Kap. 1 – Bryt deg vei til Frihet – PÅ JAKT ETTER LØSNINGER

Shirley og jeg var i krise, men lite forsto vi at ut av den skulle det komme ting som ville revolusjonere våre liv.

I noen år hadde jeg vært evangelist i en tverrkirkelig organisasjon, men opplevet hårdnakkede problemer i arbeidet som virket uløselige. På grunn av frustrasjon og manglende modenhet hadde jeg innlevert min avskjeds­søknad til den nasjonale lederen.

”Hva slags ledelse har du fra Herren når det gjelder denne beslutningen?” spurte min leder meg da jeg satt på kontoret hans. Vi snakket sammen i mange timer og til slutt konkluderte jeg med at Gud slett ikke hadde ledet oss til å slutte.

Idet han snudde samtalen spurte han, «Graham, har du noen personlige problemer som du ønsker å dele med meg?»

Personlige problemer! Det virket på meg som om livet var fullt av problemer. Ytre sett var jeg en framgangsrik Guds tjener, men innvendig kjempet jeg med store van­skeligheter. Jeg manglet frihet og seier på mange områder i livet, selv om jeg hadde lett etter svar i mange år. I timevis hver dag hadde jeg bedt og ropt til Gud om hjelp, men uten å bli forandret.

Problemer? Ja! Men kunne sjefen min hjelpe? I årenes løp hadde jeg søkt hjelp hos mange ledende menn i Kristi Legeme, men etter at jeg hadde utøst mitt hjerte, var svaret alltid det samme: «Beklager, jeg kan ikke hjelpe deg.” Ville jeg nå kunne få hjelp? Måtte jeg ennå en gang ydmyke meg ved å bekjenne mine dypeste behov uten å oppleve lettelse? I denne situasjonen hadde jeg intet valg; så jeg betrodde meg enda en gang.

Sjefen min lyttet og tilbød seg deretter å be for meg idet han sa at han følte at kilden til mine konflikter var onde ånder, og at jeg trengte befrielse. Jeg ønsket ikke flere skuffelser så jeg nølte med å ta imot tilbudet hans, men jeg lovet å tenke over det da jeg gikk.

Jeg bestemte meg for å ta imot tilbudet hans og sammen med konene våre møttes vi og begynte å søke Herren. Plutselig skjedde det! Ett eller annet inne i meg manifes­terte seg med fryktelig styrke og press. Dette hadde aldri hendt før! En innvendig kraft grep meg og jeg begynte å skjelve. Min umiddelbare reaksjon var frykt. Noe begynte å rope ut gjennom leppene mine idet vennene mine befalte utfrielse i Jesu navn.

Frykt — ja; men også håp. Samtidig med at frykten grep meg hørte jeg en innvendig stemme: ”Når denne makt er brutt så vil jeg være annerledes! Jeg vil være forandret! Noe annet enn meg selv har vært årsaken til at jeg har vært slik jeg har vært.”

Mitt sinn ble fylt av håp: ”Når denne kvelden er over, vil jeg være fri! Dette skal jeg fortelle verden om! Jeg skal åpne øynene på Guds folk! Jeg skal fortelle dem at Jesus kan utfri dem! I morgen vil jeg…”

Fire timer senere lå jeg utkjørt og skuffet på gulvet. Det hadde vært store forstyrrelser, men ingen utfrielse. Vi avtalte ny tid for forbønn. Igjen endte det i skuffelse. Møte etter mote fulgte. Resultatene var alltid de samme.

Sjefen min og hans kone var i villrede. De hadde bedt for mange mennesker på denne måten og sett store resultater. De hadde aldri vært borte i en situasjon som min. Hvorfor kunne de hjelpe andre, men ikke meg? Jeg begynte å tenke tilbake på livet mitt. Det var mange hendelser som umiddelbart syntes å kunne ha gitt inngang for onde ånder. Men hva hindret dem fra å forlate meg? Hverken jeg eller de som stod med meg forsto det.

