Jeg så meg rundt en siste gang i det mektige rommet inne i fjellet. Edelstenene og skattene som representerte Frelsens sannheter var betagende i sin herlighet. Omfanget deres så ut til å ikke ha noen ende, og det så ut til å ikke være noen måte å forstå skjønnheten deres fullt ut på. Jeg kunne ikke forestille meg hvordan rommene, som inneholdt de andre store trossannhetene, kunne inneholde større herlighet. Dette hjalp meg å forstå hvorfor så mange kristne aldri ønsket å forlate det nivået. De nøyer seg med å undre seg over de grunnleggende trossannhetene. Jeg visste at jeg kunne ha blitt der for alltid uten å kjede meg.
Da oppfordret ørnen, som sto ved siden av meg: «Du må fortsette!» Da jeg vendte meg til ham, senket han stemmen, men fortsatte: «Det er ingen større fred og trygghet enn å forbli i Herrens frelse. Du kom hit for å oppleve dette, fordi du trenger denne troen når du nå går videre, men du må ikke stå igjen her lenger.»
Ørnens erklæring om fred og trygghet fikk meg til å tenke på de tapre krigerne som hadde kjempet slaget fra fjellets første nivå, Frelsen. De hadde kjempet så godt og frigjort så mange, men de var også alle blitt hardt såret. Det virket ikke som de hadde funnet freden og sikkerheten her. Så avbrøt ørnen tankene mine igjen som om han hørte på dem. «Gud har en annen definisjon av fred og sikkerhet enn vi gjør. Å bli såret i kamp er en stor ære. Det er gjennom Herrens sår vi er helbredet, og det er gjennom våre sår også, vi har fått myndighet til å formidle helbredelse. På akkurat det stedet fienden sårer oss får vi makten til å helbrede andre, så fort vi selv har blitt helbredet. Helbredelse er en grunnleggende del av Herrens tjeneste, og det er også en grunnleggende del av vår tjeneste. Det er en av de grunner til at Herren lar mindre hyggelige ting skje med sitt folk. På den måten får de medlidende med andre, og gjennom det virker helbredelsens kraft. Det er derfor apostelen Paulus fortalte hvordan han ble slått og steinet da hans autoritet ble stilt spørsmål ved. Hvert sår, alt negativt som skjer med oss, kan bringes til autoritet for å gjøre godt. Hvert slag den store apostelen utholdt resulterte i frelse for andre. Hvert sår en kriger tåler resulterer i at andre blir frelst, helbredet eller opprettet.»
Ørnens ord var veldig oppmuntrende. Sannheten ble enda klarere og mer gjennomtrengende fordi jeg sto her i herligheten ved frelsens skatter. Jeg ønsket å rope frem sannheten for å oppmuntre alle som fortsatt kjempet.
Så fortsatte ørnen: «Det er en annen grunn til at Herren lar oss bli såret. Det er ikke noe mot med mindre det er en reell fare. Herren sa at han ville gå med Josva for å kjempe for Løfteslandet, men om og om igjen oppmuntret Han ham til å være sterk og frimodig. Han gjorde det fordi Josva måtte kjempe, og så møte virkelig fare. Det er der Herren tester dem som er verdig løftene.» Jeg så på den gamle ørnen, og la for første gang merke til arrene mellom de slitte og ødelagte fjærene hans. Men arrene var ikke stygge, men kantet med gull som på en eller annen måte ikke var metall, men heller kjøtt og fjær. Da kunne jeg se at det var dette gullet som utstrålte herlighet som strålte ut fra ørnen og gjorde hans nærvær så overveldende.
«Hvorfor så jeg ikke dette før?» spurte jeg. «Du kan ikke se herligheten som kommer av lidelse for evangeliets skyld før du har sett og verdsatt dypet av frelsens skatter. Når du har sett denne herligheten, er du klar for prøvene som frigjør de høyeste nivåene av åndelig autoritet over ditt liv. Disse arrene er den herligheten vi vil bære for evigheten. Det er grunnen til at selv de sårene vår Herre fikk, er med ham i himmelen. Man kan fortsatt se sårene hans, og sårene til alle hans utvalgte, som de fikk for hans skyld. I himmelen er dette æresmedaljer. Alle som bærer dem elsker Gud og hans sannhet mer enn sine egne liv. Det var disse som fulgte Lammet hvor enn han gikk. De var villige til å lide for sannhetens og rettferdighetens skyld og for at mennesker skulle bli frelst. Sanne ledere for hans folk, de som bærer ekte åndelig autoritet, må først ha bevist sin gudsfrykt på denne måten.»
Jeg betraktet lederen av engleselskapet som fulgte meg. Aldri før hadde jeg vært vitne til dype følelser hos en engel, men disse ordene rørte ham utvilsomt mye, det samme gjorde de andre englene. Jeg trodde faktisk de skulle begynne å gråte. Så sa lederen:
«Vi har vært vitne til mange mirakler siden skapelsen. Men menneskenes frivillige lidelse for Herren og deres medmennesker er det største underet av alle. Vi må også noen ganger slite, og vi lider, men vi lever der det er så mye lys og herlighet, at det er mye lettere å gjøre dette. Når menn og kvinner, som lever i et slikt mørke og på ondskapens plass med så lite oppmuntring, når de ikke kan se herligheten, men bare har sitt håp for det, velger å lide for håpet de bare kan se i deres hjerter, får til og med de høyeste engler til å falle på kne og med glede tjene disse frelsens arvinger. Først forsto vi ikke hvorfor Faderen forkynte at mennesker må vandre i tro uten å kunne se den himmelske verdens herlighet, og hvorfor de må møte så mye motstand. Men nå forstår vi, at gjennom disse lidelsene prøves deres verdighet nøye for å ta imot den store autoritet de kommer å få, som medlemmer av Hans eget hushold. Denne troens vandring er den største som himmelen kjenner til. De som klarer denne testen, er verdige med å sitte sammen med Lammet på hans trone, fordi Han gjorde dem verdige, og de har bevist sin kjærlighet.»
Så skjøt Ørnen inn: «Mot er en demonstrasjon av tro. Herren lovet aldri at Hans Vei skulle bli lett, men han forsikret oss om at det ville være verdt troens lidelse. Motet som kjennetegner de som kjempet fra Frelsens nivå, rørte Himmelens engler til verdsettelse av det Gud har virket frem i den falne menneskeheten. De fikk sine sår i det fryktelige stormangrepet, mens de bare kunne se mørke og et tilsynelatende nederlag for sannheten, slik vår Herre gjorde på korset. Men selv ikke da ga de opp eller trakk seg tilbake».
