesus iblant oss. Han er den som styrker oss for kampen, som gir liv til ordene vi uttaler i tro på Jesu navn.

Jesus selv startet ikke sin offentlige tjeneste før han var salvet med Den Hellige Ånd (Lukas 3,21-23). Etter oppstandelsen befalte han disiplene å vente i Jerusalem inntil de ble fylt med Den Hellige Ånd. De var født på nytt av Ånden (Joh. 20,22), men ikke døpt med Ånden (Åp.gj. 1,8 og 2,1-4).

Vi må også bli fylt med Den Hellige Ånd. Før vi har begynt den Åndsfylte vandringen, vil vi aldri virkelig lykkes i en fast håndtering av onde ånder.

Dåpen i Den Hellige Ånd er ikke noe mål i seg selv, men en port hvorigjennom vi kommer inn i nye erfaringer i det å kjenne og tjene Gud. Som født på nytt av Ånden skal vi komme til Jesus Kristus, som er den som døper i Den Hellige Ånd (Lukas 3,16), og be ham om å fylle oss. Vi mottar hans Ånd i tro på samme måte som vi mottar frelse i tro. For noen er dette å komme inn i den Åndsfylte vandringen, dette å gå igjennom denne porten og inn i en daglig vandring i Ånden, en dynamisk og spennende erfaring. For andre er det å ta imot i stillhet.

Jeg erfarte dette på den første måten, mens Shirleys erfaring var det siste. Hvordan vi enn opplever dette, kommer vi inn i en ny dimensjon av det kristne livet som daglig må opprettholdes i tro. Efeserbrevet 5,18.

Jesus Kristus, Guds Sønn, utførte sin tjeneste i total avhengighet av Den Hellige Ånd:

”…og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham.” (Ap.gj. 10,38).

Den Hellige Ånd er den kraft som setter oss i stand til å kaste ut demoner. Idet vi taler troens ord mot fienden, gir Den Hellige Ånd kraft til det vi sier. Han gjør ordene våre til skarpe piler som trenger seg inn i fiendens festningsverker. Han gjør dem til tunge hammere som knuser; han gjør dem til flammende spyd som avslører mørket.

Jesus kalte Den Hellige Ånd for ”Guds finger”. Som svar på beskyldningene om at han kastet ut demonene ved Be’elsebul, demonenes herre, sa han:

”Men er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til dere (Lukas 11,20). ”

I Matteus 12,28 der den samme hendelsen beskrives står det: ”Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.”

Shirley og jeg ba mot urene ånder i en ung kvinne og Den Hellige Ånd tok tak i ordene våre og vi fikk se en flom av utfrielse. Etter at hun hadde sittet stille en stund, brast hun i gråt. Da vi spurte henne hvorfor, svarte hun at en ånd inne i henne nettopp spottende hadde sagt at den hadde skjult seg og ikke kunne finnes og ikke hadde til hensikt å komme ut.

Øyeblikkelig ble øynene mine åpnet slik at jeg kunne ”se” ånden og legge hendene mine på henne og si, ”Ved Den Hellige Ånds lys ser jeg deg. Du kan ikke gjemme deg og du går nå. I Jesu navn, forsvinn!” Med en gang reagerte ånden med frykt og forlot henne raskt, og hun følte en tydelig lettelse. Vi frydet oss alle over at ”Guds finger”, Den Hellige Ånd, hadde strukket seg ut til åndens skjulested og formidlet kraft til de befalinger vi ga i Jesu navn.

5. Lovprisning

Under de Olympiske Leker konkurrerer deltakerne for å oppnå medaljer, og de som lykkes får mye lovprisning, særlig for spesielle prestasjoner. På det naturlige plan gir vi ære og lovprisning til de som oppnår noe.

På det åndelige plan skal vi gi ære til Den Allmektige Gud ved å lovprise ham for Hans storhet og herlighet. Vi skal begeistres over ham og lovprise han for hans fullkommenhet, hans verk, og hans velgjerninger gjennom Herren Jesus Kristus.

Rop med fryd for Herren, all jorden!

Tjen Herren med glede,

kom fram for ham åsyn med jubel.

Gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgår der med lovsang.

Takk ham og pris hans navn! Salme 100,1-2,4

Lovprisning er et mektig våpen mot Satans gjerninger. I årevis kjente jeg viktigheten av å lovprise Gud, men jeg var så bundet innvendig at jeg fant det forferdelig tungt. Inne i hjertet mitt klarte jeg det litt, men utad var det veldig vanskelig.

I årevis ba og bønnfalt jeg Gud om utfrielse i livet mitt, men det kom aldri. Det var ikke før jeg fikk det jeg trengte trosmessig og – selv om det var vanskelig – begynte å prise Gud for seieren, at mitt hjertes ønsker ble oppfylt og jeg fant svaret på alle mine spørsmål og endeløse anmodninger.

Fordi fienden vet at det er kraft i hørbar lovprisning, gjør han alt han kan for å motarbeide det. Forunderlig nok virker det som om alt han behøver å gjøre for å hindre det, er å få folk til å føle at de ikke har lyst. La oss ikke gi så lett etter for fienden. Enten vi føler for det eller ikke, skal vi sette alt inn på å prise Gud.

