Kap. 14 – HINDRINGER FOR BEFRIELSE

Skal vi ta skrittet ut av satanisk makt, må vi ikke gi fienden noen grunn til å få fotfeste. Dersom han kan finne en rettmessig grunn å stå på, vil han ikke gå. Dette er ofte årsaken til at folk som søker befrielse ikke får det. Det er derfor viktig at vi ser nøye på de ting som gir fienden lovlig adgang.

1. Manglende omvendelse

Omvendelse er grunnlaget for frelse. For å bli satt fri fra synd, må vi omvende oss. Johannes døperen forkynte det (Matteus 3,2); Jesus forkynte det (Matteus 4,17); og han befalte menigheten å forkynne det (Lukas 24,46-47; Ap.gj. 2,38).

Hvor det er behov for å forkynne omvendelse i dag! Gud vil bare tillate oss å komme videre som kristne hvis omvendelsens fundament er skikkelig lagt (Hebreerne 6,1-3).

Omvendelse vitner om en sinnets forandring. Vi skal vende oss fra syndens vei. Tankene og handlingene våre skal stemme med Guds Ord.

Jeg var en gang vitne til en tragedie på grunn av manglende omvendelse. Sammen med en venn som var prest, besøkte jeg en sengeliggende kvinne som var dødssyk av kreft. Selv om det var ofret mye forbønn av kristne venner, hadde jeg en tid hatt en indre visshet om at hun ville komme til å dø. Da vi kom inn i rommet, så jeg en sykdomsånd som så på meg fra det berørte området. Ansiktet var spottende og jeg visste hvorfor. Her var vi, representanter for Herren Jesus Kristus, med mulighet til å tale ord som kunne gjøre henne frisk, men på grunn av manglende omvendelse hadde fienden lovlig rett til å bli der og fortsette sin plage. Med mindre hun omvendte seg, hadde vi ingen makt til å hjelpe henne.

Kort tid etter vendte vi tilbake. Mens vi var der tilbød en fin kristen prest seg å be for henne. Bønnen hans var vakker, full av medlidenhet, og han sto sykdommen imot i Jesu navn, men uten salvelse. Han ba av sympati, ikke i Den Hellige Ånd. I mitt hjerte sa Herren, ”Det er for sent. Det er for sent.” Jeg begynte å gråte. Hvordan kunne jeg dele med henne det jeg følte i Gud? Hvem ville tro de ordene som Den Hellige Ånd talte i mitt hjerte?

Vi snakket forsiktig med henne og foreslo at det kanskje fantes en landingsplass for fienden? Vi nevnte et område av synd, men hun klarte ikke å ta imot det. Da vi dro, lovpriste hun Gud og bekjente at hun var helbredet ved hans sår. Ikke lenge etter døde hun.

Gjennom slike hendelser blir mange kristne forvirret. De spør hvorfor en kjærlig Gud kunne la en slik ting skje, hvorfor svarte han ikke på deres tro; hvorfor ble de mange bønner ikke besvart. Hvis vi bare kunne se det som Gud ser!

La meg imidlertid gjøre det klart at når andre kristne dør på liknende måter, er det ikke alltid fordi de trenger å omvende seg. I tilfellet med denne kvinnen hadde Herren lenge søkt etter et gjensvar fra henne, men det ble ikke gitt. Det at hun ikke omvendte seg fra sin synd, hadde åpnet døren og gitt ødeleggeren lovlig grunn.

Fra solskinnssiden kan jeg fortelle om en ung kristen mann som kom frem på et alterkall for å få det rett med Herren. Idet jeg la hendene på ham, oppdaget jeg en ånd av homoseksualitet. Det var et større festningsverk. (Husk at vi kan snakke i entall, men tenke i flertall).

Mens jeg bandt åndene, lette han i lommen sin og dro opp et stykke papir som han rev i stykker og kastet på gulvet. Da falt han baklengs på gulvet. Da jeg plasserte hånden min på brystet hans og fortsatte å befale, skle han vekk under hånden min som smeltende smør i en varm stekepanne. Kroppen beveget seg ikke av seg selv; demonene flyttet ham vekk fra den innflytelsen som kom gjennom hånden min. Etterpå fortalte han meg at på papirlappen sto telefonnummeret til en mann han skulle ringe til i umoralsk hensikt.