Nå begynte jeg igjen å angre på at jeg ikke hadde holdt meg på Frelsens nivå og kjempet med de andre modige sjelene. Og igjen avbrøt Ørnen meg, da han forsto tankene mine:
«Ved å bestige fjellet har du også vist tro og visdom, og selv dette frigjør også autoritet. Din tro frigjorde mange sjeler, slik at de kunne komme til fjellet og bli frelst. Du fikk også noen sår, men din autoritet i Riket kommer mer av troshandlinger enn av lidelse. Fordi du har vært trofast i noen få ting, vil du nå få den store ære å gå tilbake og lide, slik at du kan være leder over mange flere. Men husk at vi alle jobber sammen for de samme mål, enten vi bygger eller lider. Hvis du strekker deg høyere, vil mange flere sjeler finne disse rommene, noe som fører til stor glede i himmelen. Du er nå kalt til å klatre og bygge, men senere, hvis du er trofast i dette kommer du å få æren av å lide.
Så snudde jeg meg og så på den mørke og illevarslende døren som det sto KRISTUS DOMSTOL. På samme måte som varme og fred hadde strømmet gjennom sjelen min hver gang jeg så på Frelsens store skatter, grep frykt og usikkerhet meg når jeg så på døren. Nå virket det som om alt inni meg ønsket å forbli i rommet, og at det ikke var noen del av meg som ville gå gjennom den døren. Så igjen svarte Ørnen mine tanker:
«Når du står foran døren til noen av de store sannhetene, vil du oppleve de samme følelsene. Du følte det samme da du kom inn i dette rommet, som er så fylt av frelsens skatter. Denne frykten har sitt opphav i syndefallet. Det er frukten av treet til kunnskap om godt og ondt. Kunnskapen fra det treet gjorde oss alle usikre og selvsentrerte. Kunnskapen om godt og ondt får den sanne kunnskapen om Gud til å virke skremmende, når faktisk hver sannhet om Gud leder til enda mektigere fred og trygghet. Guds dommer er også verdig å bli traktet etter, ettersom alle Hans veier er fullkomne.»
På den tiden hadde jeg erfart nok til å vite at det som ser ut til å være rett vanligvis er veien som bærer minst frukt og ikke sjelden en vei til å mislykkes. Gjennom hele min reise hadde den mest risikable veien gitt den største belønningen. Det virket også som mer stod mer på spill ved hvert veivalg. Derfor ble hver beslutning om å gå høyere opp hele tiden stadig vanskeligere. Jeg begynte å sympatisere med dem som holdt seg et sted langs veien og vegret seg for å fortsette, selv om de visste godt at det ikke var det beste valget. Den eneste virkelige sikkerheten var å fortsette å bevege seg fremover inn i en verden som krevde mer tro, som var det samme som å leve mer avhengig av Herren.
«Ja, det krever mer tro for å vandre i Åndens høyere virkeligheter,» la ørnen til. «Herren ga oss sitt Rikes kart da han sa: «Den som vil bevare sitt liv skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, han skal vinne det» (Matt. 16:26). Hvis du bare gir akt på disse ordene, kan de holde deg på stien til toppen av fjellet, og de kan lede deg til seier i den store kampen som ligger foran deg. De vil også hjelpe deg å stå innfor Kristi domstol.»
Jeg visste at det var på tide for meg å gå. Jeg sørget for alltid å huske herligheten i dette rommet med frelsens skatter, men jeg visste at jeg måtte gå videre fra dem. Jeg måtte fortsette. Jeg vendte meg om, og med alt motet jeg kunne presse frem åpnet jeg døren til Kristi domstol og gikk inn. Selskapet av engler som ble tildelt meg, sto rundt døren, men gikk ikke inn.
«Hva skjer? Kommer dere ikke med?» sa jeg oppfordende. «Dit du nå går, må du gå alene. Vi skal vente på deg på den andre siden.»
Uten å svare vendt jeg meg på hælen og begynte å gå, før jeg kunne bli fristet til å endre meg. Jeg forsto på en eller annen måte at jeg ikke skulle sette min lit til engleskaren. Mens jeg vandret inn i mørket, hørte jeg de siste ordene fra Ørnen: ‘Etter dette vil du ikke sette din lit til noen andre, ikke engang til deg selv, men bare på Herren.’
Jeg var i det mest skremmende mørket jeg noen gang hadde opplevd. Hvert skritt jeg tok, ble en forferdelig kamp mot frykt. Snart begynte jeg å tenke at jeg hadde gått inn i selve helvete. Til slutt bestemte jeg meg for å snu, men da jeg prøvde å gå tilbake, kunne jeg ikke se noe. Døren var stengt, og jeg kunne ikke engang se hvor den var. Det føltes som om alt som hadde hendt meg, og alt som ble sagt til meg av ørnene og englene, hadde skapt en fin måte å fange meg i dette helvete. Jeg var bedratt!
Jeg ropte til Herren om å tilgi meg og hjelpe meg. Med en gang fikk jeg se Ham på korset, akkurat som da jeg hadde lagt hånden på den røde steinen i kammeret, som jeg nettopp hadde forlatt. Jeg fikk igjen se Hans sjels mørke mens han alene bar verdens synd. I det andre kammeret hadde det sett ut som et forferdelig mørke, men nå var det et skinnende lys. Jeg bestemte meg for å gå videre og feste mitt sinn på ham. Mens jeg gjorde det, begynte det å spire fred inn i hjertet mitt, og så ble det lettere.
Snart var jeg ikke engang bevisst over mørket, og jeg følte meg ikke lenger kalt. Jeg så et svakt lys. Gradvis gikk det over til å bli et strålende lys. Så ble det så fantastisk at jeg trodde jeg var på en vei inn i selve himmelen. For hvert trinn økte herligheten. Jeg lurte på hvordan noe så fantastisk kunne ha en start som var så mørk og illevarslende. Nå gledet jeg meg over hvert steg.
Så utvidet stien seg til en hall så stor at jeg tror ikke hele jorden kunne romme den. Dens skjønnhet kan ikke engang forestilles ved å henvise til noen menneskelig arkitektur. Dette overgikk alle de under jeg hittils hadde vært gjennom så langt, inkludert Lysthagen og kammeret med Frelsens skatter. Jeg var nå like overveldet av glede og skjønnhet som jeg hadde vært noen minutter før av mørke og frykt. Så slo det meg at hver gang jeg hadde opplevd en stor smerte eller et sjelfullt mørke, hadde det blitt etterfulgt av en mye sterkere åpenbaring av herlighet og fred.