”La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn.” Heb. 13,15

Paulus og Silas kjente til kraften i lovprisning. I Filippi ble de alvorlig mishandlet, kastet i fengsel og føttene satt fast i stokker.

«Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud …Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene” (Ap.gj. 16,25-26).

Det behaget Herren å bringe stor utfri- else mens de ba og lovpriste.

2. Krønikebok 20,1-30 forteller om den store forlegenhet Josafat og Judeas folk var i da Moabittene, Ammonittene og Me’unittene var på vei for å overfalle dem. Mens de søkte Herren i bønn og faste, kom Den Hellige Ånd over Jahasiel og gjennom ham instruerte han folket til å gå mot fienden neste dag og lovet dem at Gud ville sørge for stor seier. Med seierens ord i hjertene, tilba og lovpriste folket Gud. Neste dag gikk de mot fienden ledet av musikerne og sangerne. Idet de begynte å lovsynge Gud fikk invasjonsstyrkene panikk og begynte å sloss mot hverandre. Da den Judeiske arme kom fram lå fienden døde på bakken. Ikke en eneste person hadde unnsluppet.

Når vi kjemper mot usynlige åndsmakter, er det viktig at vi blander våre befalinger med lovprisning til Gud. Det er tider da vi skulle legge hovedvekten på lovprisning. Enkelte ganger når jeg ber for folk, møter jeg åndsmakter som er svært sta, og uansett hvilke andre våpen som blir benyttet, synes de ubrukelige. I slike tilfeller, føler jeg meg ofte ledet til å erklære at seieren er vår og så konsentrere meg om å prise Gud for den. Vi har opplevet enkelte betydelige utfrielser midt i lovprisningen når intet annet nyttet. Gud troner over sitt folks lovsanger (Salme 22,4).

En kveld vi forkynte i Papua New Guinea, fikk vi det privilegium å se Den Hellige Ånd falle over en samling av unge innfødte i en mektig bølge av befrielse. Ordet var blitt forkynt og Gud hadde berørt en rekke mennesker. Jeg tenkte med meg selv at jeg skulle avslutte møtet og oppmuntret alle til å prise Herren de siste ti minuttene. To gutter til høyre for meg begynte da å prise Gud med en slik entusiasme at jeg følte meg helt forfrisket. Jeg følte at noe holdt på å skje. Begeistringen spredte seg som en ild og Guds nærvær ble svært virkelig. Midt i denne ”opphøyde lovprisning” der mange hoppet av glede, begynte store utfrielser å skje.

Demoner kom ut med høye skrik. Luften var full av skrekkhyl fra demoner og seiersrop fra Guds folk. Selv om vi mange ganger har vært vitne til lignende manifestasjoner, var denne kvelden annerledes fordi det var et intenst nærvær av Guds Ånd. Bølgen av utfrielser varte i omtrent tyve minutter.

Da vi avsluttet møtet foreslo jeg at de som ennå kjempet med uforløst demonisk press ble tilbake. Rundt tyve stykker ble igjen og veiledere begynte å be for dem individuelt. Etter noen få minutter, falt Den Hellige Ånd igjen med samme intensitet. Denne gangen var de demonene som manifesterte seg særlig voldsomme. Hoder dunket i sementgulvet og andre tilsvarende ting skjedde. Vi løp fra person til person og befalte utfrielse i Jesu navn. For en seierskveld!

Denne sterke bevegelse fra Gud ble satt i gang av kristne som helhjertet, spontant og intenst priste Gud. Vi skal i økende grad få se store tegn, under og mirakler, ikke bare ved personlig betjening av enkeltmennesker i en forbønns-rekke, men i en hel forsamling når Den Hellige Ånds kraft utløses ved vår tro og vår ekte lovprisning.

6. Å tale i tunger

På pinsedagen da disiplene ble fylt med Den Hellige Ånd, hørte de som var samlet i nærheten at de talte om Guds mektige gjerninger på deres eget språk (Ap.gj. 2,11).

Paulus kjente velsignelsen av dette Åndens språk. Da han ga instruksjoner om bruken av dette i menigheten sa han,

”Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle” (1. Kor. 14,18).

Paulus kommuniserte uopphørlig med Gud ved å tale i tunger. Han var klar over at mens han gjorde det så opplevet ånden hans direkte kommunikasjon med Herren, og at han selv ble oppbygd av dette. 1. Korinterbrev 14,1-4.

Selv om enkelte mennesker begynner å tale i tunger med stor letthet når de blir fylt med Den Hellige Ånd, så var dette ikke min erfaring. Jeg fikk en voldsom opplevelse som nesten gjorde meg ”full” i Ånden, men på det tidspunkt talte jeg ikke i tunger. Det var ikke før tolv måneder senere mens en tålmodig misjonær bodde hos meg og ba meg igjennom, at jeg kom inn i en herlig forløsning. Dette var en milepel for meg som kristen. Når jeg nå ser tilbake kan jeg forstå hvorfor jeg hadde slik kamp. Demonene inne i meg sto imot at denne overnaturlige evnen skulle utløses. De visste hvilken styrke dette ville være for meg.