Jeg hadde vokst opp på New Zealand i et hjem som trodde på kristne idealer. Familien vår var med i den lokale presbyterianske kirke. Som barn hadde hjertet mitt vært åpent for Gud, og da jeg var seks år gammel, ba jeg Jesus om å komme inn i livet mitt. Imidlertid opplevet jeg bare noen dager etter denne beslutningen et stormløp fra fienden — et motangrep mot ropet i mitt hjerte (som jeg slett ikke gjennomskuet den gang). Uten at det var min feil hendte det noe som bokstavelig talt overveldet meg med frykt. Gjennom dette etablerte fienden et større feste inne i meg. Fra denne dag var sinnet mitt kontinuerlig fylt med angst, og dette grepet av angst gjorde ofte kroppen min stiv og anspent. Jeg måtte lære å leve med det.

I tenårene økte frykten, men til tross for dette fortsatte jeg å være en utadvent person som var aktivt involvert i mange skoleaktiviteter inkludert den kristne gruppen som jeg ble studentleder for. Ved avslutningen av high school organiserte jeg skoledansen. Dette kom i konflikt med de andre kristne ledernes syn. Jeg hadde lært å danse i menigheten og så ikke noe galt i det. Jeg syntes de var trangsynte og trakk meg fra fellesskapet med dem og valgte i stedet vennskap med verden. Når jeg ser tilbake forstår jeg at denne beslutningen ledet til ytterligere bedrag og åpnet døren til enda større demonisk infiltra­sjon.

Etter high school gikk jeg inn i handelsflåten. Jeg hadde alltid ønsket å dra til sjøs. Uheldigvis brakte det meg i sel­skap med mennesker som ikke hadde noen respekt for Gud eller for kristne normer. I noen måneder vandret jeg på en såkalt kristen sti før jeg ga etter for presset fra omgi­velsene. Jeg vendte meg bort fra Herren og begynte til og med å forbanne Kristi navn. Angsten min økte og jeg ble oppslukt av depresjon, selvmedlidenhet og ensomhet. En livslang allergi forårsaket konstante pustevanskeligheter. Jeg fant ikke den tilfredsstillelsen jeg hadde søkt ved et liv til sjøs.

Da jeg gikk på land begynte jeg å utdanne meg som lærer. Jeg spilte også saksofon og ble med i et danseorkester. Jeg så fram til dansen og arrangementene på lørdag kveld. I en periode var jeg begeistret, men det varte aldri lenge. Den innvendige tomheten lot seg ikke fylle. Det var på denne tiden jeg overveiet å gå tilbake til menigheten. Da jeg tittet i en avis, så jeg avertert en ungdomskampanje i det lokale operahus. Taleren skulle være en evang­elist fra USA. Han ledet et musikkteam og hadde vært profesjonell musiker før han ble predikant. Musikken trakk meg til møtene.

Den første kvelden talte han om Jesu Kristi gjenkomst da han skulle dømme menneskeheten. Jeg hadde aldri hørt dette budskapet før. Mens jeg lyttet ble jeg overvel­det av syndserkjennelse. Som barn hadde jeg åpnet mitt hjerte for Kristus, men nå syntes Gud så langt borte. Mørke omga meg. Jeg hørte på nytt Jesus komme til jor­den første gang for å bære vekk min synd; om hans opp­standelse fra de døde; om hans himmelfart, og nå om hans endelige gjenkomst for å dømme verden.

Gud talte til meg. Han ga meg en ny sjanse til å vende meg til ham — kanskje den siste. Jeg visste det måtte bli et full­stendig svar, alt eller intet. Idet jeg valgte å gi alt til Jesus, løftet jeg mitt hjerte opp til Gud og ropte ut fra dypet min anger og omvendelse; jeg ba om tilgivelse for min synd og erkjente Jesus Kristus som Herre.