Ved å ødelegge papirlappen omvendte denne mannen seg og vendte seg vekk fra sin synd. Det var da han gjorde dette at ting begynte å skje. Dersom du ønsker å bli fri, så må du vende deg fra all kjent synd. Du lurer deg selv dersom du tror at du kan leke med noen form for synd.

2. Manglende tilgivelse

En annen vanlig årsak til fiendtlig okkupasjon er den synd ikke å ville tilgi.

I utallige liv finner vi dype sår som et resultat av det andre har sagt eller gjort. Enkelte ganger har krenkelsen hatt forferdelige dimensjoner, og den lidende personen føler at han har rett til å huse bitterhet.

Andre huser ikke bitterhet mot andre, men mot seg selv. De kan ikke tilgi seg selv for visse handlinger eller for visse synder de har begått. Mangel på tilgivelse hindrer befrielse.

”Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere”, lærte Jesus sine disipler å be. Så, for å understreke viktigheten av denne sannhet, tilføyde han,

”For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.” (Matteus, 6,12,14-15).

Kan det bli klarere? Hvis du ikke tilgir andre, vil din himmelske Far ikke tilgi deg. Din mangel på tilgivelse gir Satan lovlige rettigheter. Vi skal tilgi, ikke fordi vi har lyst til det, men fordi vi velger å adlyde Herren Jesus Kristus.

Matteus 18 forteller historien om en ubarmhjertig tjener. Det er den historien som Jesus fortalte som svar på Peter’s spørsmål:

«...Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger?» (vers 21).

En konge besluttet seg for å gjøre opp regnskapet med sine tjenere, hvorav en av dem skyldte ham et beløp tilsvarende 60 millioner kroner. Selvsagt kunne tjeneren ikke betale, og for å gjøre opp gjelden ga kongen ordre om at han skulle selges med kone og barn og alle sine eiendeler. Tjeneren bønnfalt kongen om å være tålmodig og lovet at han med tiden skulle betale ham alt sammen. Men uventet ga kongen ham nåde og etterga hele gjelden.

Etter sin løslatelse møtte den samme mannen en medtjener som skyldte ham ca. 70 kroner, tilsvarende 3 mnd. lønn, og forlangte rasende at han skulle betale ham tilbake. Også her kom en bønn om tålmodighet og et løfte om tilbakebetaling. Men bønnen ble ikke hørt og medtjeneren ble kastet i fengsel inntil han hadde betalt alt sammen.

Denne handling ble rapportert til kongen, som sendte bud på ham og sa: ”Du onde tjener! Hele din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg. Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?” (vers 32-33).

Fylt av vrede, overgav kongen ham til ”dem som piner” (torturister) inntil han hadde betalt tilbake hele summen. I sin konklusjon, sa Jesus, «Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror» (vers 35).

I denne lignelsen lærer Jesus klart at hvis en kristen ikke av hjertet tilgir sin bror, vil hans himmelske Far gi ham i hendene på torturister. Gud overgir ham med andre ord til onde ånder. Mangel på tilgivelse gir demonene lovlig rett til å binde oss og bringe store lidelser.

Mens jeg i et møte ba for en kvinne som hadde dramatiske manifestasjoner uten at det skjedde noen fremgang, oppdaget jeg at hun huset manglende tilgivelse i hjertet. Hun bekjente at dette var sant og navnga familiemedlemmer. ”Gå hjem og vær innfor Herren.” sa jeg. «Omvend deg fra din synd og be Gud om tilgivelse, for du vil ikke bli fri før du er villig til å tilgi av hjertet.»

Hvis du med vilje holder tilgivelse tilbake, vil Gud sørge for at du ikke vil bli fri før du tilgir – uansett hvem som ber for deg.

I lydighet mot Guds Ord skal du som en viljeshandling si: «Herre Jesus, jeg velger å tilgi – og jeg tilgir. Jeg tar nå imot renselsen i tro. Og i Ditt navn avsier jeg meg enhver ånd av manglende tilgivelse.”

Hvis du trenger å tilgi deg selv, skal du si: «Herre, jeg tilgir meg selv. Jeg vil aldri mer anklage meg selv eller forkaste meg selv for det jeg har gjort. Du har tilgitt meg, og jeg tilgir meg selv. Jeg gjør krav på å bli fri fra resultatene av dette. I Ditt navn, avsier jeg meg enhver ond ånd som har holdt meg bundet på dette området. Takk for at Du begynner å sette meg fri akkurat nå. Takk Herre.”