I de lange dagene med leting, kamp og lidelse, var evnen til å tale i tunger en livredder. Jeg vet ikke hvordan jeg kunne ha fortsatt uten den forløsning denne gaven ga meg. Det var den eneste måten jeg kunne uttrykke mitt hjertes dypeste rop til Gud på. Gjennom tungetalen ble jeg oppbygget og styrket.

Før jeg var i stand til å tale i tunger ble jeg ofte frustrert over min manglende evne til å lovprise Herren. Frustrasjonen tok slutt når denne gaven ble forløst. Å tale i tunger gir også mulighet til mer fri bønn. Når en ikke vet hvordan en skal be, så er bønn i Ånden uvurderlig.

Det var en gang da jeg i månedsvis kjempet med tankene for å bevare rett holdning overfor to mennesker. Hver gang jeg møtte dem eller tenkte på dem så reiste sinte tanker seg opp i meg. Jeg var ikke den som gjemte på sinne eller ikke ville tilgi, så jeg kunne ikke forstå hva det var som skjedde.

Jeg bekjente fortløpende disse tankene som synd og ble veldig trett av dette. Ingen – selv ikke de to mennene – hadde noen anelse om hvordan jeg følte det for jeg valgte å leve i lydighet mot Guds Ord og elske dem.

Midt i denne perioden begynte jeg å be og faste. Den tredje dagen mens jeg priste Gud var det noe som manifesterte seg i sinnet mitt og sa: ”Mitt navn er hat. Mitt navn er hat.” Dette kom fullstendig overraskende på meg. Så forsto jeg at bak mine gale holdninger var det åndsmakter av hat som manifesterte seg. Jeg hadde ikke ønsket å hate. Noe inne i meg, som ikke var meg, hadde forsøkt å få meg til å samarbeide med dets egen slette natur.

På den tiden visste jeg ikke hvordan jeg skulle frigjøre meg så alt jeg kunne gjøre var å søke Gud og be i tunger. Jeg visste at når jeg gjorde det så ba jeg etter Guds vilje.

Den følgende morgenen mellom klokken ti og elleve knelte jeg ved sengen mens jeg løftet dette problemet opp til Herren og ba i tunger. Etter denne timen, selv om det ytre sett ikke hadde hendt noe, følte jeg at jeg var fri. Dette viste seg å være tilfelle. Tre dager senere møtte jeg en av mennene på gaten og hilste på ham på vanlig måte. I stedet for å kjenne den vanlige aversjonen merket jeg til min glede en nydelig strøm av kjærlighet. Jeg var fri!

Senere viste Herren meg hvordan disse åndsmaktene hadde kommet inn i barndommen, og hvordan de hadde ligget lavt siden omvendelsen min, mens de ventet på et tidspunkt til å reise sine stygge hoder.

Like så vel som vi kan lovprise og be i tunger har jeg oppdaget av vi også kan befale i tunger. Når jeg ber for andre blir jeg ofte ledet av Den Hellige Ånd til å tale til demonene i tunger, og jeg har sett klare bevis på at resultatet av dette blir velsignelse. Det er tider der våpenet eller nøkkelen ikke er å erklære hva Blodet har gjort, heller ikke å sitere Ordet, eller bruke Jesu Navn (selv om dette kanskje blir gjort i det språk som tales), men ganske enkelt å tale i tunger. Demonene forstår hva vi sier. Vanligvis opplever jeg en veldig autoritet innvendig mens jeg gjør dette. Selv om jeg normalt ikke forstår det jeg sier, så er jeg klar over at det gis direkte befalinger og erklæringer av Den Hellige Ånd. Vanligvis oppdager jeg at jeg taler i et språk som er annerledes enn det jeg vanligvis bruker i personlig tilbedelse og lovprisning.

En ung mann kom til sjelesorg og mens jeg henvendte meg til Herren for å få direktiver, ble jeg ledet til å befale i tunger. I mitt indre ble jeg klar over at vi berørte et dypt, bortgjemt område av bundethet, og selv om ingen demoner forlot ham, følte jeg at det skjedde en svekkelse av dette taket. Den unge mannen sa ingenting, men samarbeidet ved sin indre motstand mot fienden. Åndskampen ved tungetale fortsatte med full styrke i omtrent tretti minutter. Gjennom hele denne tiden følte mannen ingenting, men satt stille på en stol.

Plutselig, uten forvarsel, så ga han – eller skal jeg si demonene – fra seg et høyt skrik og kastet ham forover ned på gulvet. I samme øyeblikk som åndene manifestert seg, så viste Herren meg navnet på festningen:

homoseksualitet.

Senere fikk jeg vite at han hadde vært involvert i denne synden femten år tidligere, før han ble frelst. Vi sloss i ennå to timer med demoniske manifestasjoner.

Ved å tale i tunger under Den Hellige Ånds ledelse var disse demonene som hadde vært gjemt så lenge blitt avslørt og svekket, og ble nå renset fra personligheten hans. Til tider er tungetalen det rette våpen.