Den borteste enden fantes kilden til stråleglansen, som strømmet fra alt annet i rommmet. Jeg visste at kilden var Herren selv, og selv om jeg nå hadde sett ham mange ganger, begynte jeg å bli litt redd da jeg gikk mot ham. Men det var en hellig frykt, som bare forsterket den enorme gleden og freden jeg følte på samme tid. Jeg visste at Kristi dommersete var kilden til en større trygghet enn jeg tidligere hadde opplevd, men samtidig var den også kilden til en større, men renere frykt.
Jeg la ikke merke til hvor lang avstanden var til tronen. Det var så herlig å bare vandre her, at jeg ikke brydde meg om det ville ta tusen år å komme dit. Med jordiske mål tok det veldig lang tid. På en måte føltes det som dager, og på en annen måte som år. Men for å si det mildt, var ikke den jordisk tid gjeldende her.
Øynene mine var så festet på Herrens herlighet at jeg måtte gå lenge før jeg la merke til at jeg gikk forbi store menneskeskarer som sto oppstilt på min venstre side (det var like mange på min høyre side, men de sto så langt unna at jeg ikke kunne se dem før jeg nådde tronen). Da jeg fikk øye på dem, måtte jeg stoppe. De var blendende vakre, mer kongelige enn noen jeg hadde sett før. Utseendet deres var fengslende. Aldri hatt en slik fred og tillit prydet et menneskelig ansikt. Hver eneste en var vakker hinsides all jordisk sammenligning. Da jeg snudde meg til de som sto nærmest, bukket de og hilste, som om de kjente meg igjen.
«Hvordan kan du kjenne meg?» spurte jeg, overrasket meg selv over frimodigheten min. «Du er en av de hellige som kjempet i det siste slaget,» svarte en mann ved siden av meg. «Alle her kjenner deg, slik vi kjenner alle som nå kjemper på jorden. Vi er de hellige som tjente Herren i generasjonene før deg. Vi er den store skyen av vitner (Hebr. 12:1,22-23) som har fått rett til å se det siste slaget. Vi kjenner dere alle, og vi ser alt dere ser.»
Til min overraskelse oppdaget jeg en person jeg hadde kjent på jorden. Han hadde vært trofast som kristen, men jeg trodde ikke han hadde utrettet noe av betydning. På jorden hadde han hatt et lite attraktivt utseende, og dette hadde gjort ham sjenert. Han hadde de samme trekkene her, men på en eller annen måte var han vakrere enn noen jeg hadde kjent på jorden. Han gikk opp til meg med en sikkerhet og verdighet som jeg aldri hadde sett før i ham, og ikke i noen andre heller, for den saks skyld.
«Himmelen er mer fantastisk enn vi kunne forestille oss på jorden, begynte han. «Dette rommet er bare dørterskelen til verdener av herlighet som er langt utenfor vår jordiske fatteevne. Det er også sant at den andre døden er mye verre enn vi forsto. Verken himmelen eller helvete er det vi forestilte oss. Hvis jeg hadde kjent dette på jorden som jeg nå vet, hadde jeg ikke levd slik jeg gjorde. Du er veldig velsignet som har kommet hit før du dør,» sa han og så på klærne mine.
Jeg tittet på meg selv. Jeg hadde fortsatt den gamle ydmykhetens kappe, og min rustning var fortsatt under den. Jeg følte meg både skitten og upolert når jeg sto foran disse som var så praktfulle. Jeg begynte å tenke at jeg kunne komme ut veldig dårlig hvis jeg hadde planer om å stå frem for Herren på den måten. Akkurat som ørnene, kunne min gamle bekjentskap forstå tankene mine, og han svarte:
«De som kommer hit med den kappen har ingenting å frykte. Den mantelen representerer den høyeste grad av ære, og det var på grunn av den at alle bøyde seg da du passerte.»
«Jeg la ikke merke til at noen bøyde seg for meg,» svarte jeg litt overrasket. «Jeg la faktisk ikke merke til noen her før akkurat nå».
«Det er ikke upassende,» fortsatte han. «Her viser vi hverandre den respekten som er rettmessig. Også Englene tjener oss her, men bare vår Gud og hans Kristus mottar tilbedelse. Det er en betydelig forskjell mellom å hedre hverandre i kjærlighet og å tilbe mennesker. Hvis vi hadde forstått dette på jorden, ville vi ha behandlet andre veldig annerledes. Det er her, i lys av hans herlighet, kan vi fullt ut oppfatte og forstå hverandre, og derfor kan vi forholde oss riktig til hverandre.»
Jeg skammet meg fortsatt. Jeg fikk legge bånd på meg for ikke å bøye meg for dem, samtidig som jeg ville gjemme meg, fordi jeg følte meg så underlegen. Så begynte jeg å klage over at tankene mine var like dumme som de var på jorden, og alle kjente dem! Jeg følte meg både tilsmusset og dum når jeg sto foran disse menneskene, som var så veldige og rene. Så svarte min bekjentskap igjen mine tanker:
«Vi har våre uforgjengelige kropper nå, men det har ikke du. Vårt sinn hindres ikke lenger av synd. Vi kan derfor gripe og forstå mange ganger mer enn hva den mest briljante jordiske sinn kan gripe, og vi vil bruke evigheten på å vokse inn i vår evne til å forstå. Det er sånn vi blir kjent med Faderen og forstår herligheten i Hans skapelse. På jorden kan du ikke en gang begynne å forstå hva de minste her forstår, og vi er de minste blant dem her.»
«Hvordan kan dere være de minste?» spurte jeg med vantro. «Det er et slags aristokrati her. Lønnen for våre jordiske liv og er de evige posisjonene vi alltid kommer til å ha. Den store massen her består av dem som Herren kalte ‘uforstandige jomfruer’ (Matt 25:1 ff). Vi kjente Herren, og hadde satt vår tillit til hans kors for å bli reddet, men vi levde egentlig ikke for Ham, men for oss selv. Vi holdt ikke våre kar fylt med Den Hellige Ånds olje. Vi har evig liv, men vi kastet bort våre liv på jorden .»
Dette overrasket meg virkelig, men jeg visste at ingen kunne lyve på denne her plassen.
«De uforstandige jomfruene skjærer tenner i det ytterste mørke,» protesterte jeg.