Det er viktig å forstå at vår evne til å tilgi ikke avhenger av følelsen av å være i stand til å tilgi. Dersom du i ditt hjerte for alvor ønsker å tilgi, så velg å tilgi; tal tilgivelsens ord. Dersom du etterpå finner at du fortsatt har følelser av ikke å ha tilgitt, så la ikke fienden bringe deg inn i fordømmelse. Stå i stedet fienden imot. Si:

«Fiende, jeg har tilgitt —(den og den).” Gå så imot de åndsmakter som får deg til å føle som om du ikke har tilgitt.

3. Vantro

Vi har allerede behandlet troens nøkkel i kapittel 8, men fordi dette er så viktig henviser jeg deg igjen til dette kapitlet.

Troen er nøkkelen som åpner for å kunne ta imot fra Gud. I motsetning til dette, hindrer vantro deg i å ta imot fra Gud. Da Jesus var i Nasaret, gjorde han ikke mange mirakler der på grunn av folkets vantro (Matteus 13,58).

På grunn av vantro var disiplene ikke i stand til å kaste ut en demon av den epileptiske gutten. Faren måtte bringe ham til Jesus for å få kastet den ut. Da disiplene etterpå spurte Jesus hvorfor de ikke kunne kaste den ut, svarte han, ”…For deres vantros skyld.. ” (Matteus 17,20).

Dessverre er det mange som velger ikke å tro på grunn av omkostningene. Det kan være et bevisst valg eller gjort ubevisst. Det finnes en pris for å identifisere seg med visse læresetninger og erfaringer. De står kanskje i motsetning til den aksepterte tro i vårt kirkesamfunn. Vi kan risikere å miste vår posisjon eller våre venner.

Det finnes andre som gjerne vil tro, men uansett hvor mye de forsøker, klarer de det ikke. Dette er en frustrerende situasjon å være i. Hva er årsaken og hva kan gjøres med det?

Som ung evangelist brukte jeg ti dager av ferien min for å faste og be fordi jeg ønsket å finne Herren som min Helbreder. Jeg visste at han helbredet i dag – og jeg ønsket desperat å bli helbredet. Men jeg var ikke sikker på om helbredelse var i forsoningen, eller om det var Guds vilje å helbrede alle. Jeg hadde med meg en utmerket bok om guddommelig helbredelse. I løpet av de ti dagene, fikk jeg små glimt av sannheten, og så klart den sannheten jeg søkte, og så forsvant den. Noen timer senere, så jeg den igjen, men igjen forsvant den. Hvor gjerne jeg enn ønsket helbredelse og ønsket å tro, festet ikke troen seg i hjertet mitt.

Først flere år senere forsto jeg at vantroens ånder hadde blindet meg. Først etter befrielser ble jeg fri nok til å tro at helbredelse ble kjøpt ved forsoningen. Gjennombruddet kom da jeg ble befridd fra svakhets-ånder. Å som de manifesterte seg og skrek da sannheten om forsoningens helbredende velsignelser ble erklært! Det var denne demoniske motstand som overbeviste meg om at Golgata-verket ga meg rett til helbredelse. Da svakhets-åndene var ute og jeg var helbredet, kunne jeg se klart i Ordet, de sannhetene jeg aldri hadde sett før Jeg var tydeligvis også samtidig blitt befridd fra vantro.

Hvis du ønsker å tro, men ikke klarer det, burde du begynne å stå imot ånder av vantro. Når du blir fri, kan troen din finne uttrykk på andre områder der du trenger frihet.

En venn som er evangelist fortalte meg at en gang han talte i en kirke, svarte en av lederne på et kali til frelse. Mannen hadde vært aktiv i kirken i tre-og-tyve år, uten å være født på nytt. Da veien til frelse ble forkynt, ropte han, ”Jeg ønsker å tro, men jeg kan ikke!” Min venn ble klar over at en vantro ånd var i funksjon, og satte navn på den, avviste den i Jesu navn. Øyeblikkelig falt mannen på sine knær og ropte ut til Jesus om frelse. Vennen min var vitne til en spennende omvendelses-opplevelse som aldri ville ha skjedd dersom han ikke hadde tatt autoritet over vantroens åndsmakter.