7. Å binde og løse

”Og dersom det nå er ved Be ’elsebuls hjelp jeg driver onde ånder ut, ved hvem er det da deres egne sønner driver dem ut ? Derfor skal de dømme dere. Men er det ved Guds Å nd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere. Eller hvordan kan noen gå inn i den sterkes hus og røve hans eiendeler, om han ikke først har bundet den sterke ? Da først kan han plyndre hans hus.” Matteus 12,27-29.

Enkelte ganger er nøkkelen eller våpenet som bør brukes det å binde fienden. I det siste eksempelet som ble nevnt i det forrige avsnittet der jeg ba i tunger i tretti minutter, så visste jeg at jeg bandt fienden, og ved å gjøre det, svekket jeg ham. Når du blir minnet om denne nøkkelen må du tro at det du sier det skjer. Bruk fantasien og se hvordan du binder fienden og strammer til for hver eneste befaling:

”Dere mørkets gjerninger, vi bruker vår autoritet over dere. Vi binder dere i Jesu Kristi navn. Vi fratar dere bevegelsesfriheten. Vi binder dere så stramt at dere aldri kan arbeide mer. Dere blir svakere og svakere. Dere er overvunnet gjennom Jesu Kristi død og oppstandelse. Han er den som har dødsrikets og helvetes nøkler. Vi representerer Ham. Vi er sterke i Ham. Vær bundet, fullstendig bundet i Jesu navn. Takk Herre at fienden blir stadig svakere. Han kan ikke stå imot våre befalinger for vi triumferer i Kristus. Dere er bundet. Dere skjulte ånder, dere er bundet. Gi dette Guds barn fri nå i Jesu navn.”

Når jeg ber, blir jeg fullstendig involvert fordi det ikke bare er et spørsmål om å si de riktige ordene, men et bevisst, villig samarbeid med Den Hellige Ånd som til tider kan være svært krevende. Enkelte ganger står jeg mens jeg snakker; eller kneler, eller går rundt. Ofte bruker jeg bevegelser, for vi binder, snakker til og har å gj øre med virkelige, intelligente, åndelige personligheter.

På en måte ble Satan ”bundet” da han ble awæpnet ved Kristi oppstandelse (Kolosserne 2,15).

”Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.”

Hebreerne 2,14

I Kristus har Gud gjort djevelen og hans agenter ”til intet” eller ”arbeidsløs/inaktiv” (Gresk: katargeo).

Satans hode er knust (1. Mosebok 3,15); han har lidd et knusende nederlag ved den mektige Frelser; likevel forsøker han stadig i sin awæpnede tilstand å ødelegge menneskenes barn. Det vil komme en dag der han nedkjempes for alltid, men inntil den dagen kommer, må menigheten stå ham imot, erklære hans nederlag og hevde Kristi seier.

Matteus 18,18-20 snakker også om å binde og løse i Jesu Kristi navn:

”Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen. Atter sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden biir enige om å be om, skal de få av min far i him¬melen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.”

Når vi er enige eller harmonerer med hverandre (ikke bare mentalt enige, men harmonerer fordi vi blir ledet av Guds Ånd), kan vi binde fiendens makt og løse Guds hellige. Den Hellige Ånd kan inngi i våre hjerter hvordan vi skal be og hva vi skal si. Vi følger ikke egen strategi, men samarbeider med Gud for å utføre Hans verk.

Når jeg ber om befrielse for noen, begynner jeg vanligvis mine befalinger ved å si: ”Vi binder din aktivitet i dette menneskets liv i Jesu navn.” Noen ganger sier jeg det bare en gang; andre ganger bruker jeg ganske mye tid på å erklære at de skjulte åndsmakter er bundet.

Salme 149 viser hvilken autoritet Guds hellige har når de har med åndsmakter å gjøre. Vi skal

”binde deres konger med lenker og deres fornemme menn med jern-bånd” (vers 8).

Halleluja!

8. Å bekjenne identitet

Jeg pleide å lese Romerne 6 mange ganger, men det var frustrerende lesning. Det som sto der stemte ikke med min erfaring. Det sto at jeg var fri fra synd, men jeg visste at jeg ikke var det. Hva var galt? Hvorfor fungerte det ikke? Var ikke Guds Ord sant? – det var umulig.

Til slutt fikk jeg se at istedenfor å sette spørsmål ved Guds Ord, skulle jeg akseptere det og bekjenne det. Da jeg første gang gjorde dette, følte jeg det som om jeg bekjente en løgn. Men jeg innså at Guds Ord ikke var noen løgn og fortsatte å bekjenne det. Langsomt begynte tro å vokse fram i hjertet mitt, og sannheten i Guds Ord begynte å bli en realitet også erfaringsmessig.

Hele Romerne 6 burde leses og mediteres over ofte. Vår seier over Satan er i virkeligheten Kristi seier som vi deler. Når vi ved åpenbaring (og det er kun ved åpenbaring) forstår disse sannhetene, kan vi holde fast ved en trosbekjennelse som er uhyre sterk. Selv om vi ikke fullt ut forstår sannhetene, så kan vi likevel bekjenne dem, for de er sanne. Ved vår bekjennelse kan Den Hellige Ånd lede oss inn i forståelsen.