Da jeg sluttet å be, lød fortsatt predikantens stemme. Men noe hadde skjedd. Jeg følte meg ren; jeg visste at jeg var tilgitt, overbevisning om evig liv fylte hjertet mitt; jeg visste jeg skulle til himmelen, ikke til helvete; Jesus var levende for meg! Etter møtet husker jeg at jeg tenkte: ”Nå kjenner jeg Gud. Nå har jeg noen å vende meg til, noen til å hjelpe meg ut av problemene mine.”

En ny kurs var satt — en omvendelse fra degamle veier. Nå var Jesus Kristus sentral i livet mitt; hans vilje var over­ordnet. Bibelen ble en levende bok, og kristent fellesskap var vidunderlig. Stadig vitnet jeg om realitetene i tilgivelse og av det å kjenne Gud personlig. Ensomheten forsvant og depresjonen lettet betraktelig. Frykten fortsatte imid­lertid og pustevanskelighetene var de samme. Jeg begynte å be Gud om å sette meg fullstendig fri.

Som ukene gikk, vokste min hunger etter mer av Gud. En dag snakket en kristen venn til meg om å bli døpt i Den Hellige Ånd. Dette var også nytt for meg, men jeg bøyde meg med glede for sannheten i Guds Ord. Den følgende kveld døpte Jesus meg i sin Ånd. Jeg ble overveldet av en ny følelse av hans nærvær, en ny virkelighet i hans Ord, et nytt ønske om å prise ham, en ny glede, en ny kraft til tje­neste. I en uke levde jeg i skyene, men kom så ned på jorda igjen. Til min skuffelse var de gamle problemene fortsatt der. Riktig nok kjente jeg meg lettere, men dypt inne i meg ropte jeg fortsatt ut etter løsninger.

Like etter dette hadde jeg en uvanlig opplevelse. Herren hadde utfordret meg når det gjaldt å tilbringe mer tid med ham, og jeg hadde ikke fullt ut svart på dette. På denne tiden besøkte jeg en kirke der en tilreisende predikant utfordret menigheten til å tilbringe tid i Guds nærvær. Mens han talte virket det som om øynene hans limte seg fast i mine. Øynene hans syntes å gi fra seg lynglimt som strålte inn over meg. Lyset var lysere enn noe jordisk lys. Jeg følte meg blottstilt av Gud. Han ransaket mitt hjerte. Intensiteten i lyset var slik at jeg instinktivt dukket ned bak setet foran. Taleren fortsatte å snakke, tydelig uvitende om hvordan Gud hadde brukte ham til å tale til meg. Lydigheten mot denne utfordringen kom til å bli kilden til min styrke i de nye trengsler som skulle komme. Uten denne lydighet, kunne jeg ikke ha holdt ut de årene som fulgte.

I ferien etter endt lærerutdanning fikk jeg en invitasjon til å spille saksofon i et musikkteam som skulle evangeli­sere ved en strand. Her møtte jeg første gang Shirley Garratt, den unge damen som skulle bli min kone. Det føl­gende året tok jeg stilling som lærer.

Ettersom tiden gikk, spesielt etter at jeg var blitt døpt i Den Hellige Ånd, la jeg merke til en underlig kontrast. På enkelte måter ble livet mitt bedre og bedre; og likevel ble det på andre måter verre og verre. Selv om jeg vokste åndelig og var dypt involvert i kristen tjeneste, ble min angst stadig mer intens. Jeg fikk anfall av dyp depresjon som det tok dager å komme seg ut av. I disse anfallene følte jeg et press til å ta livet av meg, og frykten forsterket seg. Når jeg nå ser tilbake forstår jeg hvorfor: Den Hellige Ånd var utløst for å arbeide i større grad i livet mitt og dette brakte økende forstyrrelser fra de skjulte demoniske kreftene.