«Og det gjorde vi. Sorgen vi følte da vi skjønte hvordan vi hadde kastet bort livene våre gikk utover enhver form for sorg du kan oppleve på jorden. Mørket i den sorgen kan bare forstås av de som har opplevd det. Denne typen mørket forøkes når det åpenbares nær herligheten til ham som vi svek. Du står nå blant dem som har den laveste rangen i himmelen. Det er ingen større dårskap enn å kjenne Guds store frelse, og så fortsette å leve for deg selv. Å komme hit og innse realiteten i dette, er en forargelse som ingen på jorden kan fatte. Det er vi som har led gjennom det ytterste mørke på grunn av denne umåtelige dårskapen.»
Jeg syntes fortsatt det hørtes utrolig ut. «Men du er blant de herliggjorte, og mer gledesfylte og fredfulle enn jeg kunne forestille meg, selv blant dem i himmelen. Jeg opplever ingen samvittighetskvaler med deg, og i ånden vet jeg at her kan du ikke lyve. Jeg får det ikke til å stemme.»
Han fortsatte mens han så meg rett inn i øynene: «Herren har også en større kjærlighet til oss enn du ennå kan forstå. Innfor hans domstol måtte jeg smake det største sjelelige mørket og de vanskeligste samvittighetskvalene man kan oppleve. Selv om vi ikke måler tiden her på samme måte som dere gjør, føltes det som om den varte like lenge som mitt liv på jorden. Alle synder og dårskap som jeg ikke hadde omvendt meg fra, passerte som en revy foran meg og foran alle som er her. Ingen som ikke har opplevd det selv kan forstå indignasjonen av dette. Jeg følte det som om jeg var i den dypeste avgrunn av helvete, selv om jeg stod foran Herrens herlighet. Han var urokkelig inntil hele mitt liv hadde blitt gransket. Da jeg sa at jeg var lei meg og ba om Hans nåde på grunn av korset, tørket Han mine tårer og tok bort mørket. Jeg kjenner ikke lenger den smerten jeg kjente da jeg sto foran Ham, men jeg husker det. Det er bare her man kan huske noe sånt, uten fortsatt å føle smerten. Et øyeblikk i den laveste delen av himmelen er uendelig mye mer herligere enn tusen år med det fornemmeste livet på jorden. Nå er sorgen over min dårskap snudd til glede, og jeg vet at jeg skal kjenne glede for alltid, selv om jeg er på Himmelens laveste plass.»
Jeg tenkte igjen på Frelsens skatter. Jeg forsto på en eller annen måte at alt denne mannen fortalte meg, ble åpenbart av disse skattene. Hvert skritt jeg hadde tatt opp på fjellet, eller inn i det, hadde avslørt Herrens veier som både mer skremmende og mer vidunderlig enn jeg noen gang hadde klart å fatte før.
Mens min tidligere bekjent tittet på meg, fortsatte han: «Du har ikke kommet hit bare for å få forståelse, men for å få erfaring og bli forvandlet. Den neste rangeringen er mange ganger mer fantastisk enn vår. Hvert påfølgende nivå er da like mange ganger mer fantastisk enn det forrige. Ikke bare har hvert etterfølgende nivå en mye mer ærefull åndelig kropp, men hvert nivå er også nærmere tronen hvor all herlighet kommer fra. Til tross for dette føler jeg ikke lenger smerten av at jeg har mislykkes. Jeg virkelig fortjener ingenting. Jeg har bare her av nåde, og jeg er så takknemlig for det jeg har. Han er verd all kjærlighet. Jeg kunne gjøre mange fantastiske ting nå i himmelens ulike verdener, men jeg vil heller stoppe opp her og skue Hans herlighet, selv om jeg befinner meg på ytterkanten.»
Med blikket langt unna, la han til: «Alle som er i himmelen, er nå samlet i dette rommet for å se Hans store mysterium åpenbart og for å se på de av dere som skal kjempe i det siste slaget.»
«Kan du se Ham herfra?» spurte jeg. «Selv ser jeg Hans Herlighet langt borte, men jeg kan ikke se Ham.»
«Jeg ser Ham mange ganger bedre enn du,» svarte han. «0g ja, jeg kan se Ham og alt han gjør, selv herfra, jeg kan også høre Ham. Og jeg kan se jorden. Han ga oss alle den makten. Vi er den store skyen av vitner som ser på deg», gjentok han.
Han bukket og sluttet seg til rekkene igjen. Jeg gjenopptok turen, og prøvde å forstå alt han hadde fortalt meg. Da jeg så ut over den store folkemengden som han sa var tåpelige jomfruer, de som hadde sovet bort livet sitt på jorden i åndelig uklarhet, visste jeg at hvis noen av dem skulle dukke opp på jorden, ville han bli tilbedt som en gud. Og likevel tilhørte disse de aller minste av alle som det fantes her!
Så begynte jeg å tenke på all tiden jeg selv hadde sløst bort livet mitt. Tanken var så overveldende at jeg stoppet. Nå passerte deler av livet mitt foran meg som en revy. En fryktelig bedrøvelse over min synd kom over meg. Jeg tilhørte også de største dårene! Jeg hadde kanskje mer olje i lampen min enn de andre, men nå visste jeg hvor dumt det hadde vært av meg, å måle hvor mye som ble krevd av meg, etter hvordan andre klarte det. Jeg var også en av de tåpelige jomfruene!
Akkurat da jeg trodde jeg skulle kollapse under vekten av denne skremmende oppdagelsen, kom en mann som jeg kjente og aktet som en av Guds store mann frem og støttet meg. Hans berøring gjenopplivet meg igjen. Så hilset han varmt på meg.
Dette var en mann jeg ønsket å bli fostret opp av. Jeg hadde møtt ham, men vi kom ikke så godt overens. Akkurat som tilfellet var med mange andre jeg hadde prøvd å komme i nærheten av, for å lære noe, ble jeg et irritasjonsmoment for ham, og til slutt hadde han bedt meg forlate ham. I mange år følte jeg meg skyldig over dette, fordi jeg følte det som om jeg hadde gått glipp av en fantastisk mulighet på grunn av noe svakt punkt i karakteren min. Selv om jeg hadde skjøvet det hele til siden, bar jeg fortsatt med meg byrden av å ha mislykket. Da jeg så ham nå, kom alt til overflaten, og en syk følelse fylte meg. Nå var han så kongelig at jeg følte meg enda mer frastøtt og plaget av min dårlige tilstand. Jeg ville gå og gjemme meg, men det var ingen måte å unngå ham på. Overrasket kjente jeg at hans varme mot meg var så intens at han snart fikk meg til å føle meg hjemme. Det så ikke lenger ut til å være noen barrierer mellom oss. Varmen jeg kunne føle fra ham fjernet faktisk nesten helt usikkerheten min.