4. Frykt for det overnaturlige

Mange kristne har en frykt for det overnaturlige. Hele vår vandring skal være overnaturlig, men ved hjelp av åndsmakter av frykt holder fienden kristne tilbake fra å komme inn i og ta imot overnaturlige velsignelser.

Denne frykten kan manifestere seg enten som en redsel for Gud eller en redsel for Satan – og ingen av dem kommer fra Gud. Det finnes en frykt for Herren som er en god ting og som Forkynneren 1,7 beskriver som «begynnelsen til visdom», men den redsel vi her sikter til, har en demonisk kilde.

En gang jeg ba for en kristen medarbeider, viste Den Hellige Ånd meg at han hadde en angst for Gud som hindret hans forhold til Gud. Denne unaturlige, demoniske frykten kom fra hans strenge kirkelige oppvekst som hadde gitt ham et ubalansert inntrykk av Guds natur. Han så sin himmelske Far som en som hadde en stor kjepp, klar til umiddelbart å straffe enhver synder. Han bekjente at han hadde vanskeligheter med å stole på Gud for fremtiden fordi han fryktet for hva Gud kunne komme til å gjøre med ham. Sammen avviste vi denne demoniske frykten, idet vi valgte å se Herren slik han i sannhet er, og å elske og ha ubetinget tillit til ham.

Andre kristne er «redde for» Den Hellige Ånd, spesielt for gavene eller manifestasjonene. Årsaken stammer ofte fra negativ forkynnelse.

Unaturlig angst for Gud skal avvises. Guds Ord skal leses slik at vi gjennom åpenbarings-kunnskap, kan se hvor vidunderlig vår Gud er og hvor nært vårt forhold til ham som hans barn kan være.

Andre kristne er redde for Satan; for å snakke om ham eller hans verk; fulle av redsel for hva djevelen kan komme til å gjøre dem. Sannheten er at det er fienden som er redd for oss, men ved å lure oss forsøker han å snu bildet. La oss avvise frykten for Satan; avvise frykten for det overnaturlige. La oss overgi oss til Gud, Den Hellige Ånd, og bli fylt med hans nærvær og kraft. Jesus sa,

«Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over all fiendens velde, og ingen ting skal skade dere» (Lukas 10,19).

Bekjenn aldri mer frykt, men bekjenn din autoritet og begynn å ”trå på” fienden.

5.  Stolthet

”...Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere.” – Jakob 4,6-7

Stolthet hindrer mange i å komme inn i Guds rike, og innenfor riket holdes mange tilbake fra å motta befrielse. Hvor ydmykende kan det ikke være å måtte bekjenne at du har indre behov, eller å måtte snakke om områder av ufrihet som gjør en forlegen eller som du tror vil høres dumt ut.

Vi ba for en kvinne som hadde slik vannskrekk at hun var redd for å bli døpt. Bare motstrebende ville hun gå i svømmebassenget sitt en het sommerdag, men aldri la hodet komme under vann. Hvis vi ikke hadde vært følsomme nok, kunne vi ledd og sagt. ”Det er latterlig! Tenk å være redd for vann.” Etter at hun hadde erkjent frykten og den var brutt i Jesu navn, ble hun gladelig døpt. For en seier! Men det ville aldri hendt dersom hun ikke hadde ydmyket seg og søkt hjelp.

Menn, får jeg si noe til dere. Hvorfor ydmyker og åpner vi oss ikke like villig som kvinner gjør? Flere kvinner søker frelse og befrielse enn menn. Årsaken er ikke at menn ikke har behov, for deres behov er like store. Jeg tror at årsaken er at vi menn ofte ikke er så ærlige som kvinner, og ikke så villige til å ydmyke oss.

La ikke fienden holde deg borte fra velsignelsen lenger. Ydmyk deg i dag. Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid (1. Peter 5,6).

5.  Mangel på visdom

Ukloke ord og handlinger kan få folk til å vende seg vekk fra sannheten. ”En bror som en har gjort urett mot, er vanskeligere å vinne enn en festning. Å trette med ham er som en bom for en borg” (Ordspråkene 18,19).

Nye sannheter som en person oppdager, kan gjøre ham så begeistret at han ønsker at alle skal kjenne til det. Men ikke alle ønsker å vite eller er rede til å vite. Ivrige kristne kan gjøre uante ødeleggelser dersom de mangler visdom og forsøker å tvinge sannhet inn på andre. Dette er ikke minst tilfelle når det gjelder befrielse.