Ingen kjente til disse prøvelsene. Det virket som om jo mer jeg fulgte Jesus, dess hardere ble det. Hver eneste positive velsignelse ble satt i kontrast av negative. Dette mønsteret skulle fortsette i årevis. Å søke Gud hver dag var det eneste som ga meg styrke til å fortsette å leve. Min tid i bønn økte stadig inntil jeg befant meg på omtrent fire timer daglig. Det var ikke det at jeg alltid ønsket å be og lese Ordet så lenge, men for å beholde min indre styrke var jeg tvunget til å gjøre dette. Angrepene av dyp depre­sjon fortsatte. Jeg oppdaget at den eneste måten å bryte dem på var gjennom dager i bønn og faste. Dette mønste­ret skulle også fortsette i mange år.

Fast bestemt på å komme fri fra de indre forstyrrelsene, trakk jeg meg tilbake fra undervisning for å kunne søke Gud enda mer intenst (det falt meg aldri inn at jeg trengte utfrielse fra onde ånder). Jeg reiste til en gård på en liten øy utenfor kysten av New Zealand og begynte å søke Herren i bønn og faste. Jeg hadde besluttet ikke å avbryte fasten før jeg var fri. Dette virket ikke — og det virket heller ikke på noe senere tidspunkt. På grunn av helsen min ble jeg

tvunget til å avbryte fasten. Jeg ble imidlertid boende og fortsatte å søke Herren.

Mens jeg var der besøkte en ung mann gården og profe­terte over meg ved flere anledninger at på en spesiell dato, noen uker fram, skulle jeg bli fri. Fordi jeg trodde at dette var et ord fra Gud, økte mine forventninger om helbre­delse og frihet mens den forutsagte dato nærmet seg. Den kom og gikk og slo mine forventninger overende. Dette lærte meg at mennesker kan profetere ut fra sine egne hjerter. For en alvorlig ting å si, ”Så sier Herren”, og så tale i kjødet! Etter tre måneder vendte jeg motstrebende tilbake til fastlandet. Heldigvis ble jeg aldri bitter på Gud, selv om det syntes som om Han ikke svarte på mine inderlige rop og mine mange tårer. Jeg fortsatte bare videre, skuffet. Da jeg flyttet til byen Wellington, ble jeg frivillig medar­beider i en evangelisk organisasjon. Shirly var også med­lem av teamet, og i løpet av denne tiden utdypet vårt venn­skap seg og vi giftet oss året etter.

Da det innvendige presset fortsatte, søkte jeg veiledning hos forskjellige pastorer. Igjen og igjen øste jeg mitt hjerte ut idet jeg ba om hjelp, men fikk ingen. Ingen syntes å for­stå hva jeg gjennomgikk eller hvordan de kunne hjelpe meg. Om ett enkelt ord kunne summere opp livet mitt, så var det PINE. Jeg levde i konstant pine. De eneste gang­ene jeg følte en viss lettelse var når jeg fastet og ba. Men fordi jeg måtte spise for å leve, kunne faste bare gi meg midlertidig lettelse.

Seks måneder etter at vi var gift, ledet vår iver etter å tjene Gud oss inn i fulltids evangelisk tjeneste, først på New Zealand, så i Australia. Så vanskelig det var å tjene Herren! En ting er å ha indre behov; en helt annen ting å stå i frontlinjen og preke til de ufrelste — fortsatt med indre behov. Det var en kamp å forberede budskapet. Tankene mine ble kontinuerlig forstyrret. Jeg kunne ikke slappe av. Jeg var anspent døgnet rundt. Jeg var så anspent at jeg ikke klarte å ha tålmodighet ved oppvaskbenken og vente til serviset ble vasket og plassert i tørkestativet; jeg måtte være i bevegelse eller søke Gud. I årevis ble vårt sosiale liv innskrenket. Hvis vi ble spurt om vi ville gå ut og spise noen få dager i forveien, var det vanskelig å binde seg til det fordi jeg ikke visste hvordan jeg ville føle meg. Hvis dagen hadde vært god, kunne jeg holde ut kvelden; hvis den hadde vært dårlig, ville det være smertefullt.