Romerne 6 sier at da Jesus døde på korset, så døde vi med ham. Vår syndige Adam-natur døde da Jesus døde. Da han ble begravet, ble vi begravet sammen med ham. Da han ble reist opp fra døden, ble vi også oppreist sammen med ham i et fornyet liv. 2. Korinterbrev 5,17 sier:

”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en nyskapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.”

Ved å identifisere oss med Jesu Kristi død, har vi valgt å dø overfor syndens kraft og fordervelse; valgt å dø bort fra oss selv, vår selvopptatthet, vårt opprør, våre planer, vår stolthet, vårt rykte etc. Vi har valgt å bli fri fra synd og selv.

Ved å identifisere oss med Jesu begravelse, sier vi:

”Jeg er død og ute av syne når det gjelder denne verden. Fordi jeg er død så har synden ingen makt over meg. Fordi jeg er død og begravet, så kan Satan, denne verdens gud, ikke røre meg; han kan ikke påvirke meg; for gjennom død er jeg forløst fra syndens og Satans makt.”

Men vår bekjennelse slutter ikke der. Vi går videre ved å bekjenne at vi er oppreist til nytt liv med Kristus. Det gamle er bak oss: det nye er kommet. Vi står i rettferdighet, i frihet, i frimodighet; som erobrere, som Guds barn, med løftede hoder. Synd har intet herredømme over oss. Sykdom har ingen makt over oss. Satan kan ikke røre oss, for vi er i Kristus.

Hvis vi har opplevet sterk forkastelse i våre liv slik at ånder av forkastelse har funnet sin plass og stadig plager oss, så er en av nøklene til forløsning å gjenta for oss selv hva vi er blitt i Kristus:

”Forkastelsesånder, jeg binder dere i Jesu navn. Dere har ingen rett til å fortsette å plage meg; for jeg er ett med Jesus Kristus, min Frelser og Forløser. Da Jesus døde på Golgata, så døde jeg med ham. Gjennom død og begravelse er jeg død for denne verden; jeg er død for ditt herredømme; jeg er død for de følelsene av sorg og smerte som du bringer. Forkastelse, gjennom død er din makt brutt. Jeg lever nå i Kristus. Hans kraft har satt meg fri. Hans kjærlighet fyller mitt innerste. Jeg er helbredet. Jeg er hel. Og, Herre Jesus, jeg takker deg fordi jeg er ett med deg. Jeg er død og jeg er oppstanden. Forkastelse har ingen plass i meg, ingen makt over meg; for jeg er ikke lenger i Adam, men jeg er i Kristus. Takk, Herre Jesus, at disse åndene forlater meg – akkurat nå. Du Hellige Ånd svekker deres feste – akkurat nå. Dette festningsverk skrumper inn – akkurat nå. Ved hvert naturlige åndedrag så forlater mørkets makter meg. Hvert bånd er brutt. Guds kjærlighet fyller meg. Jeg er satt fri.”

Sannheten om denne identitet er ytterst viktig. Vi vil ikke være istand til å reise oss fra alle sataniske bånd hvis vi ikke stadig øker i tillit til, og identifisering med, Jesu Kristi død og oppstandelse.

9. Faste

I Det Nye Testamentet er det intet spesielt bud om å faste; men det er imidlertid avsnitt som synes å ta det for gitt at kristne faster:

”Da kom Johannes’disipler til ham også: Hvorfor faster vi og fariseerne så mye, men dine disipler faster ikke ? Og Jesus sa til dem: Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem ? Men de dager skal komme da brudgommen blir tattfra dem, og da skal de faste. ” Matteus 9,14-15

I Matteus 6,16-18 der Jesus antyder at disiplene hans kom til å faste, formaner han dem om å sørge for at motivene deres er rene:

«Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør. De gjør ansiktet sitt ukjennelig for å vise folk at de faster. Sannelig sier jeg dere: de har alt fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.”

Faste må blandes med tro. I de vanskelige årene før jeg ble fri, tok jeg stadig min tilflukt til bønn og faste. Fasting var det eneste jeg visste om som ga meg en viss lettelse i depresjonen. Når jeg nå ser tilbake innser jeg at selv om Herren belønnet meg for at jeg søkte ham på denne måten, så var det svært lite tro i fastingen min. Det er ved tro vi overvinner – ikke bare ved faste. Mitt rop hadde vært: ”Herre, gjør noe. Hjelp! Vær så snill å forandre meg.” Jeg overga initiativet til Herren og ventet at han skulle gjøre noe; mens det var jeg som skulle ta initiativet. Jeg visste ikke at det var jeg som skulle sette meg selv fri.

Enkelte ganger kan faste (kort eller lang) være til stor hjelp i å nedbryte festningsverker. Når en person faster med den rette motivasjon og med tro, utløses det kraft. Det hender at jeg sier til enkelte: ”Når du har fastet en dag (tre dager, eller kanskje en uke), slik at grunnen er mer forberedt til krigføring, så vil vi be om utfrielse.” Ganske ofte må fiendens styrke og motstand svekkes gjennom bønn og faste.