Hver gang vi oppdager en spennende sannhet har ens sinn en tendens til å dvele mye ved dette i uker eller kanskje i måneder før det kommer i balanse med andre sannheter. Det er intet galt med en overdrivelse til å begynne med, forutsatt at det ikke fortsetter for evig.

Folk blir trette av stadig å høre et menneske snakke om ett eneste emne. Vær balansert. Vær vis. Snakk ikke om demoner hele tiden. Skryt ikke av at du ble befridd fra så og så mange demoner siste uke og så og så mange uken før. Ukloke ord eller handlinger kan støte andre vekk som Herren ønsker å bringe inn i ny frihet.

Dersom du tidligere har hørt dumme, ukloke ting sagt til deg om visse sannheter, tillat ikke virkningen av disse ordene å holde deg fra å gå inn i velsignelsen. Tilgi de som har sagt uviselige ting til deg og velg å ta imot sannheten.

7. Manglende utholdenhet

Enkelte forventer at års problemer kan løses i løpet av en times veiledning. Dette stemmer ikke. Det tar tid. Krigføring er arbeid. Lange perioder kan gå før alle bånd er brutt. Mange blir mismodige og trette underveis.

Midt i kampene må vi lære oss til å sette pris på det Herren gjør. Det er lett nok å se hva djevelen holder på med. Men hva gjør og tillater Gud i det som tilsynelatende virker som utsettelser? Uten å bli passive, må vi overgi oss til hans fulle plan og vilje med våre liv. Herren er mer interessert i det han holder på å gjøre oss til enn i vårt velbehag. Når vi lærer å sette pris på Guds suverenitet, vil panikken slippe taket.

Min egen vei var en som var fylt med mye press, og mange var de dagene da jeg undret meg på om jeg orket å fortsette. Hver dag tilbrakte jeg mye tid med å bryte innvendige festningsverk. Dette fortsatte, ikke i dager eller uker, men i flere år. Enkelte av dere kan måtte gå langs en liknende vei. Bli imidlertid ikke mismodig. Hvis du fortsetter å presse på i utholdenhet og tro, vil du komme igjennom slik som jeg er kommet igjennom.

Josefs tid i Egypt som beskrevet i Salme 105,16-22 var en kilde til styrke som hjalp meg til fortsatt å stå på.

Det var Herren som sendte Josef til Egypt og viste veien gjennom år av lidelse. Denne uskyldige, gudfryktige unge mannen gikk gjennom dype daler der han godt kunne ha spurt hvorfor han måtte lide som han gjorde, og så lenge. Vers 18 sier bokstavelig: «Hans sjel kom i jern.» Han kunne ha satt skylden på djevelen eller han kunne ha bebreidet Gud for mishandlingen. Men i alt dette holdt han øynene festet på Herren, hjertets holdning var rett, og han var i stand til å heve seg over det daglige presset. Ved sin rette holdning og tro, ble Herren i stand til å forme ham som leire i pottemakerens hånd. Gud hadde en hensikt med Josef som var langt over hans forestillingsevne; men før han kunne reises opp, måtte han fornedres. Vers 19 sier:

«..inntil den tid kom da hans (Herrens) ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld.»

Hver eneste en av oss er på prøve. Hvordan vil vi reagere? Vil vi få panikk eller vise tillit? Adlyde eller være ulydige? Se ut fra et menneskelig synspunkt eller fra Guds synspunkt?

Da Herren hadde fullført sin vilje med Josef, ble han satt inn i en ansvarsfull stilling som leder, som i Guds hånd gjorde ham til en frelser for sin familie, og en nøkkelperson i Guds fortsatte plan for sitt utvalgte folk.

Jeg er sikker på at når han så tilbake, selv om han ikke hadde ønsket å gå samme vei en gang til, var han glad for det Gud hadde gjort ham til og det Gud gjorde ved ham.

Herren forbereder oss til å regjere, ikke bare i tiden, men i evigheten. Han former oss gjennom prøvelser og lidelser til å bli de som vil dele hans trone til evig tid. Bare de som «seirer», deler herligheten. Når vi holder ut under livets motstand, og daglig trener og utvikler våre åndelige muskler, forbereder vi oss selv for hans evige plan for sitt folk.

Det ble sagt om Jesus:

«Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham» (Hebreerne 5,8-9).