”Jeg føler meg som en død mann,” sa min mann til meg der han lå på sengen i gjesterommet vårt. Minnet om dette er fremdeles levende. ”Jeg vil aldri forkynne igjen uten at Gud gjør et mirakel.” Det var intet jeg kunne si. Jeg hadde ikke noe svar som han ikke kjente, ingen forklaring på den tilsynelatende stengte himmel, som vi ikke allerede hadde diskutert. Men dypt i mitt hjerte visste jeg at vår kjærlige Far kjente til alt og hadde omsorg for oss. Han var der i dette fortvilelsens værelse, selv om vi ikke kunne føle Ham.
Jeg var født inn i et vidunderlig kristent hjem (en historie i seg selv), og nå var de sannheter jeg hadde lært som barn blitt de tanker som holdt meg fast. Jeg visste Gud elsket oss og våket over oss midt i det hele, og at han visste hva han gjorde med oss.
Da jeg først møtte Graham, var det hans søken etter Gud som tiltrakk meg mest. I mitt hjerte hadde jeg lengtet etter en partner hvis fremste ønske var å kjenne Gud og gjøre hans vilje. Dette fant jeg i Graham. Det var ikke før etter at vi var gift at jeg begynte å forstå litt av den indre konflikt han gjennomgikk.
Vi kom fra uhyre forskjellig bakgrunn. Han var ett av to barn; jeg var ett av elleve. Den dagen vi giftet oss, gikk jeg fra den ene ytterlighet til den andre – fra å leve i et stort hus med mye aktivitet, til en liten leilighet sammen med en stille ung mann som opplevet slikt indre press og lidelse at han var tvunget til å tilbringe mye tid med å søke Gud. Selv når han var sammen med meg, kunne han ofte ikke kommunisere fordi han var så opptalt mod sin innvendige kamp. ”En dag vil jeg bli annerledes,” pleide han å si til meg gjennom de mange dager av depresjon. Vi så alltid framover, fram mot den dagen da Gud skulle utrette et under. Men ventetiden fortsatte i det uendelige.
Vi var så ivrige i tjenesten for Gud som det gikk an å være, søkte og tjente ham. Likevel, ettersom årene gikk, ble våre liv mer og mer innskrenket. Det virket som om jo mer Gud arbeidet i oss, jo mer øket presset i Graham. Han tålte ikke at jeg brukte hårspray eller noen form for parfyme fordi han var allergisk mot det. Han var også allergisk mot enhver kunstig oppvarming i huset. Enhver forandring i temperaturen ville umiddelbart få ham til å nyse.
På grunn av innvendig press, kunne vi ofte ikke ta imot invitasjoner til å gå ut; han visste ikke om han kunne takle det eller ikke! Følelsene hans var så vanskelige å forutsi at han bare visste hvordan han ville være samme dag – eller time. Det presset han følte inne i seg dominerte våre liv i årevis. Jeg måtte hele tiden komme med unnskyldninger på hans vegne, ofte måtte jeg gå på møter alene eller avlyse en avtale vi hadde gjort. Smerten inne i ham var slik at han bare måtte be. Intet annet brakte noen lettelse og selv dette var bare forbigående. Jeg måtte alltid dekke ham.
Selv om han mange ganger søkte veiledning, kunne ingen hjelpe ham. Ingen forsto. Selv ikke jeg forsto hvilket press han levet under. Han syntes å være alene i sine lidelser.
Så begynte Gud å vise ham troens vei. Jeg husker den dagen han grep dette med troens sannhet og våre rettigheter som Guds barn. Det kom som en åpenbaring for ham. Dette var en ny dag for oss – en dag av håp. Fra da av begynte han gradvis å forandre seg.
Da han hadde fått tak i sannheten kunne intet stoppe ham. Krigføring hadde prioritet hver dag. Den indre friheten ble mer og mer tydelig. Depresjonene forsvant. Han fikk en mer stabil personlighet. Jeg så han forandre seg fra en sky, innadvendt ung mann, til en mann med tillit og autoritet i Gud. En forandring som ikke bare endret hans personlighet, men også hans utseende. En forandring så tydelig at også andre uttrykte sin overraskelse. En forandring som skjedde fordi han praktiserte det han forteller om i denne boken.
Det var ikke før Graham begynte å forandre seg, at jeg oppdaget at også jeg trengte befrielse. Jeg? med en bakgrunn så vidunderlig og beskyttet, trengte befrielse! Det var vanskelig å tro og likevel ble det mer og mer åpenbart. Jeg fant det vanskelig å tilpasse meg en ny mann. Han ble gradvis mer og mer tillitsfull. Jeg behøvde ikke lenger å komme med unnskyldninger på hans vegne eller beskytte ham. Vi begynte å leve et normalt liv. Han ble mer uavhengig; i stand til å svare for seg selv; i stand til å oppfylle avtaler.
I løpet av denne tiden begynte jeg å se mange av fiendens holdepunkter i mitt eget liv.
Forkastelse var et område der jeg forandret meg dramatisk etter befrielse. Graham ba nå for andre, og resultatene var slik at mange kom til ham og han ble svært opptatt. Jeg ble overlatt til meg selv. Mange kvelder kom han sent hjem. Når som helst kunne han bli ringt etter for å be for noen. På grunn av mine reaksjoner oppdaget han at jeg var bundet av forkastelse, frustrasjon og ensomhet helt fra barndommen av. Selv om min bakgrunn var alt jeg kunne ha ønsket meg, ga likevel ikke det å være en av elleve barn tid nok til alt det et barn trengte fra sine foreldre. Selv om jeg var elsket og ønsket, utviklet det seg et feste av forkastelse i livet mitt, og nå gjorde det meg ute av stand til å klare min nye ektemann.
Slik begynte også jeg på min vei til frihet.
Forandringen var herlig. Jeg hadde ofte ønsket å være annerledes – å reagere annerledes. Etter utfrielse hadde jeg ikke lenger de uønskede reaksjonene i meg. Graham’s veiledningstjeneste fortsatte. Mange krevet hans tid, men nå klarte jeg å ta det og glede meg over min nye ektemann. Jeg fikk en herlig innvendig fred.
Et annet feste i livet mitt var sorg. Det begynte da en eldre bror døde mens jeg ble dannet i mors liv. Denne sorgen virket på meg. Den manifesterte seg ved avskjed med de jeg elsket. Gjennom barndommen og tenårene skjedde det andre atskillelser som styrket dette forholdet, inntil avskjeder var en forferdelig opplevelse for meg. Jeg oppdaget dette da Gud enda en gang flyttet oss til et nytt sted og avskjeden var fastsatt. Tanken på den var så traumatisk at jeg forsto at noe var galt. Jeg avslørte «separasjonsangst». (På dette tidspunktet oppdaget jeg selv egne behov og ba meg igjennom.) Etter å ha gått imot sorgen og bundet dens makt over mine følelser, visste jeg at befrielse hadde skjedd. Jeg opplevet avskjeden med en styrke som viste at jeg var fri. Atskillelser var ikke lenger det drama de hadde vært. Å hvor jeg takket Gud.
Svakhet var et annet område der jeg opplevet vidunderlige forandringer. Jeg kunne gi mange flere illustrasjoner fra forskjellige områder i livet mitt som er blitt behandlet. Det budskapet vi bringer deg har forvandlet oss og satt oss i stand til å leve normale liv. Vi regner det som et privilegium å få dele dette med deg, og vi ber om at Jesus Kristus selv skal bli åpenbart for deg som Befrieren.
Profetiske Artikler 