Ved et tilfelle var ikke disiplene i stand til å kaste ut en demon, og Jesus måtte komme dem til hjelp. Da de spurte hvorfor de ikke klarte det, svarte Jesus ….

”Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.” (Markus 9,29).

Jesaia 58 taler om rett og gal faste. Vers 6 sier: ”Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?”

10. Håndspåleggelse

Jesus la hendene på folk, og han sa at de troende skulle gjøre det samme (Lukas 4,40-41; Markus 16,17-18).

Gjennom rene kar som i tro legger sine hender på en person som trenger befrielse, oppstår en delaktighet i Den Hellige Ånd.

Demonene i mennesker reagerer ofte høylydt og voldelig når hendene legges på, og de forsøker å dytte hendene vekk. De vet godt hva som er i vente og de ønsker ingen del i dette.

I en personlig sjelesorgsituasjon pleier jeg som regel å rekke hendene ut når jeg befaler. Det er imidlertid ikke nødvendig å legge hender på en person når en ber for befrielse. Jeg har sett mange mennesker bli satt fri i offentlige utfrielsesmøter uten at noen har lagt hendene på dem. Dersom du har behov for utfrielse, er det ikke nødvendig å oppsøke noen som kan legge hender på deg og be for deg.

Håndspåleggelse er ikke bare en form man bruker. Du må kjenne til betydningen og være klar over hva som skjer i den usynlige verden. Når du er klar over dette, vil du benytte enhver anledning til å formidle Den Hellige Ånd på denne måten.

Enkelte ganger forteller folk at de føler varme eller ild som strømmer gjennom hendene mine idet jeg ber for dem. Personlig har jeg aldri følt noen ting, men jeg har en innvendig viten i min ånd om hva Gud holder på med. Når du betjener, så vær ikke bundet av naturlige følelser. Vi betjener ikke på et naturlig plan, men på et åndelig plan.

Et ord til advarsel: Håndspåleggelse er en åndelig handling som kan brukes både til godt og ondt. Det er mulig å motta en delaktighet som ikke er av Den Hellige Ånd. Vi må være kresne når det gjelder hvem vi lar be for oss. Dessverre finnes det mennesker som ikke har det rett med Gud. Enkelte er oppblåste av stolthet og ønsker å være i rampelyset og tror de har en tjeneste de slett ikke har. Alle troende skulle være i stand til å kunne legge hendene på andre og gi del i velsignelse; men dessverre; slik er det ikke.

På den annen side så vil jeg oppmuntre kristne som ikke selv er fullstendig fri til å legge hendene på andre og be for dem. Dersom en kristen er ærlig i sin vandring i lyset og stadig kommer igjennom til større og større frihet, har et ydmykt hjerte, elsker mennesker og ønsker å velsigne; så kan han gi velsignelse ved håndspåleggelse. Gud bruker slike mennesker. Han venter ikke til vi er perfekte. Vi kan godt være syke og likevel bli brukt av Gud til å helbrede. Selv om vi er skrøpelige kar og til en viss grad fortsatt kan bli grepet av frykt, kan likevel Herren bruke oss til å kaste fryktens ånder ut av andre og formidle fred.

Vent ikke til du selv er fullstendig fri før du helbreder eller utfrir andre. Sørg bare for at ditt hjerte er rett. Vær ydmyk og avhengig av Herren Jesus. Be i tro. Befal i tro. Formidle i tro. Noen ganger vil Herren velsigne og helbrede deg mens du betjener andre. Vi gir videre i tro; vi mottar i tro. Våre følelser forteller oss ikke om vi gir eller tar imot – det gjør troen.

Hvor skal vi legge våre hender? Hendene kan legges på hodet eller andre steder. Når jeg ber for menn, liker jeg å legge hendene på området rundt magen fordi de dypeste befrielsene kommer fra denne regionen. Det letteste er da å sitte ved siden av eller bak personen. Jeg legger imidlertid aldri hendene mine på en kvinnes mage eller berører andre områder på kroppen hennes. En må utvise ekstra visdom når en ber for det motsatte kjønn, og ikke gi fienden noen mulighet. Når jeg ber for kvinner har jeg alltid en kvinnelig veileder sammen med meg hvis det er mulig. Menn som betjener menn og kvinner som betjener kvinner gir ingen slike problemer.

11. Salvet musikk

Uten musikk ville verden være et fattigere sted å leve – og menighetene likeså. Den Hellige Ånd salver sin egen inspirerte musikk, og på den måten åpnes ennå en kanal for forfriskninger midt i den åndelige krigføringen.

Da Israels, Juda og Edoms konger søkte Elisa for å få veiledning, ga Herren Elisa en slagplan for å slå Moabittene. Elisa hadde gitt ordre om en harpespiller og det var mens harpespilleren spilte på harpen at Herrens Ånd kom over ham. (2. Kongebok 3,15).

Videre ser vi kraften i salvet musikk i historien om David som spiller på harpen sin hver gang Saul ble plaget av den onde ånd. Musikken hans ga Saul lindring og jaget vekk den onde ånden (1. Samuelsbok 16,23).