«Jeg har ivrig sett frem til dette møtet,» sa han. «Har du ventet på meg?» spurte jeg. «Hvorfor det?»
«Du er bare en av mange jeg venter på. Jeg forsto ikke før min dom at du var en av dem jeg ble kalt for å hjelpe, til og med å fostre, men jeg dyttet deg bort.»
«Min herre,» protesterte jeg, «det hadde vært en stor ære å bli oppdratt av deg, og jeg er veldig takknemlig for tiden jeg hadde med deg, men jeg var så arrogant at jeg fortjente å bli avvist. Jeg vet at det er min opprørskhet og stolthet som har hindret meg i å ha en ekte, åndelig far. Det var ikke din feil, men min.»
«Det er sant at du var stolt, men det var ikke grunnen til at jeg var sint på deg. Jeg var sint på grunn av min egen usikkerhet. Det fikk meg til å ville kontrollere alle rundt meg. Jeg ble fornærmet over at du ikke aksepterte alt jeg sa uten å stille spørsmål ved det. Det er derfor jeg begynte å lete etter alt som var feil med deg for å overbevise deg om at jeg avviste deg. Jeg begynte å frykte at hvis jeg ikke kunne kontrollere deg, ville du kanskje en dag gjøre meg og min tjeneste forlegen. Jeg verdsatte tjenesten min mer enn menneskene den var for, så jeg kjørte over deg og mange andre som deg,» sa han.
«Jeg må innrømme at noen ganger trodde jeg at du hadde blitt forvandlet til en…» Jeg stoppet meg selv, flau over det jeg hadde tenkt å si.
«Og du hadde rett,» sa han med en enkthet som var uhørt i den jordiske verden. «Jeg hadde fått nåden til å være en åndelig far, men jeg var en veldig dårlig en. Alle barn er opprørske. De er alle selvsentrerte og tror at verden dreier seg om dem. Derfor trenger de foreldre som kan fostre dem. Nesten hvert barn bringer iblant vanære over sin familie, men han forblir likevel en del av familien. Jeg sendte ut mange av Guds egne barn som Han hadde betrodd meg å bringe til modenhet på en trygg måte. Jeg mislykket ved mange av de som ble igjen hos meg. De fleste av dem led forferdelige og unødvendige nederlag og fikk sår som jeg kunne ha hjulpet dem til å unngå. Mange av dem er nå fiendens fanger. Jeg bygde opp en stor organisasjon og fikk en stor innflytelse i kristenheten, men de største gavene Herren betrodde meg var de han sendte til meg for å bli fostret og hjulpet, og av dem støtte jeg mange bort. Hadde jeg bare ikke vært så selvsentrert og opptatt med å tenke på mitt eget rykte, hadde jeg vært en av kongene her. Jeg ble kalt til å sitte på en av de høyeste tronene. Dessuten, alt det du har utrettet og kommer til å utrette, ville vært på min himmelske konto. I stedet ga jeg min oppmerksomhet til det som var av som var av veldig liten sann og av evig betydning.»
«Det du utrettet var forbløffende,» sa jeg.
«Det som ser bra ut på jorden ser voldsomt annerledes ut her. Det som gjør deg til konge på jorden er ofte en snublestein (støtesten) som hindrer deg i å bli konge her. Det som gjør deg til konge her er lite og mindre verdsatt på jorden. Jeg kom til kort i noen av de største prøvene og de største mulighetene gitt til meg. En av dem var deg. Vil du tilgi meg?»
«Selvfølgelig,» sa jeg flaut. «Men jeg trenger også din tilgivelse. Jeg tror fortsatt det var min tafatthet og opprørskhet som gjorde det vanskelig for deg. Fakta er at jeg faktisk heller ikke latt noen, som ville komme nær meg, gjøre det, av samme grunn som du ikke vill ha meg i din nærhet.»
«Det er sant at du ikke var fullkommen, og jeg kunne tydelig se noen av problemene dine, men det er aldri en gyldig grunn til å støte ut noen,» svarte han. «Herren forkastet ikke verden da han så dens mangler. Han forkastet ikke meg da han så min synd. Han la ned sitt liv for oss. Det er alltid den større som må legg ned sitt liv for de mindre. Jeg var mer moden. Jeg hadde større autoritet enn deg, men jeg ble som en av geitene i lignelsen; jeg forkastet Herren ved å forkaste deg og de andre som Han sendte til meg.»
Ordene hans slo meg dypt. Jeg var også skyldig i alt han nevnte. I mine tanker mine passerte mange unge menn og kvinner som jeg hadde avviste, fordi jeg ikke trodde de var viktige nok til å bruke tiden min på dem. Jeg ønsket desperat å vende tilbake for å samle dem sammen igjen. Bedrøvelsen jeg nå kjente var til og med verre, enn den jeg kjente over at jeg hadde sløst bort min tid. Jeg hadde sløst bort mennesker! Nå var mange av dem fiendens fanger, såret og fanget under slaget ved fjellet. Helle dette slaget handlet om mennesker, og enda ble mennesker betraktet som det minst viktigste. Vi kjemper heller for sannheter enn for folket, til hvilken sannhetene skal gis til. Vi kjemper for åndelige tjenester eller organisasjoner, mens vi tramper ned mennesker som finnes i dem.
«Og mange mennesker ser på meg som en åndelig leder! Jeg er virkelig den minste av de hellige,» tenkte jeg høyt. «Jeg forstår hvordan du har det,» sa en annen mann. Jeg anerkjente ham som, etter min mening, en av de største kristne lederne gjennom tidene. «Apostelen Paulus sa, da han nærmet seg slutten av sitt liv, at han var den minste av de hellige. Så, like før sin død, kalte han seg selv ‘den største av syndere’. Hadde han ikke lært dette i løpet av sitt jordiske liv. hadde han også risikert å bli en av de minste blant de Hellige i Himmelen. Men fordi han lærte dette på jorden, er han nå en av Herrens nærmeste, og er kjent for å være en av de av høyeste rang i evigheten.» Å se denne mannen blant de «uforstandige jomfruene» var den største overraskelsen så langt. «Jeg kan ikke tro at du tilhører mengden av dårer som sov bort livet sitt på jorden. Hvorfor er du her?»