I min søking leste jeg mange bøker. Jeg forsøkte å anvende prinsipper i kristen psykologi, men enten virket de ikke eller så kunne jeg ikke gjøre det de sa. Da jeg visste hvor viktig det er å leve i Guds ord, memorerte jeg tusen Bibelvers. Jeg gjorde alt det jeg visste om; ba, leste Ordet, vandret i lydighet, ga tiende og offer, fastet regelmessig, gikk fram til forbønn for å bli bedt for av andre; men intet brøt det innvendige presset.

Jeg klarte min vandring som kristen bare ved daglig å være innfor Gud og bli fornyet og styrket. Dette holdt meg gående, men hjalp ikke min indre nød. Himmelen syntes å være mitt eneste håp. Jeg lengtet etter slutten på min jord­iske pilgrimsreise der jeg ville være fri fra mitt jordiske legeme og alle dets indre konflikter. Jeg lengtet etter å unnslippe.

——————————–

Men nå var det blitt krise! I nærvær av sjefen min, var fiendens arbeid blitt avslørt slik det var: jeg var bundet av onde ånder. Imidlertid hadde mitt håp om frihet på nytt styrtet i grus. Jeg befant meg bundet av demoner, men hvordan kunne jeg bli fri? Timer og atter timer i bønn! Mine rådgivere forvirret! Jeg ble helt desperat!

Jeg fortsatte å oppfylle mine normale forpliktelser som evangelist, og det forunderlige var at Herren velsignet tje­nesten. Selv om hele helvete syntes å bryte løs inne i meg, fortsatte sjeler å bli frelst. Få ante noe om mitt strev. Jeg fastet. Jeg ba. Jeg ropte til Gud av hele mitt hjerte. Hva mer kunne jeg gjøre?

Ikke bare hadde lederen min og konene våre bedt for meg, andre hadde også blitt tilkalt. En pastor fra en stor menighet i Europa ble bedt om å snakke med meg. Han forsikret meg på det sterkeste om at kristne ikke kunne bli bundet av demoner fordi vi ble satt fri når vi ble født av Guds Ånd. Etter den voldsomme manifestasjonen jeg hadde opplevet, ble jeg ikke særlig imponert av det han sa — det ble heller ikke lederen min. Vi visste at jeg trengte befrielse. Han hadde ingen annen løsning å tilby.

En annen pastor som hadde holdt på med demonbesatte på en Asiatisk misjonsmark, ble konsultert. Også han for­søkte å overbevise meg om at jeg ikke var bundet av demoner og foreslo at jeg skulle lese 5. Mosebok 28 som taler om velsignelser gjennom lydighet og forbannelser gjennom ulydighet. Men det var ingen trøst. Siden jeg hadde overgitt mitt liv fullt og helt til Jesus Kristus, hadde jeg bestrebet meg på å vandre nær Ham og hele tiden valgt lydighetens vei. Hvordan kunne jeg bli forbannet for uly­dighet?

Kanskje en psykiater kunne hjelpe? En spesialist hadde vennlig tilbudt seg å undersøke meg uten omkostninger. Jeg kjørte evangeliseringsbilen min til kontoret hans. Med gullbokstaver på hver side av bilen sto skrevet: KRISTUS DØDE FOR VÅRE SYNDER. Jeg følte meg så brydd at jeg parkerte noen hus unna. Hvor utkjørt jeg var! På toppen av alt, hadde jeg hatt hvileløse netter med grusomme drømmer. Motvillig satt jeg foran skrivebor­det hans. Jeg tjente en Kristus som hadde all makt; En som hadde beseiret Satan. Hvorfor skulle jeg måtte søke svar fra en slik kilde som denne? Likevel, jeg var takknemlig for enhver som kanskje kunne hjelpe meg.

”Hva slags behandling ønsker du jeg skal gi deg?” spurte han etter at vi hadde snakket sammen en stund. Spørsmå­let hans overrasket meg. Så nevnte han åtte mulige behandlinger som jeg bare husker tre av: å ta LSD, sjokkbehandling og hypnoseterapi. For å være ærlig var det ingen av disse som appellerte til meg. Jeg fortalte ham at jeg var i hans hender og foretrakk at han tok bestemmel­sen.