For å angi tonen i ditt hus så velg ut gode kristne opptak som du kan spille i hjemmet ditt. Det er mye fin musikk å velge i. Men vær kresen. En del musikk vil ikke bringe salvelse fra Den Hellige Ånd, men snarere utløse demonisk aktivitet.

Når du er i Herrens nærvær og holder på å bryte områder av bundethet i ditt eget liv, så kan du enkelte ganger finne at det styrker deg hvis du spiller en rolig bakgrunnsmusikk.

Sanger som gjengir Bibelske sannheter er spesielt verdifulle i vår kamp mot fienden. Med sang på våre lepper bekjenner vi vår identifikasjon med Kristus, kraften i Blodet, seieren i Kristus og så videre.

Shirley skriver sanger og legger hovedvekten på å omsette Bibelvers og åndelige prinsipper til musikk. ”Jeg Kommer Inn i Oppstandelseslivet” er en seierssang, slik den følgende teksten viser:

I’m coming into resurrection life,

For the Lord has set me free from inward strife, Rise up, rise up my soul and take your victory, Standing on the promise that you’re free,

I’m coming out of bondage and defeat,

A soldier in the army of the King of Kings, Walking in victory!

Claiming my liberty!

I’m coming into resurrection life.

(c) 1984 Shirley M. Powell.

Jeg kommer inn i det oppstandne liv For Herren har satt fri fra indre strid Reis opp, reis opp min sjel og ta din seier i at du kan stå på løftet: du er fri Jeg kommer ut av tvang og nederlag Soldat i den arme som Kongers Konge har Vandrer i seier!

Erklærer min frihet!

Jeg kommer inn i det oppstandne liv.

(Overs, gjendiktning).

Personlig har jeg sunget denne sangen mange ganger. Ofte har jeg følt meg som en seirende soldat, mens jeg andre ganger ikke har gjort det. Uansett hva jeg føler så synger og bekjenner jeg slike sannheter daglig. Min troserklæring gir Gud en mulighet til å gjøre disse sannhetene til virkelighet, slik at jeg får erfare dem mer og mer.

12. Å skjelne åndene

Av de ni Åndens gaver eller manifestasjoner som er nevnt i 1. Korinterbrev 12, er det en som er spesielt nyttig når en har med onde ånder å gjøre. Det er gaven til å skjelne ånder (vers 10). Jesus Kristus har ikke overlatt oss til en usynlig fiende uten å gi oss en gave som passer på dette området. Gjennom gaven til å skjelne ånder blir ens øyne åpnet slik at en ser (eller fornemmer) ting i det usynlige som ikke kan sees ved naturlig syn eller kunnskap.

Enhver troende kan ved enkelte anledninger oppleve en spesiell åndelig følsomhet. Guds Ord oppmuntrer til å praktisere dette slik at vi modnes som kristne:

”Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt.” (Hebreerne 5,14).

Det eksisterer imidlertid en gave som gis, ikke til alle, men slik Ånden vil (1. Korinterbrev 12,11). Hvis vi oppdager at det å kunne skjelne opptrer regelmessig hos oss, da kan vi si at vi har denne åndelige gaven. Kilden til åpenbaringen er Herren Jesus, og til ham må all ære gå.

Nylig svarte jeg ja til å hjelpe en ung kristen mann som hadde hatt et sammenbrudd. Han kom fra et kirkesamfunn som ikke trodde at kristne kunne bli demonisert. Deres tro begrenset dem slik at de ikke var i stand til å hjelpe ham. Han var deprimert og desperat og trodde han hadde mistet sin frelse og var evig fordømt. Jeg ba med ham og satte fienden på plass slik Den Hellige Ånd ledet meg. Etter å ha bedt i bare tretti minutter og uten at han følte noen manifestasjoner, lettet depresjonen betraktelig og overbevisningen om frelsen kom tilbake. For første gang på mange måneder sov han godt uten medisiner den natten.

Tre dager senere ble han utskrevet fra sykehuset. Da jeg kom for å be for ham igjen, fortalte han meg at han ofte hadde undret seg på om det kunne være demoner som var årsaken til problemene og lurt på om det fantes ett eneste menneske i verden som fungerte i dette å skjelne ånder og som kunne bekrefte hans mistanker. Jeg forsikret ham om at jeg personlig kjente mange mennesker som hadde mottatt denne gaven og som brukte den til å betjene Kristi legeme.

Gaven til å skjelne åndene er ikke begrenset til å skjelne demoner. Den brukes også til å oppdage hva Den Hellige Ånd holder på med, til å skjelne den menneskelige ånd og til å merke englers nærvær. Johannes Døperen merket at Den Hellige Ånd kom over Jesus i form av en due (Matteus 3,16). Jesus så at det ikke var svik i Natanaels ånd (Johannes 1,47). Elisa merket englers nærvær (2. Kongebok 6,15-17).

I sjelesorg med en mann som hadde mye aggresjon og bitterhet i seg, understreket jeg hvor viktig det var å tilgi og hvor nødvendig det var å angre. Han nevnte da mennesker og situasjoner, ”angret” og ”tilga”. Da vi begynte å be mot de åndsmakter som lå bak alt dette så merket jeg at han hadde vært uærlig og ikke virkelig angret.