«Jeg er her fordi jeg gjorde en av de alvorligste feilene du kan gjøre, når du har blitt betrodd vår Frelsers herlige evangelium. Akkurat som apostelen Paulus utviklet seg fra først å betrakte seg selv som ikke underordnet de største apostlene, til gradvis å betrakte seg selv som største av syndere, tok jeg motsatt vei. Jeg begynte med erkjennelsen av at jeg hadde vært en av de største synderne for å finne nåde, men endte opp med å tro at jeg var en av de største apostlene. Det var på grunn av min store hovmodighet – ikke fra usikkerhet som vår venn her – da jeg begynte å angripe alle som ikke så ting på samme måte som meg. Jeg frarøvet de som fulgte meg ved deres kallelse, ja, til og med personligheten deres, da jeg presset dem til å være som meg. Ingen i nærheten av meg kunne være seg selv. Ingen turte spørre meg, fordi jeg ville ha knust ham til pulver. Jeg trodde jeg gjorde meg selv større ved å gjøre andre mindre. Jeg trodde jeg skulle være Den Hellig Ånd til alle. Fra utsiden så min åndelige virksomhet ut som en velsmurt maskin med ensartet og perfekt orden blant alle, men det var den typen orden man har i en konsentrasjonsleir.
Jeg tok Herrens egne barn og gjorde dem til roboter som avbildet meg i stedet for Ham. Til slutt tjente jeg ikke engang Herren, men avguden jeg hadde bygget for meg selv. Da var jeg faktisk en fiende av det sanne evangelium, i det minste i praksis, selv om min lære og det jeg skrev virket uangripelig bibelsk.»
Å høre dette fra den personen var så sjokkerende at jeg begynte å lure på om det var meningen at jeg skulle få et større og større sjokk for hvert menneske jeg ville møte her.
«Hvis det er sant at du ble en fiende av evangeliet, hvordan kan det være at du likevel er her?” spurte jeg.
«Gjennom Guds nåde stolte jeg først på korset for min egen frelse, selv om jeg faktisk holdt andre mennesker borte fra korset, ved å lede dem til meg selv i stedet for Herren. Til tross for dette forblir den salige Frelseren tro mot oss, også når vi er utro. Det var også ved sin nåde Herren tok meg bort fra jorden tidligere enn det var ment, for at de som var under meg kunne finne ham og lære Ham å kjenne.»
Jeg kunne ikke vært mer lamslått av å tro at dette var sannheten om denne mannen. Historien hadde gitt oss et helt annet bilde av ham. Han leste av det som foregikk inni meg og fortsatte:
«Gud har en annet oppsett historiebøker enn de som finnes på jorden. Du har fått et glimt av dette, men du vet ennå ikke hvor forskjellige de er. Jordiske historiebøker vil gå til grunne, men de som finnes her vil være for evig. Hvis du kan gled deg over det himmelen opptegner om ditt liv er du virkelig velsignet. Mennesker ser svakt som gjennom et glass, så deres historiefortelling vil alltid være tilslørt, og noen ganger helt feil.»
Jeg hadde fortsatt problemer med å forstå det jeg hørte, og spurte: «Hvordan har så mange andre ledere tenkt så høyt om deg?»
«Svært få, til og med svært få kristne, har den sanne gave å skjelne. Uten denne gaven er det umulig å skjelne sannheten riktig, både av de som nå lever og i de som har levd før. Selv for de som har denne gaven, er dette vanskelig. Inntil du har vært her og blitt avkledd, vil du dømme andre etter forvrengte holdninger og innstillinger, enten positive eller negative. Det var derfor vi ble advart til ikke å dømme før tiden var inne. Vi kan rett og slett ikke vite hva som er i andres hjerter, før vi selv har vært her, uavhengig av om de gjør onde eller gode ting. Det har funnets gode motiver også hos de dårligste menneskene og også onde motiver hos de beste. Det er bare her menneske kan dømmes etter både sine gjerninger og sine motiv».
«Vil jeg være i stand til å dømme historien rett når jeg kommer tilbake til jorden, ettersom jeg har vært her?»
«Du har her fordi du har bedt Herren om å dømme deg strengt, for å irettesette deg uten barmhjertighet, slik at du kan tjene ham godt. Ditt ønske var noe av det klokeste du har gjort. De vise dømmer seg selv, for de skal ikke bli dømt. De enda visere ber om Herrens dom, fordi de innser at de ikke engang kan dømme seg selv godt nok. Når du har vært her vil du ha mye større visdom og utskillningskraft, men på jorden vil du alltid i en viss utstrekning se gjennom et dunkelt glass. Det du har opplevd her vil hjelpe deg til å forstå mennesker bedre, men først når du helt og fult befinner deg her kan du kjenne dem fullt ut. Når du forlater dette stedet, vil du heller ha inntrykk av at du kjenner folk dårlig, og at du kjenner dem godt. Det er like sant når det gjelder den menneskelige historien. Jeg har fått tillatelse til å snakke med deg fordi jeg på en måte har oppdratt deg gjennom skriftene mine, og når du vet sannheten om meg det vil hjelpe deg «, oppsummerte den berømte reformatoren.
Så kom det fram en kvinne, som jeg ikke kjente igjen, frem. Hennes skjønnhet og verdighet var fantastisk, men ikke på noen måte sensuell eller forførisk.
«Jeg var hans hustru på jorden,» begynte hun. «Mye av
det du vet om ham kom i virkeligheten fra meg, så det jeg tenker å si tror handler ikke bare om ham, men om oss. Du kan reformere kirken uten å reformere ditt eget sjel. Man kan diktere historiens retning og ikke gjøre Faderes vilje eller opphøye Hans Sønn. Hvis du vier livet ditt til å skrive menneskelig historie, kan du godt lykkes med det, men det vil være en flyktig prestasjon som vil fordampe som en røykspiral.»
«Men din manns arbeid, eller ditt arbeid, hadde stor innflytelse på alle generasjoner etter ham; en god innflytelse. Det er vanskelig å forestille seg hvor mørk verden ville vært uten ham,» protesterte jeg.