Han valgte hypnoseterapi. Han var høyt kvalifisert på dette feltet. Men på en eller annen måte følte jeg at dette ikke var riktig for en kristen. Mens jeg lå på sofaen hans, løftet jeg mitt hjerte til Herren og ba om Hans beskyttelse dersom dette kunne skade meg på noen måte. (Jeg visste ikke den gang at hypnose er en del av okkult praksis). Han forsøkte ved tre anledninger å hypnotisere meg, men uten suksess. Jeg sto ikke imot, men min desperasjon ropte jeg til Gud om hjelp og beskyttelse. Ved slutten av det tredje forsøket, hørte jeg igjen det alt for kjente svaret: «Bekla­ger, jeg kan ikke hjelpe deg.” Jeg fikk en resept på ytterli­gere beroligende midler og det var det.

Fantes det noe svar? Ville jeg noen gang bli forandret? Hvor lenge kunne jeg fortsette å tjene Gud under slikt enormt innvendig press?

Det var ikke før tre måneder var gått og førti timers bønn lå bak oss at den første befrielse kom. Enda en pastor var blitt konsultert og enda en forbønnstime arrangert. Først en omgang, så enda en, og endelig tredje gang kom gjenn­ombruddet. Som alltid var det store manifestasjoner og innvendige brytninger, men ingen klar lettelse. Imidlertid følte hele bønneteamet etter en stund at det hadde fore­gått en viss utfrielse. Jeg hverken følte eller merket noe, men de var sikre på at Gud hadde gjort noe. De hadde bedt imot årsaken til pustevanskelighetene mine. Helt siden jeg var barn hadde pollen, støv eller den minste endring i værelsestemperaturen fått meg til å begynne å nyse. Vanligvis tilbrakte jeg dagens første timer med tette bihuler. Ofte led jeg hele dagen. Selv om jeg nå fremdeles var tett og ikke følte noen forandring, ble jeg fortalt at befrielse hadde funnet sted. To morgener senere våknet jeg og oppdaget at jeg pustet klart. Ingen tetthet. Ingen nysing. Jeg var henrykt! Endelig et bevis på at Gud holdt på å bryte fiendens makt. Jeg var helbredet og er etter mange år fortsatt helbredet.

I forbindelse med arbeidet ble vi like etter dette forflyttet til et nytt sted med nye oppgaver. Det var et ledd i Guds plan, men det brakte oss bort fra regelmessig nært felles­skap med lederen vår og hans kone. De følte at slik det nå var hadde de hjulpet oss så mye som de var i stand til. Og selv om Herren hadde berørt meg på ett område av livet mitt, var mine dypeste behov ennå ikke blitt møtt. Det skulle bli enda fem år med søking, bønn og faste før jeg lærte å forstå fiendens måte å arbeide på og å samarbeide med Gud når det gjaldt å utfri meg selv. Fem år med fort­satte kamper der jeg ofte følte at jeg ikke lenger kunne fortsette i tjenesten.

Forunderlig nok ble disse årene meget fruktbare. Her­ren lot oss lykkes på mange måter uten at vi selv søkte eller etterstrebet dette. Sjeler ble fortsatt frelst og etter all utvendig målestokk kunne vi blitt registrert som «suksess­fulle” i våre anstrengelser. Likevel fortsatte det innven­dige presset. Jeg hadde aldri en enkel dag eller natt. Som alltid, tilbrakte jeg timer daglig med å søke Gud idet jeg ropte ut om befrielse; men bundetheten fortsatte.

Jeg fikk litteratur og bånd om demonbesettelse i mine hender, men ingen av dem hjalp meg til å oppnå frihet. Alle pekte på fiendens arbeid, men ingen på hvordan en kommer fri. Jeg ba bønnene, men intet hendte. Heldigvis var vendepunktet like foran meg.