Jeg sa, ”Mangler du fortsatt tilgivelse i ditt hjerte?” Han benektet dette. Igjen gikk vi inn i bønn, men jeg visste at han ikke hadde sagt sannheten. Jeg stilte ham det samme spørsmålet for andre og tredje gang og han ga det samme svaret. Men fordi jeg ”visste” ved Den Hellige Ånd, vendte jeg meg til ham og sa med overbevisning:

”Du har ikke tilgitt disse menneskene. Du lyver. Jeg har et ord fra Herren til deg. Det er: omvend deg!”

Da han ble konfrontert med dette innrømmet han at han ikke hadde og heller ikke ville, tilgi. Rasende stormet han ut av kontoret mitt og vendte aldri tilbake til menigheten igjen. Innen få uker satt han i fengsel. Det siste jeg hørte om ham var at han var i en mental institusjon og fikk psykiatrisk behandling. Jo mer lys vi har jo mer ansvarlig er vi. Denne mannen fikk lys over tingene og fikk muligheten til å omvende seg, men han vendte seg fra dette lyset og brakte stor dom over seg selv.

Åndelige gaver, spesielt det å kunne skjelne åndene og kunnskapsord, setter veiledere i stand til raskt å komme til roten av problemene. Dette sparer mye tid.

For noen måneder siden ble en mann som var bundet til røyking frelst, men i stedet for å slutte, røkte han bare enda mer.

Da han kom fram med dette problemet og ba om forbønn, så merket jeg en ånd av mislykkethet og angst for å mislykkes og jeg følte at disse var årsaken til uvanen hans. Han bekjente at han alltid hadde følt seg mislykket og pleide å ”skryte” for å forsøke å imponere folk. Jeg ba og brøt disse innvendige holdepunktene inntil jeg ble ledet til å slutte – etter mer enn en time. En stund senere kom han til meg med undring i øynene og sa, ”Jeg kan ikke forstå det. Du ba ikke over røykingen min, men jeg er fri.” Jeg forklarte at ved Den Hellige Ånds åpenbaring hadde vi behandlet årsaken som ga rom for nikotinen.

En ung kvinne kom nylig til forbønn. Hun hadde vært misjonær men måtte forlate misjonsmarken på grunn av et sammenbrudd. Problemet var fysisk, men igjen ønsket Herren å gå dypere. Jeg avslørte et sterkt indre demonisk holdepunkt av selvforakt som hadde fått henne til å vende seg mot seg selv og som forårsaket at hun hverken elsket eller tenkte godt om seg selv. Hun innrømmet at dette var et stort problem for henne og vi begynte å kaste demonene ut. Etter bare en omgang med utfrielse, merket hun store forandringer og ble svært begeistret ved tanken på sin nye personlighet.

Gjennom gaven til å skjelne åndene kan vi få vite mye mer om onde ånder enn bare det å bli klar over deres tilstedeværelse. Vi kan få vite deres navn; få vite styrken på det området som er bundet; se deres motstand; se deres reaksjoner og hvordan de svekkes når man binder dem og befaler dem å gå; se at de forlater en person; vite hvorvidt festningsverkene er fullstendig eller delvis brutt; vite om det finnes andre ånder som er nær beslektet med de en holder på med; vite om den som mottar sjelesorg gjør sin del av samarbeidet; kjenne det mål av tro som denne personen har; og så videre. Det er ikke nødvendig å få noen utvendige reaksjoner. Det å skjelne er en visshet – en erkjennelse – ved Den Hellige Ånd.

Gaven til å skjelne åndene kan virke forskjellig gjennom forskjellige mennesker. Mange mennesker kan være sammen som alle opererer i denne gaven, men med forskjellige måter eller grader av innsikt.

A skjelne ånder henger nøye sammen med kunnskaps- og visdomsord. Alle disse er åpenbaringsgaver.

Mens gaven til å skjelne åndene gir innsikt til å ”se” fiendens arbeid, gir kunnskapsord forståelse for når problemet startet, hva som forårsaket det etc. Da jeg ba for en person avslørte jeg forkastelse, og ved kunnskapsord visste jeg at dette festet var blitt styrket da personen som tenåring nesten hadde druknet. Jeg var også i stand til å fortelle tidspunktet, stedet og omstendighetene rundt hendelsen. Slike manifestasjoner av Guds Ånd viser den som mottar hjelp at Gud har personlig omsorg og kjærlighet og dette hjelper den tro som skal til for å kunne motta forløsning.

Hvor menigheten trenger at alle Åndens gaver er i virksomhet i füllt mål. Som vestlige kristne er vi ofte altfor ”flinke”, altfor ”utdannet”, altfor ”selvgode” og ikke tilstrekkelig barnlige til å operere i avhengighet og tro. Selv mange Pinsevenner og Karismatiske menigheter er blitt påvirket av ord og metoder fra moderne psykologi og har avvist den Hellige Ånds visdom og kraft.

Husk: åndelige bånd brytes med åndelige våpen.

”For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker” (2. Kor. 10,4).

Alle troende, spesielt de med ansvar i ledelse og sjelesorg burde strebe etter åndelige gaver (1. Kor. 14,1).