«Sant. Men du kan vinne hele verden og likevel miste din egen sjel. Det er bare hvis du holder sjelen din ren at du kan påvirke verden til fordel for Guds sanne, varige og evige hensikter. Min mann mistet sine sjel til meg, og ikke før slutten av sitt liv fikk han den tilbake, fordi jeg ble fjernet fra verden slik at dette ble mulig. Mye av det han utrettet gjorde han for min skyld og ikke så mye for Herrens. Jeg presset ham og ga ham mye av den kunnskapen han formidlet. Jeg brukte ham som en forlengelse av meg selv, for som kvinne på den tiden kunne jeg ikke bli anerkjent som en åndelig leder. Jeg overtok livet hans slik at jeg kunne leve livet mitt gjennom ham. Snart fikk jeg ham til å gjøre hva som helst bare for å bevise sin lojalitet til meg.»
«Du må ha elsket henne veldig mye,» sa jeg og så på ham. «Nei, jeg likte henne ikke en gang. Og hun likte ikke meg heller. Etter noen års ekteskap likte vi ikke engang hverandre. Men vi var gjensidig avhengige av hverandre, så vi fant en måte å jobbe sammen på. Ekteskapet vårt var ikke av kjærlighet, men av trelldom. Jo mer suksess vi oppnådde, desto mer ulykkelige ble vi, og jo mer utspekulerte brukte vi for å lure de som fulgte oss. Mot slutten av livet var vi tomme stakkarer. Jo mer innflytelse man får ved å opphøye seg selv, jo mer må man strebe etter å opprettholde sin innflytelse, og jo mørkere og grusommere blir livet. Konger fryktet oss, men vi fryktet alle – alt fra konger til bønder. Vi kunne ikke stole på noen, fordi vi selv levde i en slik villfarelse, og vi stolte ikke engang på hverandre. Vi forkynte kjærlighet og tillit fordi vi ønsket at alle skulle elske og stole på oss, men i all hemmelighet fryktet og foraktet vi alle. Hvis man forkynner de største sannhetene, men ikke lever etter dem, er man bare den største hykleren og den mest plagede sjelen.»
Ordene deres traff meg som en hammer. Jeg kunne se at livet mitt allerede var på vei i samme retning. Hvor mye gjorde jeg ikke for å fremme meg selv isteden for Kristus? Jeg begynte å se hvor mye jeg utførte bare for å bevise min fortreffelighet overfor andre, spesielt overfor de som mislikte meg, forkastet meg eller som jeg følte at jeg konkurrerte med på en eller annen måte. Jeg begynte å se hvor mye det var i livet mitt som var bygget på fasader – et forsterket bilde, som løy om hvem jeg egentlig var. Men jeg klarte ikke å gjemme meg. Alle i denne store skyen av vitner visste hvem jeg egentlig var bak sløret til mine fremhevede motiver.
Jeg så på dette paret igjen. De var nå ærlige og edle at det var umulig å stille spørsmål ved motivene deres. De avslørte glatt sine mest uærlige synder for min skyld, og var virkelig lykkelige over å gjøre det.
«Jeg må ha hatt et feil bilde av deg gjennom deres skriving om historien og dine forfatterskap, men jeg setter enda mer pris på deg nå. Mitt bønn er at jeg skal kunne bære med meg den integriteten og friheten dere nå har. Jeg er trøtt på å prøve å leve opp til presenterte bilder av meg selv. Å, som jeg lengter etter den friheten!» Klagde jeg, mens jeg desperat forsøkte å huske hver eneste detalj av denne møtet. Så ga den berømte reformatoren meg en siste oppmuntring:
«Ikke prøv å lære andre å gjøre det du selv ikke gjør. Reformasjon er ikke bare en doktrine. Ekte reformasjon kan bare komme ut fra en dyp forening med Herren. Når du er forent med Kristus og bærer byrdene Han legger på, vil Han være med deg og bære dem for deg. Du kan bare gjøre hans verk når du gjør det sammen med Ham, og ikke bare for Ham. Bare Ånden kan gjøre det som er Ånd. Hvis du er forent med Ham ikke gjøre noe for å påvirke politikk eller historie. Alt man gjør på grunn av politisk press, eller tilfeldigheter, fører bare slutten av ens sanne tjeneste. Anstrengelsene som gjøres i et forsøk på å skrive historie vil som best omslutte det man oppnår i historien. og man vil ikke klare å gjøre inntrykk på den evige verden. Hvis man ikke lever som man forkynner, diskvalifiserer man seg fra Guds høye kall, akkurat som vi gjorde.»
«Jeg tror ikke engang jeg kan få meg selv til å søke en høy kallelse,» avbrøt jeg. «Jeg fortjener ikke engang å sitte på dette stedet som du sier er det laveste i himmelen. Hvordan skulle jeg i det hele tatt tenke på å søke en høy kallelse?»
«Det høye kallet er ikke utenfor rekkevidden til en som Herren har kalt. Jeg vil fortelle deg hva som vil holde deg på livets vei: Elsk Frelseren og søk bare Hans herlighet. Alt du gjør er å opphøye deg selv, vil en dag bringe deg til den mest fryktelige ydmykelse. Alt du gjør i sann kjærlighet til Frelseren, for å opphøye Hans navn, vil utvide Hans evige rikes grenser og til slutt resultere i en mye høyere plass for deg selv. Lev med det som er tenkt på her for øynene. Ikke bry deg om alt det som regnes på jorden.»
Så skiltes vi med en opplivende omfavnelse, men jeg følte meg alt annet enn opplivet. Da de gikk bort, ble jeg igjen knust av synden min. Alle gangene jeg hadde brukt mennesker for mine egne formål, eller til og med navnet Jesus for å fremme mine egne ambisjoner eller for å presentere meg i bedre dager, falt som en kaskade over meg.
Å innse dette akkurat her, da jeg kunne se dens makt og herligheten som jeg hadde utnyttet, ble mer avskyelig enn jeg kunne tåle. Jeg falt ned på ansiktet mitt i den verste desperasjon jeg noen gang har opplevd. Etter å ha sett disse menneskene og handlingene gå som en revy i noe som virket som en evighet, kjente jeg at reformatorens kone løftet meg opp på beina igjen. Jeg ble helt satt ut av hennes renhet, spesielt som jeg nå kjente meg selv så ond og korrupt. Jeg ble slått av et sterkt ønske om å tilbe henne, fordi hun var så ren.