Den Hellige Ånd hadde i noen tid forberedt oss på å ta et nytt skritt. Vi hadde tjent i mange år innen den organisa­sjon vi tilhørte. Vi lengtet etter å bli fri til å forkynne Bibel­ske sannheter som vi ikke kunne forkynne på grunn av organisasjonens begrensninger. Guds time til forandring var kommet.

Etter at vi hadde trukket oss tilbake fikk vi mange invitasjoner til å knytte oss til andre organisasjoner og til pastor-oppgaver i forskjellige menigheter, men følte oss ledet til å si fra oss hver eneste en. Herren understreket at vi skulle vente på Ham og ikke gå tilbake i tjeneste før Han viste oss det. Vi så for oss noen uker passere, men drømte aldri om at det skulle bli så lenge som atten måneder.

Så begynte ventetiden. Med ny intensitet søkte jeg Her­ren for utfrielse. Nå var jeg fri hele døgnet til å trenge meg inn på Gud. Intet ansvar. Herren sørget for våre økonom­iske behov inntil Shirley fikk en god stilling som så ble vår inntektskilde. Vår lydighet mot Gud i denne perioden av våre liv skulle føde fram en praktisk forståelse av den usynlige verden og av hvordan vi kan utløse ressursene fra Golgata. Time etter time vandret jeg bedende på lande­veiene. Huset vårt lå ved utkanten av en liten by midt i et vakkert landskap. Mitt eneste selskap var en fårehund som trofast fulgte meg overalt. Jeg fastet med ny intensitet og håpet på et gjennombrudd. I årevis hadde jeg lagt ansvaret på Gud. Jeg hadde sagt, «Herre, du kan gjøre det. Du er en Gud som gjør under. Intet er umulig for deg. Vær så snill og sett meg fri.” Min kontinuerlige, monotone bønn kunne summeres i ett ord: HJELP!

I de følgende månedene skulle jeg lære at dersom jeg skulle bli fri, måtte jeg ta ansvaret selv, og ikke legge det på Gud. Dette var en viktig lekse. Likeledes skulle jeg lære å slutte og bønnfalle Gud om hjelp, men lære å ta imot i tro. De fleste av mine bønner hadde gått ut på å be, be, be, men aldri ta imot. De første tolv måneders ventetid gikk. Selv om de også inneholdt rikelig med velsignelser, kom jeg til et punkt der jeg var utkjørt fysisk, mentalt og åndelig. Hver eneste natt var jeg plaget av angstfylte drømmer og jeg våknet hver morgen motløs og utkjørt. Jeg hadde fastet i tre av de tolv månedene og hadde mistet min fysiske mot­standskraft. Igjen og igjen sa jeg til Herren, «Ditt Ord sier at dersom vi søker deg av hele vårt hjerte, så skal vi finne deg. Hva er hele hjertet? Hvordan er det mulig for meg å søke deg mer intenst?” Jeg hadde fortsatt igjen å lære at vi behager Gud ved tro; ikke ved religiøse aktiviteter slik som faste og bønn, selv om de er viktige nok.

Når vi ser tilbake, ser vi hva Herren tillot: han ville bringe oss til et punkt av død før oppstandelse. Vi hadde tjent ham trofast og ivrig, men så mye av arbeidet vårt hadde vært i egen kraft. Vi måtte dø før vi kunne oppstå til liv.

En dag sa jeg til Shirley: ”Jeg føler meg som en død mann. Jeg har dødd fra denne verden. Jeg har dødd fra meg selv. Jeg har dødd fra det å tjene Gud. Jeg kommer aldri til å preke mer før det skjer et mirakel. Jeg føler det som om jeg er under jorda og begravet. Jeg lever og er likevel død. Det er slutt på alt mitt eget.”

Jeg hadde følt det slik i noen tid. Men midt i mørket da det virket som om jeg ikke kunne komme lenger ned, begynte Herren å undervise meg om hvordan jeg kunne oppstå igjen.

I de følgende kapitler skal vi dele med deg det Han lærte oss.