«Vend deg til Sønnen,» sa hun medfølende. «Ditt ønske om å tilbe meg eller noen akkurat nå er bare et forsøk på å trekke oppmerksomheten bort fra deg selv og gjøre deg selv elendig ved å rettferdiggjøre deg selv gjennom å tjene noe som er hva du ikke er. Jeg er ren nå fordi jeg vendte meg til Ham. Du trenger å se hvor råtten du er i sjelen din, men da må du ikke dvele i deg selv, eller rettferdiggjøre deg selv med døde gjerninger, men vende deg til Ham»
Hun sa det med så ren kjærlighet at det var umulig å bli såret eller fornærmet av det. Da hun merket at jeg forsto, fortsatte hun:
«Renheten du så i meg var det mannen min først så i meg da vi var unge. Jeg var relativt ren i mine motiver den gang, men jeg fordervet hans kjærlighet og min egen renhet ved å la ham tilbe meg på en feil måte. Du kan aldri bli ren bare ved å tilbe eller beundre de som er renere enn deg. Du må strekke deg utover dem for å finne Den Eneste som gjorde dem rene, og som det ikke finnes synd i. Jo flere mennesker som lovpriste oss, og jo mer vi aksepterte deres lovprisning, jo lenger ble vi drevet bort fra livets vei. Snart ble vårt livs drivkraft å bli tilbedt av mennesker og å få makt over dem som ikke priste oss. Det ble vår fall, og for mange som år her på dnt laveste plassen skjedde det på samme måte.»
For ganske enkelt å forlenge samtalen vår, stilte jeg det neste spørsmålet som dukket opp i hodet mitt: «Er det vanskelig for deg og din ektefelle å være sammen her?»
«Ikke i det hele tatt. Alle relasjonene du har på jorden fortsetter her, og de renses av dommen og av det faktum at de nå er åndelige, ettersom vi er ånder. Jo mer du blir tilgitt, jo mer elsker du. Siden vi har tilgitt hverandre, elsker vi hverandre mer. Nå fortsetter forholdet vårt med en mye større dybde og rikdom fordi vi er fellesarvinger til frelsen. Så dype som sårene vi påførte hverandre gikk, like dypt kunne kjærligheten trenge inn da vi var helbredet. Vi kunne ha opplevd dette på jorden, men vi lærte ikke å tilgi. Hvis vi hadde lært å tilgi, ville ikke konkurranseånden som kom inn i forholdet vårt og satte livene våre på sidespor, kunne slå rot i oss. Hvis du elsker med ekte kjærlighet, vil du også gi ekte tilgivelse. Jo vanskeligere det er å tilgi, jo lenger unna er du fra ekte sann kjærlighet. Tilgivelse er livsviktig om du snubler og på annen måte avviker fra den kursen man er uvalgt til å følge.»
Jeg innså at denne kvinnen, som konfronterte meg med smerten ved min egen forfall, samtidig var den mest attraktive personen jeg kunne huske å ha møtt. Det handlet ikke om romantisk tiltrekning, men jeg ville bare ikke forlate henne. Hun kjente tankene mine og tok et skritt tilbake for å vise at hun hadde tenkt å gå, men ga meg først en siste innsikt.
«Den rene sannheten, uttalt i ren kjærlighet, tiltrekker alltid. Du vil huske smerten du følte her, og den vil hjelpe deg gjennom resten av livet. Smerte er bra, den viser deg hvor problemet er. Ikke prøv å redusere smerten før du finner problemet. Guds sannhet mefører ofte smerte, fordi den kaster lys over et eller annet problem vi har, men Hans sannhet viser oss også alltid veien til frihet. Når du nå vet dette, vil du til og med «glede deg over dine prøvelser, som alle er blitt tillatt for å holde deg på livets sti.»
«Tiltrekningen du føler for meg er heller ikke upassende. Det er tiltrekningen mellom mann og kvinne som ble gitt i begynnelsen og er alltid ren i sin rene form. Når ren sannhet kombineres med ren kjærlighet, kan man være de menn man ble skapt for å være uten å måtte dominere på grunn av usikkerhet. Det er derimot ikke annet enn begjær, som er
det laveste nivået kjærlighet kan falle til på grunn av vår synd. Med sann kjærlighet blir menn sanne menn, og kvinner kan bli de kvinnene de ble skapt til å være, fordi deres frykt har blitt byttet ut med kjærlighet. Kjærlighet manipulerer aldri og prøver aldri å kontrollere på grunn av usikkerhet, fordi Kjærlighet driver ut all frykt. Den plassen hvor relasjoner kan bli mest fordervet er også stedet hvor de kan bli mest hel, etter at forløsningen har gjort sitt arbeid i dem. Sann Kjærlighet er en forsmak på himmelen, og begjær er fiendens ultimate forvrengning av himmelens herlighet. I samme utstrekning som du er fri fra begjær på jorden, vil du begynne å erfare himmelen.
«Men jeg tror ikke jeg kjente noe begjær her eller for deg», protesterte jeg mildt. «I stedet ble jeg overrasket over at jeg kunne se på noen med skjønnheten din uten å kunne begjære.»
«Det er derfor du har her. Lyset fra Hans herlighet kaster ut alt mørket her. Men hvis du ikke var her, ville begjæret ha grepet deg nå,» sa hun. «Du har helt sikkert rett. Kan vi noen gang bli fri fra denne grufulle perversjonen på jorden?» Ba jeg.
«Ja. Når sinnet ditt er fornyes av Sannhetens Ånd, vil du se menneskelige relasjoner ikke som muligheter til å få noe for deg selv, men som muligheter til å gi ut. Å gi skjenker oss den største tilfredsstillelsen vi noen gang kan oppleve. Selv de beste menneskelige forholdene reflekterer bare et flyktig glimt av ekstasen som oppstår når vi gir oss selv til Herren i sann tilbedelse. Det vi opplever i vår tilbedelse her, kan ikke din skrøpelige, ikke-forherligede kropp tåle. Sann tilbedelse av Gud renser sjelen slik at den blir klar for den herligheten som finnes i ekte forhold. Derfor er det viktig at du ikke søker fellesskap, men sann tilbedelse. Først da kan fellesskapet bli det det var ment å være. Sann kjærlighet handler ikke om å være nummer én eller å få kontroll; isteden ser den etter muligheter til å betjene. Hvis mannen min og jeg hadde holdt fast ved dette i vårt ekteskap, ville vi ha sittet nærmest Kongen nå, og denne store salen ville ha blitt fylt med mange flere sjeler.»
Med det forsvant hun tilbake i rekken av de herliggjorte Guds Hellige. Jeg så tilbake på tronen og overrasket, fordi herligheten nå virket enda mer herlig enn det hadde vært før.
Forsetter i del 2 – av kapittel 4 – Den Hvite Tronen
Profetiske Artikler 
Den kom til rett tid for meg 🙏 Amen 🙏
LikerLiker